(Her er disposisjonen til en preken på festen for den hellige Treenighet, 3. juni 2007. Les alle dagens tekster her.)
Den femti dager lange påskefesten ble avsluttet sist søndag, pinsedag, og etter pinse har vi nå i noen hundre år hatt noen ekstra fester som på en måte har oppsummert og konkludert Kristi fullførte frelsesverk. Det er dagens Treenighetsfest, og festen for Kristi legeme og blod, som vi feirer neste søndag, og det er også festen for Jesus hjerte, som vi feirer om snart to uker.
Det som er interessant for meg er at dagens fest er ganske ny: den vokste fram på 1100-taller, ble innført i hele Kirken i 1334 og nådde sitt høydepunkt på 1700-tallet (da det ble sagt at den var den viktigste av alle søndager!) Spesielt etter Vatikankonsilet er det blitt veldig tydelig igjen at det er Kristi åpenbaring (hans fødsel, liv, død, oppstandelse, himmelfart, utgydelse av Ånden) som gir oss kirkeårets progresjon og viktigste fester.
Vi er altså samlet denne søndagen for feire helheten, fullendelsen av Guds åpenbaring, for å tilbe den Treenige Gud – som selvsagt alltid står i sentrum for en kristen.
Dagens tekster kaster et interessant lys over denne helheten:
Evangeliet sier rett og slett at «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Det var dette jeg snakka om innledningsvis; etter hvert vokste kirken i forståelse og innsikt, og ved konsilet i Nikea i 325 (men også i lang tid før) fikk vi den endelige formuleringa av trosbekjennelsen.
Første lesning (fra Salomos ordspråk) er en ganske poetisk tekst om en personifisert «visdom», som mange ser på som en beskrivelse av Den Hellige Ånd. Ånden var til stede fra skapelsen av, som også Kristus var det. Dette fellesskapet i Treenigheten som også er utgangspunkt for alt menneskelig fellesskap, er svært interessant, men for filosofisk til å ta med i en preken. Men vi hørte i dag om Visdommen/Ånden:
«Så sier visdommen: Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der, før kildene fyltes med vann … … Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hele hans vide jord og hadde min fryd i menneskebarna.»
Den bibelske salmen overrasket meg litt, men flyter jo naturlig ut fra de siste ordene i lesningen foran: «Visdommen hadde sin fryd i menneskebarna». Salmen er nemlig den svært kjente salme 8, som lovpriser mennesket, en av de flotteste og lettest tilgjengelige salmene i hele Bibelen: «Når jeg ser din himmel, dine henders verk, månen og stjernene som du har dannet, hva er da et menneske at du tenker på ham, et menneskebarn at du sørger for det? Lite ringere enn englene gjorde du ham, kronet ham med herlighet og ære. Du satte ham over dine henders verk, alt la du under hans føtter.» Her settes mennesket i sentrum og lovprises; det var for disse/for oss at Kristus ble menneske, at den Treenige Gud åpenbarte seg og gjorde alt som trengs for vår evige frelse.
Andre lesning (fra Romerbrevet)begynner med å påpeke at det er ved Jesus Kristus vi er blitt rettferdiggjort, og ender med å proklamere håper vi har gjennom den Treenige Gud: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, .. og .. Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.»