For et par uker siden skrev jeg litt om hvordan messen best kan feires, se HER og HER (og mitt hovedpoeng har hele tiden vært hvordan messen kan bli oss til mest mulig glede og hjelp), men jeg tror også det kan være aktuelt å se på hva som kan ødelegge for en rett messefeiring.
Her er det moralske selvsagt svært sentralt, men her dreier det seg ikke om hvem som kan være til stede under messefeiringa (her har Den katolske kirke i dag ingen begrensninger); det dreier seg om hvem som kan motta nattverden/kommunionen. Og der er reglene ganske klare; lever man i alvorlig uoppgjort synd, er man for eksempel gjengift (utenfor Kirken), eller lever man samboende, kan man ikke motta kommunion. (De som ikke er katolikker, kan heller ikke motta nattverden, men her er det jo ikke snakk om et moralsk spørsmål.) Disse reglene kan verken prester eller lekfolk lempe på, selv om det ofte kan være smertefullt å følge dem.
En ting som ligger tett opp til den moralske forberedelsen til messen/kommunionen, er den åndelige forberedelsen. Man skal etter beste evne (selv om småbarn og andre praktiske ting kan gjøre det vanskelig) forberede seg til å møte Gud i den hellige messe. Kommer man til kirken i siste øyeblikk uten ha ofret en tanke på det som skal skje i messen, eller forberedt seg åndelig eller mentalt, kan man faktisk ikke regne med å få så stort utbytte av dette møtet med Herren.
Av og til merker man også at perspektivet i messen forrykkes, vanligvis ved at det menneskelige elementet blir forsterket på bekostning av det møtet med Gud som messen skal være. Man merker dette bl.a. ved at starten av messen blir svært jovial og menneskesentrert (det viktigste blir at man hilser på hverandre, og presten begynner med et ”god morgen” i stedet for korstegnet etc.) eller ved at man legger veldig stor vekt på fredshilsenen (ved at denne utvides sterkt, ved at man lar alle barna komme fram og stå rundt alteret da e.l.). Det er viktig at en menighet også er mer enn bare messen, og man må legge til rette for at søndagssamlinga også gjør det lett å bli kjent og å ha menneskelig fellesskap, men etter min mening er det mye bedre å gjøre det i forlengelsen av messen, enn i den.
Sist vil jeg nevne at Den katolske kirke har svært tydelige regler for hvordan messen skal feires, vår messebok er svært så tydelig (”gjør det som står med rød skrift, si det som står med svart skrift” sier man) og prestene har ikke lov å gjøre forandringer. Det er også regler for f.eks. hvem som kan holde preken, hvordan nattverden skal deles ut om hvem som kan gjøre det, hvordan de hellige kar purifiseres etter nattverden – og slike regler må følges. (I tillegg kommer estetiske spørsmålsstillinger mht. musikk, blomster, ministrantenes klær og oppførsel etc., som også kan ha ganske stor betydning.)
Som prest er alle spørsmålene som har med messen å gjøre viktige for meg, og det vet jeg de er også for svært mange andre katolikker. Målet for oss alle må være at vi får et så tydelig og sterkt og fruktbart møte med Den hellige, treenige Gud i messen som overhode mulig.