En av de kjente katolske prestene i Norge, spesielt i Stavanger og Arendal, er Johannes van der Burg. Han skrev bl.a. mange hefter, både for å styrke katolikkene og for å besvare protestantenes mange angrep. I 1973 skrev han et hefte på 55 sider som heter: Læren om alterets sakrament. Dette heftet har et kapittel som omhandler NATTVERDEN SOM OFFER, der det bl.a. står:
Nattverdsfeiringen (messen) er ikke bare et måltid. Den en offerhandling med den påfølgende kommunion som er et offermåltid. Før Jesus gir seg til oss, vil han sammen med oss hengi seg som en offergave til den himmelske Fader. Det er på grunn av offerhandlingen at Eukaristien kalles Alterets sakrament. Et alter er et offerbord.
… Først må vi si noen ord om offerkultusen i alminnelighet. Et offer er en synlig gave som gis til Gud for å bekjenne at han er den høyeste Herre. I egentlig betydning kan vi ikke gi noe til Gud. Alt tilhører jo ham. Men vi kan ære ham ved at vi frivillig gir avkall på noe for å uttrykke hans herredømme over oss og alt det vi har (hans rett til å kreve alt av oss).
Fra menneskeslektens begynnelse av har ofre vært høydepunktet i den religiøse kult. Allerede i paradiset krevde Gud et offer, en frivillig forsakelse av noe av det beste som fantes der, for at menneskene skulle huske at alt tilhører ham. Etter syndefallet var offermåten den at man tilintetgjorde (på et alter) noe av sin eiendom, særlig noe som tjente til livets opphold (da et offer skulle representere menneskets liv). Allerede Kain og Abel brukte denne offermåte, og i patriarkenes historie leser vi stadig om de offeraltre de bygget. I Moseloven var alle slags ofre strengt foreskrevet av Gud. Offerkultusen hos så godt som alle folk til alle tider vitner om at menneskene har et naturlig behov for å dyrke Gud ved ofre (= en spesiell kultushandling som er forbeholdt Gud alene).
Den Gamle Pakts ofre var bare forbilder på Kristi offer, og som sådanne måtte de avskaffes. Men derav følger ikke at med Kristi korsdød enhver offerkult skulle opphøre. Om hele den jødiske seremonilov kan man si at den i nye former fortsettes i den Nye Pakt. Således fortsettes omskjærelsen i dåpen (”Kristi omskjærelse” ‑ Kol. 2, 11). Kommunionen er en fortsettelse av påskelammet og de usyrede brød. I likhet med den Gamle Pakt har også den Nye Pakt sitt prestelige hierarki (biskoper, prester, menighetstjenere), sine helligdommer, sin Paktens ark (tabernaklet til oppbevarelse av den himmelske manna), sitt Jerusalem (Kirken), sin sabbat (søndagen), sine festdager (Påske, Pinse, osv.). Således har den også sin offergudstjeneste. Gud, som fra menneskeslektens begynnelse av hadde oppdratt menneskene til å ære ham ved ofre, ville ikke ved Jesu komme avskaffe enhver offerkult. …
På korset ”ofret Jesus seg selv én gang for alle” (Hebr. 7, 27) i den betydning at han led en gang for alle (sml. 9, 25‑26). Men sin en gang fullbrakte lidelse tilbyr han i den hl. messe stadig på nytt for oss til den himmelske Fader, idet han på en sakramental måte fremstiller sin blodsutgydelse ved å gjøre sitt legeme og blod nærværende i de adskilte skikkelser av brød og vin. ”Ved ordet drar presten Ordet ned, og med sin munn som sverd skjærer han ved et ublodig snitt Herrens legeme og blod fra hverandre” (Gregor av Naz., Ep. 171). Messen er altså mer enn et minne om korsofferet. Den er en offerhandling til minne om korsofferet.
Nattverdens offerkarakter fremgår (her tar jeg bare med overskriftene):
1. Av Jesu ord.
2. Av apostlenes lære.
3. Av profetene.
4. Av tradisjonen.
Om messeofferets forhold til korsofferet.
… Messeofferet er ett med korsofferet. I begge er det jo den samme som ofres og ofrer, nemlig Jesus. Presten uttaler konsekrasjonsordene som hans redskap. Jesus lider ikke på nytt i den hl. messe, men han fremstiller ved en sakramental blodsytgydelse sin blodige død på korset. Og om Jesu lidelse er forbi, må vi tenke på at han innstiftet den hl. messe umiddelbart før hans lidelse fant sted (”I den natt da han ble forrådt”, sier Paulus betydningsfullt – 1. Kor. 11, 23). Det var da han uttalte sitt maktord ”Gjør dette til minne om meg”, og det er ved dette maktord prestens konsekrasjonsord får sin virkning. I en virkelig betydning kan man si at hver messe inntil verdens ende blir frembåret av Kristus i nattverdssalen. … …
Hvorledes må vi ta del i Kristi offer?
De troende er ikke bare tilskuere ved den hellige messe. Aktivt må de ta del som medofrende. Vår deltagelse i messeofferet må imidlertid ikke bare bestå i å ofre Kristus. Vi må også ofre oss selv.
Alle må være med å ofre Kristus.
Jesus vil at hans offer også skal være vårt offer, dvs. skal bli tilbudt Faderen av oss. Det er derfor han vil ofre seg i var midte. I kraft av dåpen, som gjør oss til lemmer på Kristus, vår yppersteprest, er alle de troende ”et hellig presteskap” (1. Petr. 2, 5) med myndighet og rett til å ta del i den kristne kult. Gang på gang blir vi i de liturgiske bønner minnet om at messen ikke bare er prestens, men hele menighetens offer (sml. ”Orate fratres” og kanonbønnene). De troende må ta del i offerhandlingen ved at de av hele sin sjel svarer på prestens bønner og også forretter sine personlige offerbønner, idet de i tankene tilbyr Faderen det guddommelige offerlam for å yte den skyldige tilbedelse, takksigelse og soning, og for å nedbe nåde og velsignelse over seg selv og andre.
Vi må ofre oss selv.
Det er den annen grunn til at Jesus ofrer seg i vår midte. Han vil at vi blir ofret sammen med ham. Liksom han selv er både prest og offergave, skal også vi være det. Ikke hodet (Kristus) alene, men hodet og lemmene (de troende) må ofres. Også dette kall, nemlig til å bli ofret med Kristus, har vi fått ved dåpen, som er en innvielse ”til døden” (Rom. 6, 4), til å bli ”korsfestet med Kristus” (Rom. 6,6; Gal. 2,20; 5,24). Hele vårt liv må være en offertjeneste, men alle de ofre og forsakelser som det daglige liv medfører, skal vi på en særlig måte tilby Gud og forene med Kristi offer i den hl. messe. Sammen med offergavene skal vi i tankene legge oss selv på alteret, idet vi har for øye Paulus’ formaning: ”Jeg formaner dere ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag … ” (Rom. 12,1). Likesom brødet og vinen blir forvandlet til Jesu legeme og blod, må også vi bli forvandlet til Kristus ved overgivelsen av vår vilje til Gud. Hvilken helliggjørende kraft vil det ikke ha for hele vårt liv, dersom vi gjør denne offerakt med alvor, hver gang vi overværer den hl. messe? Vårt hverdagsliv må bli en fortsettelse av messeofferet. Vi må ikke bare overvære messen, vi må leve messen.
Tanken på at messens formål er å ofre oss selv sammen med Kristus, må også hjelpe oss til trofast å oppfylle vår søndagsplikt, selv om dette etter Guds vilje er forbundet med visse vanskeligheter og forsakelser.
,,, Luther forkastet messeofferet fordi han ikke ville vite av noen ”gjerning” eller prestasjon overfor Gud. Men hvorfor skulle Gud ikke ha rett til å kreve at vi gjør noe til hans ære? Brukte ikke Jesus selv ordet ”gjøre” om nattverdsfeiringen? Dessuten må vi tenke på at messeofferet først og fremst er Jesu handling, som han forretter gjennom kirken. I sin godhet vil Jesus la oss medvirke til hans offer, som gir Gud den høyeste ære og den mest verdige dyrkelse. Det er bevisstheten om dette som tilskynder en god katolikk til ofte og regelmessig å ta del i den hl. messe.