Manglende kunnskap om den katolske lære og samtidig manglende kunnskap om hva Luthers opprinnelige lære egentlig gikk ut på, er uten tvil den største årsak til at mange protestanter fortsetter å bekjempe den katolske Kirke. De søker lutherdommens vesen i noe som er helt katolsk (nemlig at syndsforlatelse er en gave av Guds uforskyldte nåde, og at gode gjerninger må være en frukt av troen), og tilskriver den katolske Kirke den pelagianske lære at vi ved våre egne gjerninger kan fortjene vår salighet.
I arbeidet med pastor van der Burgs bøker ser jeg nå på boka RETTFERDIGGJØRELSEN, fra 1949, der han bl.a. skriver om at protestanter hevder at Den katolske kirke lærer ting den aldri noen gang har vært i nærheten av å hevde. Og i sitt katittel 13 skriver han om hvordan lutheranere faktisk heller ikke lenger hevder Luthers radikale syn på troen alene. Slik begynner dette kapittelet – som kalles «Protestantenes tilbakevenden til den katolske lære om rettferdiggjørelse»:
Luthers lære om «troen alene», som etter hans eget utsagn var «hovedartikkelen» som hele den sk. kirkereformasjon «står og faller» med, er for lenge siden oppgitt av den protestantiske verden. Allerede den augsburgske konfesjon, som var avfattet av Melanchton, var en vesentlig avvikelse fra Luthers egentlige lære. «Vi har» ‑ således sier pastor Olav Valen‑Senstad ‑ «prøvet å løse vår oppgave på den vei som Melanchton betrådte etter Luthers død. Dermed er vi i virkeligheten kjørt fast i et vesentlig brudd med Luther» (Vår lutherske arv s. 94).
Nesten alle protestanter er vendt tilbake til den gamle katolske lære om menneskets frivillige medvirken med Guds nåde og nødvendigheten av gode gjerninger til saligheten. De er kommet helt bort fra Luthers lære om troens mekaniske virksomhet til helliggjøring og om «den trellbundne vilje» (som Gud og djevelen kjemper om, mens mennesket er helt passivt). Mange protestantiske teologer oppfatter rettferdiggjørelsen ikke bare som en juridisk dom, men samtidig som en indre helliggjøring. Ordet «lønn» er den protestantiske teologi heller ikke lenger så redd for (sml. Prof. Chr. Ihlen i Tidsskr. for Teologi og Kirke 2 hefte 1942 s. 64). «Løftene om belønninger bør hos de gjenfødte vekke iver etter å gjøre godt» ‑ så allerede Chemnitz (Pars III s. 61 Tract. de Controv.). Og Gerhard skrev: «Vi nekter ikke at Gud under utdelingen av belønningene tar hensyn til de helliges gjerninger, lidelser og kamper og tilviser dem boliger i det evige liv etter den forskjell som det er mellom dem, det vil si tildeler forskjellig lønn» (Loci Theol. IV s. 99). Også med hensyn til klosterlivet er en bedre vurdering merkbar hos mange protestanter. Det finnes for tiden ikke så få protestantiske klostre (særlig hos anglikanerne).
En stor svakhet i den protestantiske teologi er at den mangler en klar lære om forskjellen mellom dødssynder og tilgivelige synder. En som antar at alle synder er dødssynder, kan vanskelig forestille seg nådelivet annerledes enn en stadig gjenopprettelse av barnekåret hos Gud, slik at det neppe kan være tale om noen vekst av nådelivet. Det er her for en stor del årsaken ligger til det vaklende, uklare standpunkt mange protestantiske teologer fremdeles inntar i sin lære om gode gjerninger. Selv blant kjente teologer kan en mote helt forvirrede forestillinger om hva den katolske Kirke lærer med hensyn til dødssynder og tilgivelige synder. Således taler prof. Karl Vold i sin bok om «Den Hellige Ånd» (s. 148) om «de såkalte 7 dødssynder hos katolikkene ‑, 7 nokså tilfeldig valgte synder, som utelukker fra saligheten, hvis man ikke på særlig måte skrifter og gjør bot for dem». Den katolske Kirke lærer intet om antallet på dødssynder. I enhver katolsk katekisme tales det nok om de syv «hovedsynder». Dermed menes de viktigste karakterfeil, som ofte er årsak til andre synder. Det er derfor de kalles hovedsynder (= grunnfeil), men de behøver slett ikke alltid å være dødssynder. De er ikke «tilfeldig valgt», men er vel begrunnet både i den hl. Skrift og i psykologien.
Manglende kunnskap om den katolske lære og samtidig manglende kunnskap om hva Luthers opprinnelige lære egentlig gikk ut på, er uten tvil den største årsak til at mange protestanter fortsetter å bekjempe den katolske Kirke. De søker lutherdommens vesen i noe som er helt katolsk (nemlig at syndsforlatelse er en gave av Guds uforskyldte nåde, og at gode gjerninger må være en frukt av troen), og tilskriver den katolske Kirke den pelagianske lære at vi ved våre egne gjerninger kan fortjene vår salighet.
Meget villedende i så henseende er den framstilling som mange norske skolebøker gir av reformasjons historien. Som eksempel kan vi ta det Karl Marthinussen og Ragnvald Ribsskog skriver i «Kristendomskunnskap for den høgre skolen 2. klasse» (s. 70). Først bibringes barna den feilaktige forestilling at klosterlivet etter katolsk oppfatning har til formål å gi større sikkerhet om syndsforlatelsen. «Synden og syndens straff stod så klart for Luther at han kjente seg tvunget til å forsøke den veien til fred med Gud som den katolske kirke anbefalte som den sikreste». Men ‑ så tilføyes det ‑ «den katolske kirke kunne ikke vise vei fram til fred med Gud. Menneskets synd kunne den ikke ta bort». (Den katolske kirke er i høyeste grad i stand til å gi oss fred, nettopp fordi den ‑ særlig gjennom skriftemålets sakrament ‑ kan ta bort menneskets synd). Det fremholdes som Luthers store oppdagelse at «vi selv ikke greier å frelse oss». «Gjennom de gode gjerningene våre tror vi at vi kan gjøre krav på Guds tilgivelse. Vi innbiller oss at vi er gode nok slik at Gud av den grunn må tilgi oss. Luther så nå klart for første gang hvor falsk denne lære var». (Noe slikt har den katolske Kirke aldri lært. Den har alltid lært at syndsforlatelse er en uforskyldt gave, som ingen har krav på). Av hele avsnittet må skoleelevene få det inntrykk at den katolske Kirke ikke kunne gi fred, ja at katolikkene nærmest ikke trodde på en barmhjertig Gud, som tilgir de angrende syndere, men bare så i Ham en «hard dommer som slår oss ned».
Hva mener du med dødssynder?
Er det det samme som å leve i synd, i forskjell fra det å falle i fristelse?
Det vi noen ganger kaller dødssynder er de mest alvorlige syndene, som faktisk ødelegger vårt barneforhold til Gud. Du kan lese mer om det bl.a. på denne sida: http://www.katolsk.no/artikler/sakramentene/bot.htm
Noen synder er verre enn andre, og fra begynnelsen av mente man at det fantes grenser for hva som kunne tilgis.
I en situasjon der mange ble stilt på valget mellom å gi opp kristentroen, eller å gå i døden som martyrer, mente man fornektelse av Kristus var en dødssynd som det hverken fra Guds eller Kirkens side var aktuelt å tilgi. Fornektet en kristen sin tro, «døde» forholdet hans til Gud, og selfølgelig også medlemskapet i Kirken. Det fantes ingen vei tilbake etter slike synder. (Jfr. Hebr 6, 6.)
Det samme gjaldt for den som begikk drap eller ekteskapsbrudd.
Praksis ble at en som var kommet ut av det fullstendige kirkefellesskap p.g.a. en utilgivelig eller dødelig synd, kunne gjenopptas ved biskopens håndspåleggelse og «absolusjon» – etter at den omvendte synder hadde utført en meget omfattende bot som f.eks. innebar offentlig utelukkelse fra sakramentene i flere år. Biskopen gjorde bruk av nøkkelmakten som Jesus hadde gitt i Kirken: «Alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18, 18).
I praksis skjer nesten aldri offentlig utelukkelse (ekskommunikasjon) i dag. Men Kirkens «straffelover» sier likevel at en katolikk som har fylt 18 år, i samvittigheten skal se seg forpliktet til å unnlate å motta noe sakrament (bortsett fra i nødsfall) før han på bestemt vis er absolvert dersom han har gjort seg skyldig i visse nøyaktig fastsatte handlinger.
Når det gjelder andre alvorlige synder, skal man heller ikke gå til kommunion før en har mottatt absolusjon i skriftemål og en har plikt til å skrifte alle slike synder minst en gang i året.
Det er umulig å sette opp en absolutt og utfyllende liste over alvorlige synder. Heller ikke vil det være tjenlig. Her er det alltid snakk om gradsforskjeller, en visshet som skal hindre oss i å bagatellisere det alvorlige. Kombinasjonen av alvorlig syndig handling og holdning kan være dødelig ødeleggende for vårt Guds-forhold. Dette er det som i nyere tid er blitt kalt dødssynd. En helt «ny start», normalt gjennom botens sakrament, vil være nødvendig.
Det var da utrolig stor forskjell på teori og praksis om man ser tilbake til den første kristne tid!
Som du skriver: «Praksis ble at en som var kommet ut av det fullstendige kirkefellesskap p.g.a. en utilgivelig eller dødelig synd, kunne gjenopptas ved biskopens håndspåleggelse og «absolusjon»» Og det er litt forvirrende…
Jeg ser viktigheten i kirken, og spesielt DKK når det gjelder mange ting. Jeg har aldri skriftet, fordi jeg tilhører ikke DKK, men jeg syns det er en fin ordning. Spesielt om man gjør større mistak, eller synder så er det sikkert godt å skrifte. Jeg tror at når man får noe ut i lyset så mister det makten over en. Men jeg tror også på en personlig kontakt med Gud. Enkelte synder jeg gjorde som nyfrelst skulle jeg ikke kunne gjort idag og fortsette som kristen. Det er jo ulempen med kirken at de tar alle over en kam! Gud tilga meg synder da jeg var nyfrelst, hvor jeg tror ikke jeg skulle få like lett tilgivelse for idag. Derfor så tror ikke kirken kan bestemme hvem som Gud tilgir og hva som er dødsynd!
Samtidig så ser jeg kirkens oppgave som moralens vokter. Der liker jeg DKK godt, fordi dere ikke bare gir en trygg ramme til katolikker, men også til andre kristne, og sikkert også mange ikke-kristne. Så jeg er enig i at det forplikter å være medlem av kirken samtidig som at det å bli utstøtt fra kirken ikke nødvendigvis betyr å være i unåde hos Gud.
Men kansje det er derfor det var så stor skille på praksis og teori?
Det er noe jeg også lurer på. Fantes det dødsynder i den Lutherske kirke? Og hvordan fikk de tilgivelse om de skilte seg osv? Var det DKK eller Lutherske kirke som var strengest før 1900-tallet?
Og til sist. Som katolikk har man sine egne meninger da, eller må man skifte de ut med kirken sine?
Ang. vurderingen av synder som mer eller mindre alvorlige, så ble det skillet opprettholdt av flere lutherske teologer de første (hundre) årene – jeg vet ikke akkurat hvor lenge. Skriftemålet holdt derimot lutheranerne solid fast på i over 300 år – det var obligatorisk skrifte i Norge før man mottok nattverden fram til ca 1870.
Når det gjelder skilsmisse, er det vel ikke så mye snakk om tilgivelse. Hvis man blir separert/ må flytte fra hverandre, er det ofte ikke snakk om en synd (ofte heller et nederlag). Hvis man derimot gifter seg på nytt – og man ikke er fri til å gjøre det pga. et tidligere ekteskap – vil man leve i permanent synd, og tiligivelse er da vanskelig, siden den forutstter at man angrer og vender seg bort fra syndige handlinger. Sannsynligvis var katolikker strengere enn lutheranere også her tidligere. Lutheranere hadde nemlig en åpning for gjengifte hvis man var blitt uskyldig forlatt, men det har aldri katolikker hatt.
Hvis/når man blir katolikk, bekjenner man den nikenske trosbekjennelsen, og legger til at man tror på alt det Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner. Det passer derfor dårlig å bli katolikk om man er uenig med Kirken om sentrale trossannheter. På den annen side er vel Den katolske kirke svært åpen, forståelsesfull of aksepterende.
Kan man ikke gifte seg på nytt om ektefellen dør i DKK?
Jeg hadde skjønt at man ikke skal gifte seg på nytt om det var for evigheten sin skyld. Jeg har en liten tanke om at man der får treffe igjen sine nærmeste, og da kan det bli komplisert med flere ektefeller i evigheten… Når jeg tenker på skilsmisse kontra gjengifte, så høres skilsmisse og spesielt det som forårsaket skilsmissen ut som det som bryter mest med Guds bud og løfte. Da har man jo alt brøtet løftet til Gud!
Jeg ønsker aller mest et økumensk fellesskap, fordi jeg bare tror på en kirke, derfor vil jeg nok aldri bli en katolikk. Jeg skulle heller ønske at det ble en økumenisk kirke! I den kirken så ønsker jeg fortsatt «paven som kirkens og Guds tjener med det overordnede ansvar å påse at kirken til enhver tid holder seg til kristendommens grunnsannheter. Det er dette som er pavens fremste oppgave og embete.»
Men jeg ønsker å lære mer om DKK. Når jeg ser alle de falske ryktene som er blitt satt ut av kristne om kristne og den splittelse Luther skapte, så kan jeg få lyst til å ta parti. Men jeg tror ikke partier løser noe, og jeg skulle ønske det ble slutt på det. Jesus som hodet har bare en kropp, og jeg tror han ønsker enhet. Her er det en som sier mye jeg syns er bra! (ikke lang) http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=f2acacc68738d0cbb803&page=&viewtype=&category=
Jeg har spørsmål angående kristningen av Norge. Kongene i Norge dro nedover i Europa og ble påvirket av kristendommen og døpt.. Så ble det kristning av landet. Olav den Hellige ble helgen i den katolske kirke.
1. Var det «en åpenbar forkynnelse» om tilgivelse i Jesus Kristus i datidens Norge, uten skriftemål osv. Jeg har lest at Jesus Kristus på den tid ble forkynt som Oppstanden og Kongen,(jeg blander ikke dette med datidens kongesystem, (..) .?
2. Var sakramentene eller ritualene noe fremtredende ved 1000- 1500 tallet i Norge, etter det jeg forstår ble reformasjonen av Luther en forandring av Kirken i Norge.
3. Skulle gjerne visst mer om hvordan nordmenn «opplevde» eller»mottok» kristendommen, i den forstand, hva ble dem forkynt, ble den Hellige Ånd , en «åpenbar ting».
4. Jeg leser at den katolske tro bekjenner seg til kristendommen. I en alminnelig gudstjeneste idag, er det Jesus Kristus som frelser ved sin død, og ved sitt liv etter forlikelsen som er fremtredende eller er Maria og helgenene likeså stort, ??
Ønsker veldig gjerne en kommentar til dette.
Kristen
Til dine spørsmål:
1) Det var vel en kombinasjon av at vikinger møtte kristendommen når de reiste til andre land, at misjonærer/prester ble sendt ut til alle land som enda ikke hadde tatt imot kristen tro, og at den gamle norrøne tro hadde begynt å miste sin makt over folket.
2) og 3) Jeg er ikke helt sikker på hva du mener her. Den kristne tro var på denne tid nesten 1000 år gammel; det ble vel forkynt om den treenige Gud, om budene og sakramentene, og folk ble forberedt (grundig vil jeg tro) før de ble døpt og medlemmer av Kirken.
4) Hvis du kjenner til (litt høytidelige) gudstjeneseter med nattverd i Den norske kirke, vil en katolsk messe være ganske så lik disse. Maria og andre helgener kan nok nevnes (det er bl.a. tradisjon å ofte synge en Maria-sang til slutt), men alle bønner rettes til Gud Fader eller til Jersus Kristus – og flere bibeltekster leses i hver messe.
Les gjerne mer om katolsk tro her: http://www.katolsk.no/info/vaar_tro.htm