Fr. Alvin Kimel, en tidligere anglikansk nå katolsk prest, skriver et innlegg på sin blog (som er i ferd med å legges ned) om hvordan han mener messen må forandres for at den skal bli bedre. I Norge plages vi heldigvis lite med pkt. 3 og 5. Kanskje pkt. 1 er det som er mest konkret og aktuelt for oss – og hans avsluttende setninger (om TLM) er det mange har diskutert her på bloggen de siste dagene. Her er hans konkrete forslag om å forbedre dagens messe:
(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.
(2) Restore the chanted liturgy. Prayers are to be sung according to the ancient forms.
(3) Ban the musical compositions of Marty Haugen and David Haas and anything similar. Gregorian chant must be restored as the primary music of the Latin rite. …
(4) Restore the use of incense.
(5) Eradicate ritual informality.
(6) Drastically reduce electronic amplification.
(7) Encourage eucharistic adoration both within and outside the Mass. …
After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.
Har allerede gitt uttrykk for mitt syn på messe etter den tridentinske ritus og skal her bare gi korte kommentarer.
(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.
Ikke enig. Celebranten vendt mot menigheten dreier seg ikke å “feire oss selv”, men å samles om Herrens bord.
(2) Restore the chanted liturgy. Prayers are to be sung according to the ancient forms.
Enig. En sunget messe høyner liturgien, men må vel da være uavhengig av prestens sangevne eller ?
(3) Ban the musical compositions of Marty Haugen and David Haas and anything similar. Gregorian chant must be restored as the primary music of the Latin rite. …
Enig i at greoriansk sang hører til messen, men skal en kjær salmeskatt gå i glemsel ?
(4) Restore the use of incense.
Enig, men det finnes også katolske allergikere.
(5) Eradicate ritual informality.
Enig.
(6) Drastically reduce electronic amplification.
Kommer an på. Synes at folk bør høre tekst og bønner. Men er det bruk av ”syntetisk” musikk som menes er jeg enig.
(7) Encourage eucharistic adoration both within and outside the Mass. …
Jeg vil mene at mottakelsen av Sakramentet er viktigst, ikke tilbedelsen utenfor messen.
Når jeg opplever at katolikker har rosenkransenandakt før messen og så går når den begynner, vil jeg tro at «noen» må ha misforstått.
After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.
Enig i prinsippet, men foretrekker den nye Ordo.
Vi må nok innse at tiden for latinen er ute. Ønsker ikke igjen å høre klirringen av rosenkranser under messen når presten leste canon-bønnene lavt på latin, nærmest for seg selv og menigheten var opptatt av sine private bønner og ikke fulgte med. Gudstjenesten er et fellesanliggende for den feirende menighet og presiderende/celebrerende prest.
Jeg har også allerede gitt uttrykk for mitt syn på TLM og prøver for en gangs skyld korte kommentarer.
(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.
– Til dette vil jeg bare rope hurra! Måltidsaspektet er helt underordnet offeraspektet, selv om de henger sammen.
(2) Restore the chanted liturgy. Prayers are to be sung according to the ancient forms.
-Absolutt!
(3) Ban the musical compositions of Marty Haugen and David Haas and anything similar. Gregorian chant must be restored as the primary music of the Latin rite. …
-Salmene kan man synge utenom messen, f.eks ved sakramentsandakter o.l. Dessuten utelukkes de ikke helt i TLM heller. Om noen har Katolsk Salmebok fra før konsilet, så er det lett å finne strålende eksempler.
(4) Restore the use of incense.
-Definitivt.
(5) Eradicate ritual informality.
-Unødvenig å kommentere
(6) Drastically reduce electronic amplification.
Hurra igjen. Store skjemmende mikrofoner på bordet («alteret») er ikke bra. Musikk på boks gidder jeg ikke å kommentere.
(7) Encourage eucharistic adoration both within and outside the Mass. …
Meget viktig. Er enig med Bærheim i at å motta sakramentet selvfølgelig er det viktigste, men adorasjon er en god nummer to, særlig i messen. Utenfor messen er det også meget viktig, idet det hjelper til å opprettholde nådens liv i oss. Alle som driver med meditativ bønn ved tabernaklet i Hans nærhet, vet hva jeg mener.
After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.
-Helt enig her, men uenig i det med forvirring. Man trenger ikke å være Einstein for å vite hvilken messe man er i.
Jeg mener Bærheim er på bærtur når han sier at «vi må innse at latinen er ute.» Jeg hevder det motsatte. Latinen har for tiden en enorm renessanse ute i verden, eksemplifisert med f.eks radiokanaler som utelukkende bruker latin og den voldsomme tilstrømmingen av spesielt unge mennesker (familier med store barneflokker!) til den tradisjonelle messen. Regelen er at jo mer konservativ menighet, jo mere folk.
Når det gjelder rosenkransbønn under messen, så mener jeg også at det er en fordel å følge aktivt med i missalen. Men å si at det å ledsage prestens offer med sine private bønner er «galt», er å trekke det altfor langt. En slik holdning ble fordømt av Pius XII i 1948. Messen er ingen messe uten presten, mens en messe er en messe uten menighet tilstede. Følgelig er messen slett ikke noe fellesanliggende med en presiderende leder, men tvertimot en hellig handling utført av PRESTEN ALENE med oss i menigheten som med enten våre egne intensjoner/bønner eller ved å følge missalen, er med på prestens offer.
«Teaching about the Mass began to emphasize the community. The Mass was seen as a community meal. It was something everyone did together. Lost was the notion of sacrifice. Lost the awesome mystery of the Eucharist as Christ’s sacrifice on the cross. The priest was no longer seen as specially consecrated. He was no different than the laity. With all of this, a profound loss of the sacred.»
– Tenkte bare jeg skulle sette ting i litt perspektiv med å lime inn hva biskop Seratelli i New Jersey skriverv om messen i den øverste posten. Jamfør det med innleggene over og døm selv.
Mener jeg noe som ikke er riktig vedrørende messefeiringen beklager jeg det, men da er der feil i Den Katolsk Kirkes Katekisme. Viser til side 310 og 311. (Les gjerne hele kapitlene.)
Art. 1140:
Det er hele fellesskapet, Kristi legeme i forening med sitt hode, som feirer. De liturgiske handlinger er ikke av privat karakter, men feires av hele Kirken som sådan, den som er enhetens sakrament; det vil da si at den feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper. … …
Art. 1141:
Den forsamling som feirer, er fellesskapet av de døpte…..
Art. 1142:
Men ikke alle har den samme oppgave. Visse lemmer blir kalt av Gud, i og ved Kirken, til å gå i tjeneste hos fellesskapet på en særlig måte. Disse tjenerne blir valgt og vigslet ved ordinasjonens sakrament hvor den Helllige Ånd gjør dem i stand til å handle i Kristi, i hodets, person for å tjene alle Kirkens lemmer. …….
Art. 1144:
Slik er det hele forsamlingen som er liturg i feiringen av sakramentene, hver med sin oppgave, men i Åndens enhet som virker i alle. …..
Om Eucharistien som offer. Sidene 353 – 357.
Kristi korsoffer har gjort fyldest for oss en gang for alle. Det kan aldri gjentas men blir gjort ”presente”nærværende igjen i Eucharisti-feiringen.
Art. 1366:
Eukaristien er altså et offer fordi den re-presenterer (gjør nærværende igjen) korsofferet, fordi den er minnet om det, og fordi den gir del i fruktene av det.
Til bruken av latin.
Jeg er personlig meget glad i latinen, og blir aldri utlærd i den.
Men når jeg sier at vi må innse at tiden for latinen er ute er det ikke ut fra personlig preferanse. Argumentet om at latin kan være et universelt Kirkens liturgiske språk har jeg i grunnen stor sans for.
Jeg kjenner også godt til at det er/har vært en fornyet interesse for latin. Likevel, jeg tror at dersom Kirken vil nå mennesker av i dag må den tale med et språk som blir forstått av de mange.
Mitt poeng – Trond får svare for seg selv – er at offerelementet i messefeiringa må styrkes, selvsagt ikke at det skal bli det enerådende. Det gikk faktisk flere år etter at jeg ble katolikk (og også en tid etter min prestevielse!) før jeg begynte å forstå at her er det Kristi fullkomne offer som av presten – og av folket sammen med ham – bæres fram for Faderen.
Ser at ordet «feire» tydeligvis brukes forskjellig.
Jeg bruker det i den dagligdagse betydningen, illustrert ved f.eks et meget vanlig spørsmål blant katolikker som er «hvem feirer messen nå på søndag?»
Om det med «feire» vanligvis forstås «deltakelse», så er spørsmålet meningsløst i og med at det alltid er menigheten i fellesskap med presten som feirer i den forstand.
Dersom man med «feire» derimot mener «ofre», slik ordinær bruk av ordet tyder på, så henspeiler dette på presten.
Katekismen inneholder ikke feil. Den er derimot temmelig uklar, siden man lett får inntrykk av at den sacerdotale karakter ikke er så viktig. Art. 1142 er artikkelen som befatter seg med sistnvente.
Den mest autoritative katekismen vi har er Tridentinerkatekismen. Her står:
Only Priests Have Power To Consecrate And Administer The Eucharist
It must be taught, then, that to priests alone has been given power to consecrate and administer to the faithful, the Holy Eucharist. That this has been the unvarying practice of the Church, that the faithful should receive the Sacrament from the priests, and that the officiating priests should communicate themselves, has been explained by the holy Council of Trent, which has also shown that this practice, as having proceeded from Apostolic tradition, is to be religiously retained, particularly as Christ the Lord has left us an illustrious example thereof, having consecrated His own most sacred body, and given it to the Apostles with His own hands.
I den grad den CCC kan virke tvetydig, må den jamføres med ovennevnte katekisme og leses i lys av tradisjonens autoritative lys. Offeraspektet ER det viktigste ved messen, men dette utelukker selvsagt ikke det kommunale aspektet, som også er meget viktig. Jeg nevner igjen at messen kan feires uten menighet, men ikke uten prest.
Er helt enig i at kirken må tale et språk folk forstår om den vil nå ut til folk. Det store spørsmålet er om messen på latin vil være en hemsko for dette? Det er min faste overbevisning at ca 2000 års evangelisering med ca 1800 av dem dominert av latin som messepråk ( i vest), der kirken har ekspandert enestående, er bevis nok for at det ikke er en hemsko.
Idag er jo til og med den jevne mann meget godt utdannet i forhold til i tidligere tider. Hvis en analfabet av en bonde i 1420 ikke hadde problemer,hvorfor skal vi ha det?