I 1969 ba dominikanerne om å få slutte å bruke sin egen liturgi (!), og heller bruke den nye messeordningen som akkurat da var ferdig. Det fikk de lov til, og nå er det bare noe ytterst små forskjeller i en dominikansk og en «vanlig» prests måte å feire messen på. På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg i dag at det er skrevet en liten studie om utviklinga av den dominikanske liturgien fra 1950-1969
Studien examines the development and transition that took place in the context of the Dominican rite between the period of 1950 up until 1969 when the Dominican Order determined to adopt the post-conciliar Roman Missal of Pope Paul VI. …
While Father Thompson allows his audience draw their own conclusions from his research, there is a growing sense today that the general trend away from such legitimate liturgical diversity (a trend which found expression even around the time of Trent in the principle of Romanitas, repeated further in our own time in relation to the abandonment of so many particular rites in favour of the adoption of the post-concilar Roman Missal of Paul VI) was a lamentable impoverishment of the Latin rite.
There is visible, however, the prospect of a growing revival, manifested both in interest and in practice, as regards these other ancient and venerable Western rites. ..
LES MER HER.
Jeg har vært så heldig at jeg har hatt anledning til å være tilstede flere ganger mens dominikanere fra det tradisjonelle klosteret Avrillé foretar messeofferet. (Hver for seg, ikke koncelebrering, naturligvis…) Det er en nydelig variant av det klassiske latinske missalet. Da Pius V kodifiserte messen, erklærte han forbudt alle variasjoner som var under 200 år gamle. Den dominikanske ritus var en av dem som passerte nåløyet, fordi den var så meget eldre. I min norske messebok med imprimatur av biskop Mangers, står den dominikanske ritus som en egen seksjon. Det er dermed rikelig anledning til å studere denne liturgiens rikdom om man har messeboken for hånden.