På onsdagsaudiensen 26/11-69, bare noen dager før den nye messen ble innført, snakket pave Paul VI grundig om dette i onsdagsaudiensen, og avsluttet med følgende ord om messen: «the Mass is a Mystery to be lived in a death of Love. Its divine reality surpasses all words. . . It is the Action par excellence, the very act of our Redemption, in the Memorial which makes it present» .
Under audiensen snakket han ellers mest om overgangen fra latin til morsmålet, og overraskende lite om de mange andre forandringene den nye messen innførte. Dessuten er det vel litt underlig i vår tid å høre at enkelhet skal være det folk liker best, men vi husker vel alle hvordan bl.a. hus ble bygget på 70-tallet. Dette sa pave Paul VI:
8. It is here that the greatest newness is going to be noticed, the newness of language. No longer Latin, but the spoken language will be the principal language of the Mass. The introduction of the vernacular will certainly be a great sacrifice for those who know the beauty, the power and the expressive sacrality of Latin. We are parting with the speech of the Christian centuries; we are becoming like profane intruders in the literary preserve of sacred utterance. We will lose a great part of that stupendous and incomparable artistic and spiritual thing, the Gregorian chant.
9. We have reason indeed for regret, reason almost for bewilderment. What can we put in the place of that language of the angels? We are giving up something of priceless worth. But why? What is more precious than these loftiest of our Church’s values?
10. The answer will seem banal, prosaic. Yet it is a good answer, because it is human, because it is apostolic.
11. Understanding of prayer is worth more than the silken garments in which it is royally dressed. Participation by the people is worth more—particularly participation by modern people, so fond of plain language which is easily understood and converted into everyday speech.
Jeg har bare opplevd den nye messen. Ut fra det jeg har hørt, sitatene du bringer fra pave Paul VI og det jeg opplevde på 80-tallet kan det virke som om Kirken ble «tatt» av den generelle tidånden med at alt skulle forenkles og være minimalistisk, helst litt «rustikk». Din analogi til 70-årenes arkitektur er jo artig! Nå er vi inne i en «maksimalistisk» og litt notalgisk tid. Og mange i Kirken følger etter, konf. f. eks. arkitekturen som vises i bloggen «the New Lithurgical Movement.» Men er det virkelig så enkelt?