«Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?»
Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.
Hele leserinnlegget kan leses her:
Katolikkene og nye perspektiver?
Sven Oppegaard, assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev nylig et innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens nye dokument om katolsk kirkeforståelse. Han beskriver først ganske presist hva dokumentet handler om; det er ikke er om frelsen, men om kirken. Vatikanet benekter jo ikke, og betviles ikke, at Guds frelsesverk også skjer utenfor Den katolske kirke.
Likevel er Oppegaard svært lite fornøyd med dokumentet, og han skriver. «De senere årene er det stadig blitt slått fast fra katolsk side at Den katolske kirke ikke lenger hevder tilbakevending til Rom som økumenisk strategi. Problemet er imidlertid at det ikke fra offisielt katolsk hold blir formulert noe alternativ til tilbakevendings-økumenikken. Og denne nye uttalelsen befester ytterligere tvilen på hvorvidt noe alternativ virkelig fins, sett fra katolsk side.»
Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?
Jeg syns Vårt Lands egen Jon Magne Lund hadde en mer fruktbar vinkling på denne problemstillinga, da han for ikke lenge siden skrev om dette temaet, at «det må være lov å peke på hva forskjellene mellom kirkesamfunn består i. Selv har jeg i årenes løp skrevet en rekke artikler om det lutherske syn på kirke, dåp og nattverd. … Min hensikt var ikke å nedvurdere andres dogmatiske posisjoner, men å klargjøre hva de lutherske kirker etter min mening står for.»
Når man internasjonalt vurderer hva som har skjedd økumenisk de siste 20 årene, er det dessverre nesten bare enigheten mellom katolikker og lutheranere om rettferdiggjørelsen fra 1999 som framstår som et gjennombrudd og et langt steg framover. Her fant man nye perspektiver, som førte til en oppsiktsvekkende tilnærming og forståelse av hverandres synspunkter. At dette skal kunne skje også i synet på den apostoliske suksesjon må vi arbeide for, be om og håpe på, men jeg syns det er urimelig og lite hjelpsomt å kritisere katolikker for at man ikke med sin beste vilje har klart å finne et nytt perspektiv som løser problemet.
Oddvar Moi
katolsk prest
Det rekker at man er enige om trosbekjennelsen. Poenget er ikke at man skal være enige om alt, men at man står sammen i det som er viktig, og det er trosbekjennelsen.
Så må vi respektere hverandre og at vi er forskjellige, og har forskjellige meninger, og tenke at det er noe positivt.
Vi må prøve å se at vår oppgave ikke er det hodet skal gjøre, men vår oppgave er å følge hodet som er Kristus.
Om beinet er litt skralt så får vi heller hjelpe det, eller bære over med det. Er det kommet koldbrann i beinet, så får det vel avskjæres fra resten av kroppen, men det gjør man selvsagt ikke før det er livsnødvendig.
Selvfølgelig er det mer komplisert enn det, men kristne er stort sett enige i det meste, og da får vi heller stå sammen om det vi er enige om!
Vi er forskjellige. I et forhør hos politiet så har jeg hørt at det finns en «hard» politimann og en mer «myk» politimann, for at den som blir avhørt skal føle støtte hos den «myke», og kansje betro seg til han. Mens andre betror seg pga. den «harde» politimannen sin måte å være på.
Slik kan det også være en fordel at kristne handler forskjellig. Vi må se det positive i forskjellene, og ikke begrensningene.