august 2007

Søndagens tekster – har vi det rette fokus i livet?

Liturgi /

Hva har da mennesket igjen for alt sitt slit og strev som han har plaget seg med under solen? Alle hans dager er fulle av smerte, og alt det han driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hans hjerte til ro.

Dette hører vi i første lesning i dagens messe, og Forkynneren i Det gamle testamente konkluderer med at «alt er tomhet». Så pessimistiske er ikke de andre tekstene, men i evangeliet hører vi om hvor tåpelige vi er om vi bare fokuserer på de materielle verdiene.

Slik lyder det kjente evangeliet fra Lukas 12: «Jesus fortalte dem en lignelse: «Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt, og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud. «

Mer om Amnesty International og abort

Generelt /

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Vatikanets presisering av kirkeforståelsen – en klok respons

Teologi, Økumenikk /

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. …

… the “how” of the Church’s unity is complicated in interesting and challenging ways. For “the Spirit of Christ” uses all the churches and communities “as instruments of salvation,” the document continues, whence the one Church “is present and operative in” them. Thus, in the words of the council, a “certain but imperfect” communion exists now between all baptized Christians, who rightly call one another sister and brother in Christ. If, in the conjunction of these two points, there are still remnants of old-fashioned triumphalism, it seems crucial nonetheless to insist upon the ecumenical dividends paid out. For an unambiguous, if often poorly understood, option has been taken for describing our common membership in the one, catholic body, even as a motley collocation of churches and communities imperfectly united. Both the irreducible unity of the Church and her licit plurality as a communion have therefore been secured.

… In particular, does sacramental “nonvalidity” rule out sacramental efficacy? The distinction may, at first sight, appear to be one without a difference. The Catholic Church at and after Vatican II has, however, itself proposed the distinction, and answered “no” to the question.

If this is the Roman Catholic view, one nonetheless longs both for a charitable restatement and some development of the point in documents like the recent one from the CDF. For how is the Lord present in the Eucharist as it is celebrated simultaneously in churches that do not ye have the courage or the wherewithal to share the sacrament with one another? …

Obviously Rome’s ecumenical lexicon remains a stumbling block to many Christians—presumptuously authoritative hence annoyingly authoritarian to most mainline protestants … I would argue, however, that the Roman Catholic Church rightly adopts this posture precisely on account of its commitment to visible catholicity; whence the message is a gift, albeit at times a painful one— not only to receive, but, we should presume, to offer. For the avowed end of Catholic teaching is communion-in-love, a goal and a vocation that is irreproachable on gospel grounds. Who, then, would fault our Roman friends for attempting to lead all of us together?

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Liturgisk våpenhvile – pave Benedikt er like klok som Salomo

Liturgi /

I denne artikkelen leser vi om hvor klokt pave Benedikt har gjort alle ting, og det er den nye liturgiske bestemmelsen om å gi plass til både den gamle og den nye messefeiringa det handler om. Her har paven begynt på noe som kan føre til liturgisk fred i vår kirke, der alle blir beriket, og han har samtidig prøvd å dempe de mest radikale i begge ender av den store og mangfoldige Katolske kirke.

One can only say that Benedict has used the keys of St Peter with the wisdom of Solomon! By maintaining the unity of the Roman Rite, with two usages, the Pontiff not only refuses to canonise extremism in any direction, but provides perhaps the most powerful example possible of the ‘hermeneutic of continuity and reform’, in the application and interpretation of Vatican Council II, in accordance with his address to the Roman curia of 22 December 2005.

In a letter sent to the bishops of the world, explaining his reasons for issuing the Motu Proprio, Benedict underlines precisely this point: ‘There is no contradiction between the two editions of the Roman Missal. In the history of the liturgy there is growth and progress, but no rupture. What earlier generations held as sacred, remains sacred and great for us too, and it cannot be all of a sudden entirely forbidden or even considered harmful. It behooves all of us to preserve the riches which have developed in the Church’s faith and prayer, and to give them their proper place.’

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarer

Teologi, van der Burg, Økumenikk /

«Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).»

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. …

Hvorfor paven er så viktig – van der Burg forklarerLes mer »

Bilder fra Østerrike – Klosterneuburg

Generelt /

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 3

Teologi, van der Burg /

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 3Les mer »

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2

Teologi, van der Burg /

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: «KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom», handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. …

Pastor van der Burg om Kirkens embede – del 2Les mer »

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lenge

Økumenikk /

Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa «Også vi er Kirken». Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:

Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.) …

“Katolikker må være økumeniske” – det har vi visst lengeLes mer »

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?

Teologi, Økumenikk /

«Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at «det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.» Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?»

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: …

Nye perspektiver i de økumeniske samtalene?Les mer »

Når presten vender seg mot folket, kan Gud forsvinne – og presten komme for mye i sentrum

Liturgi /

I dokumentet jeg nevnte i går siteres Ratzinger ang. spørsmålet om å snu alterne etter Vatikankonsilet. Når folket og presten er vendt mot hverandre, er faren at Gud kan forsvinne ut av bildet, og presten (faktisk) kan komme altfor mye i sentrum.

«The turning of the priest towards the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is closed in on itself.» (Spirit of the Liturgy, p. 80) Answering the common objection that once upon a time the priest rudely turned his back on the people, Ratzinger says, «The common turning towards the East was not a ‘celebration towards the wall’; it did not mean that the priest ‘had his back to the people’: the priest himself was not regarded as so important.» In the liturgy, he notes, «the congregation looked together ‘towards the Lord.’ … it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession towards the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.» (ibid.)

Ratzinger points to this specific issue of priestly orientation as an example of how a problem that the Council intended to correct actually became a greater problem after the reforms. The problem of «clericalization» certainly existed prior to the Council; the liturgy appeared to be a thing belonging entirely to the priests – as Ratzinger notes, «it must be admitted that the celebration of the old liturgy had strayed too far into a private individualism, and that communication between priest and people was insufficient.»

… but … did the implementation of the Council’s reforms really solve this problem (of clericalization)? On the contrary, it seems that clericalization has reached a new level. With the re-orientation of the priest towards the people, Ratzinger says «an unprecedented clericalization came on the scene. Now the priest … becomes the real point of reference for the whole liturgy. Everything depends on him. We have to see him, to respond to him, to be involved in what he is doing. His creativity sustains the whole thing.» (Spirit of the Liturgy, pp. 79-80) As a result, says Ratzinger, «people try to reduce this newly created role by assigning all kinds of liturgical functions to different individuals and entrusting the ‘creative’ planning of the liturgy to groups of people who like to, and are supposed to, ‘make their own contribution.’ Less and less is God in the picture. More and more important is what is done by the human beings who meet here and do not like to subject themselves to a ‘pre-determined pattern.'» (ibid.)

Skroll til toppen