Biskop Bondevik sier til Vårt Land fredag at prester i Den norske kirke bør la være å søke veiledning hos homoliberale biskoper. Og et stykke nede i artikkelen er han til og med på en samtale om hvor lenge han kan bli værende i sin egen kirke! Uttalelsene er ekstra sterke i mine ører fordi Bondevik er såpass forsiktig som person, og jeg er lei meg når kirken jeg ble døpt og oppdratt i går så grundig på ville veier. Les selv:
Biskop Odd Bondevik tar til orde for at bibeltro prester har minimalt med liberale biskoper å gjøre og heller søker åndelig veiledning andre steder. Selv vet ikke Bondevik hvor lenge han blir værende i Den norske kirke.
Kravet om såkalt alternativt tilsyn har dukket opp igjen de siste dagene, etter at mye tyder på at Den norske kirke gir innpass for to syn i den betente homofilisaken. Konservative prester truer med å bryte kontakten med biskoper som står for det nye homofilisynet og ønsker alternativt tilsyn i bispedømmer der biskopene står for en homofililiberal linje. …
Bondevik sier til Vårt Land at han ser svært alvorlig på situasjonen i Den norske kirke denne høsten. Likevel ser han ikke for seg en masseutmeldelse av konservative kirkemedlemmer, selv om Kirkemøtet i november skulle åpne for ansettelse av homofilt samlevende prester.
– Noen blir værende så lenge det er livsrom lokalt, vi vil få flere «Storsaler» med teologisk begrunnelse, mens andre trekker seg tilbake og bli privatkristne. Men det er på høy tid at vi slutter å gå rundt grøten: Splittelsen er et faktum allerede. Noe annet er utenomsnakk og pynt, sier Bondevik.
– Hva tenker du om ditt eget medlemskap i Den norske kirke?
– Jeg er ikke på vei til å gi opp mitt medlemskap, men jeg følger utviklingen, svarer han.
– Hva må til for at du ikke skal melde deg ut av Den norske kirke?
– Jeg har to hovedkriterier og har hatt det lenge: Den dagen det legges ned forbud mot å tale som Bibelen gjør, for eksempel i etiske spørsmål, er det ikke mulig å bli der lenger. Situasjonen vil også være umulig den dagen det innføres liturgier som er i strid med Bibelen. Å fastsette liturgier er en læresak i vår kirke. På den annen side er det ikke et kriterium for utmeldelse at det finnes vranglære i kirken. Det har det alltid vært i kirken, og i perioder har det vært en minoritet som har stått for bibelsk lære, sier Bondevik.
Det er visselig dramatiske uttalelser herr Bondevik kommer med (Som vanlig bruker jeg ikke «biskop» )
Selv om man kunne godte seg over lutherdommens fall, så klarer jeg ikke det helt. Jeg synes så utolig synd på alle de benkesliterne i DNK som har utgjort grunnfjellet hele tiden. (Mine avdøde besteforeldre, blant annet. RIP) De har holdt ut hundsing pga sin bibeltroskap og har opplevd å marginaliseres mer og mer etter hvert som kirken deres skal åpnes for alle dem som ikke gidder å gå der likevel og som ikke ser på DNK som annet enn en statlig seremonimester. Det er ikke moro å bli motarbeidet og kalt alt mulig stygt av egen kirkeledelse.
(Det begynte vel med makramé, utrolig stygge vevarbeider på veggen, kurvstoler og hippiejesusforkynnelse i arbeidskirkene fra 70-tallet.)
Jeg holder på å spy av alt pjattet om «folkekirke» og alt dette verdensfjerne vrøvl. En «folkekirke» i DNK-kontekst har vist seg å være et hus uten folk i.
Min teori er at mens konservative lutheranere har mistet så mange av de nådemidler vi katolikker har tilgang til for sjelenes frelse, så har liberale lutheranere («folkekirkelutheranere») mistet selv det siste halmstrå. Som Jon Kvalbein sa det en gang: «Hva er vitsen med å tro på Kristus hvis man ikke tror det Han sa?»
Det er fryktelig å se kulturrevolusjonen male. Og vi står ikke akkurat fjellstøtt selv når det gjelder revolusjoner.(Menneskelig sett, naturligvis)
Det er trist å lese om hvordan DNK har blitt.
Det er trist å lese om splittelse og frustrasjon fra prester, som jeg antar tok utdannelsen og hadde et ønske å bidra i kirken de var glad i.
Det er trist å tenke på alle de som mister et fast holdepunkt i livet eller i troen, ofte begge deler. Selv kjenner jeg ikke igjen den kirken jeg vokste opp i. Og siden jeg sto til konfirmasjon for ikke så lenge siden (relativt tidsperspektiv her), har kirken endret seg drastisk. Ustabilitet og diskusjoner innad er ikke det som skaper en trygghet. Og kirken bør være et trygt sted.