Her er utdrag nummer to av P. Reidar Voiths artikkelen om den gamle messen i St. Olav tidsskrift. Her må man kanskje kegge til at også den nye messen også gjerne må feires «mot Gud»; det er ikke skrevet noe sted at man skal feire messen vendt mot folket. Slik skriver p. Reidar:
La oss se litt nærmere på hvorfor den tridentiske messen er verdifull for oss: Det første jeg vil anføre er at den tridentinske messen på en tydeligere måte viser oss det mysterium eukaristien er. Dette er nært forbundet med at denne messen feires “med ryggen til folket”, versus orientem. Sammenhengen er som følger: I den nye messen hvor presten, nesten uten unntak, feirer eukaristien vendt mot folket vil han uvergelig trekke oppmerksomheten mot seg selv. Folk og prest samles rundt alteret hvor Kristus gir seg selv i brød og vin. Vi samles rundt eukaristien, men vi kommer ikke forbi at det kreves en god porsjon konsentrasjon for ikke å fokusere på hverandre. Som mennesker hører det dessverre med til våre begrensinger at vi har lettere for å fokusere på det umiddelbare enn på mysteriet.
En bivirkning av messereformen er at den nye messen er antroposentrisk, altså menneskefokusert. Riktignok er det gudstjenestefeirende folk viktig, det er de som er kirken der hvor messen feires, men det er uhyre viktig at vi ikke blir oss selv nok. Man har heldigvis kommet over de verste utslagene av den slik menneskeorientert liturgi, men likefullt består hovedproblemet at en feiring versus populum gjør at vi lett fokuserer på presten som person.
Den tridentinske messeformen er klart theosentrisk, rettet mod Gud. Det anføres ofte en kritikk mot denne messeformen for at den er rigid, full av mulige bestemmelser om hvor celebranten skal stå, gå, holde hendene og så videre. Det kan meget vel være at man i sin tid var litt for ivrig i å regulere det meste, men det er samtidig viktig å ikke miste av syne det overordnede mål: I messen skal ikke celebranten trekke oppmerksomheten mot seg selv, men derimot hjelpe menigheten til å fokusere på det som skjer, nemlig messeofferet. Den tridentinske messeform hvor celebranten feirer versus orientem hjelper ham til å trekke seg tilbake som person til fordel for det embete han utfører.
Dette er et meget viktig moment i messefeiringen særlig i vår tid hvor vi er så veldig fokusert på det menneskelige. Jeg tror bestemt at det er et viktig budskap at Kirken fremhever det guddommelige på en tydeligere måte nettopp fordi vår samtid dyrker det menneskelige så overdrevent. Det er ikke meningen at messen skal være “up to date” med de skiftende tidsstrømninger. Messen skal fremheve den nåde Kristus gir oss i sakramentet, og den vil alltid være et glimt av evigheten som gjester oss i nuet.