Biskop Eidsvig etablerte sist uke en ny minnedag for Den katolsk kirke i Norge; minnedagen for Olav den Helliges omvendelse. Og jeg selv og mange andre feiret denne dagen for første gang i dag. Slik leser vi om Olav, i p. Olav Müllers velkjente Olavs-biografi:
«[Helgenkongen] fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. [Han forstod også] at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre.»
Olavs omvendelse var en omvendelse som dypt og inderlig tok misjonsbefalingens oppfordring om å gi troen videre på alvor. Omvendelse og dåp i den kristne tro skal ikke lede oss inn i oss selv, men føre oss ut i verden, hver i henhold til sitt liv og kall, og la alle mennesker få høre det glade budskap, nemlig at Herren er oppstanden. Olavs omvendelse viser vei, og lesningene i minnedagsmessen peker mot dette. Den første lesning understreker de troendes kamp for evangeliets utbredelse og Guds hjelp i dette, og misjonsbefalingen leses som Evangelium for å minne oss om hele Kirkens ansvar for å «gjøre alle folkeslag til disipler».
Jeg synes biskopens etablering av den nye minnedagen for Olav den Hellige er så positiv og så etterlengtet betydningsfull at jeg nesten ikke finner ord. Jeg er biskopen dypt takknemlig. Hvis Kirken ikke er lokalt forankret blir den et rotløst hittebarn uten betydning og innflytelse i det samfunnet den befinner seg i, og dermed ute av stand til å utøve sin misjonsplikt. Siden Kirken i Norge opphørte å være misjonsmark (når sluttet den med det egentlig, gled det bare over?) har etnisk norske katolikker vært den eneste «nasjonalgruppen» i våre menigheter for hvem det ikke eksisterer noen spesifikk sjelesorg. I tillegg kommer en merkelig marginalisering. Nordmenn som f.eks. faller fra Kirken har ikke medført noen krisealarm med spesielle strategier i form av omreisende norsk prest hvis hovedoppgave har vært å gi katekese, samtaler ol. for å få de frafalne tilbake til Kirken. Ei heller omreisende norsk prest til menigheter med utenlandsk sogneprest slik at de norske kan få sjelesorg og messer på et språk man forstår og av en prest som forstår vår kultur. Til tross for dette, eller kanskje nettopp på grunn av det – Den hellige ånd gjør som Den vil – har jeg lyst til å nevne at Norge de siste årene har opplevd en formidabel prestekall-boom blant etnisk norske unge menn. Vi topper visstnok verdensstatistikken over prestekall pr. katolske innbygger. Vi opplever i sannhet en revolusjon i Kirken i Norge for tiden, med presteseminaret St. Eystein som en viktig pilar og merkestein på en ny omdreining, og nå endelig også vektlegging og feiring av våre hellige.
Hvorfor kalte de Jesus for «hvite Krist»? Var det noen annen Krist?
Nei, mer sånn hvit, ren, skjær,