Også vi er Kirken» har et nyhetsbrev som sendes både til abonnenter og til andre som de tror er interesserte (som oss prester). Jeg mottok nettopp nyhetsbrevet i elektronisk form, og sakser litt fra lederartikkelen:
Det er vel mange av dere som leser dette, som lik meg selv ble rystet og bedrøvet da norske medier gav oss ny informasjon fra Vatikanet. Og det var vel mange av oss som kom til å høre intervjuene i NRK P2 i den forbindelsen med OKB’s generalvikar Kirsebom og en av de progressive katolikkvennlige lutherske prestene. Vi kjente oss mest på linje med den siste.
At Vatikanet vektlegger at reformerte kirker uten apostolisk suksesjon, ikke er Kirker, men kanskje kirkesamfunn, og prestene der ikke egentlige prester, gjorde meg mer bedrøvet. Men heller ikke dette er en tilbakegang til en hovmodig tanke, som ble utryddet gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er en gammel holdning, en del av Kirkens tradisjon. Vi, og våre protestantiske venner, har drømt oss bort og håpet at Kirken hadde kommet noen skritt videre. Mange av oss i ”Også vi er Kirken” tror at for Kristus er det viktigere at vi viser verden hvem Han er, ved vår gjensidige kjærlighet, og ved å rydde vekk alle hindringer for at hans flokk skal framstå som Ett, enn å holde fast ved den apostoliske suksesjon. Men vi vil for alt i verden ikke miste på klokskapen og inderligheten som preger så mange av våre presters virke qua prester!
I det jeg satte meg for å skrive denne hilsen til dere medlemmer, gikk det opp for meg at jeg må slutte med å være så opptatt av å se på hva jeg forestiller meg er Vatikanets mektige menns frykt for endring, frykt for å miste makt, alt jeg tenker meg kan ligge bak at det akkurat nå blir presisert at bare vår Kirke er rett Kirke. Jeg må heller ta tak i min egen frykt for at Vatikanet skal velge veier som jeg er redd kan gjøre Kirken til en liten sekt ”for spesielt interesserte”. Siden vi blir bedt om å ta inn over oss at Gud sørger for liljer og enda mer for oss mennesker, får jeg legge vekk min frykt og leve etter det jeg tror på. Det er at Gud kan kalle og frelse mennesker på mange ulike måter, måter jeg kanskje ikke kjenner til. For meg er den Katolske Kirke, også med sin menneskelige ufullkommenhet, den beste støtte og hjelp i min leting etter et liv i vennskap med Gud. Det er en mening i livet jeg unner at også mine medmennesker skal få oppleve.
Gudveig Havstad
«Jeg må heller ta tak i min egen frykt for at Vatikanet skal velge veier som jeg er redd kan gjøre Kirken til en liten sekt ”for spesielt interesserte”. »
– Hun refererer her til de veier som har gjort Kirken til en verdenskirke, spredd til alle jordens fire hjørner. De veier som har brakt talløse mennesker til himmelen, de veier hvor Sannheten råder uavkortet, fritt og helt, slik den ble gitt oss å forvalte og ved St. Peter og hans efterfølgere å definere, av Kristus selv.
#Kirken til en liten sekt ”for spesielt interesserte”#
Dette var ihvertfall et fabelaktig flått utsagng. Dette passer så utrolig bra på «Også vi er kirken», 68ernes kosebinge. «Medlemmene er over 60 år gamle, nokså aggressive, og uhyre lite retttroende, eller reflekterende». Dette hørte jeg av en ungdom, som hadde forvillet seg inn på et av foreningens møter. At generalvikaren (og Beckers), skal holde et foredrag om den uappetittelige revolusjonsteologien, er rett og slett ufattelig !
Gudveig Havstad, er selv 68´, psykolog, og SVrepresentant i kommunestyret på Nesodden,,,
Det er noe med det totale fravære av ydmykhet sammen med en selvforherligelse: «vi alene har forstått alt og har rett» som jeg opplever som svært ubehagelig og sikkert krenkende for mange, i flere innlegg fra Trond og Knut Erik. Jeg håper få kristen fra andre leire ser hvordan katolikker behandler hverandre i denne bloggen. Skulle ønske dere kunne slutte med denne tonen, bli saklige, respektere at folk har forskjelling veier fram til målet og forskjellige måter å uttrykke seg på.
Det er synd at du oppfatter det slik.
Jeg tror jeg snakker for medanklagede også når jeg sier at vi argumenterer ikke ut fra oss selv når det gjelder doktrinære(!) spørsmål. Det vi argumenterer ut fra i slike spørsmål, er rett og slett hva Kirken lærer. Gjør man det første, kan man like gjerne være protestant og leke egen pave.
Om noen hevder noe som er mot Kirkens lære, er det helt ok å henvise til denne læren og si at «du tar feil.» Da er det ikke meg eller Knut Erik som sier noe og er «hovmodige», men Kirken som sier noe om emnet. Vi bare refererer til det. Har Kirken kalt en bestemt oppfatning for «kjettersk», så ER den det. Punktum.
Om man har meninger om andre ting og argumenterer for disse fordi man tror man har rett, kan da ikke dét være galt?
Man har da rett til å ha en mening her i landet, enn så lenge. Man har også lov til å tro at man har rett i enkelte ting. Ingen av oss har noensinne hindret, (eller ville drømme om å hindre) deg i å uttrykke en mening som du har, men du må på lik linje med alle andre, finne deg i kritikk av SYNSPUNKTET ditt og ikke deg selv som person.
Argumentér alt du vil mot meg. Jeg kommer ikke til å svartmale deg personlig, slik du har svartmalt meg og Knut Erik i foregående innlegg. «Total mangel på ydmykhet kombinert med selvforherligelse»
Ja, jeg mener jeg har rett i en del spørsmål. Og ja, jeg tror også jeg tar feil på mye.
Men jeg prøver da for svingende å bakke opp påstander med argumenter og ikke bare synsing/personangrep!
Synes du ikke oppfordringen om å være saklig henger i en tynn tråd etter det du karakteriserte medanklagede og meg som?
Ikke ETT ENESTE argument la du fram i denne debatten. Ikke ETT ENESTE punktum handlet om sak. Alt var personangrep. Og du snakker om at enkelte behandler andre dårlig?
Jeg kan sikkert være uheldig å komme med utidige ting selv (det vet jeg at jeg dessverre av og til gjør), men jeg fraber meg på Knut Eriks og egne vegne å bli anklaget for ikke å diskutere sak.
Det du snakker om at folk har ulike veier til målet, kan jeg ikke være enig i. Jeg skulle ønske mange ganger at det var slik, men det er det ikke. Kirken har sagt hva som er det rette og fastlagt veien vi skal og må følge. Kirken har bestemt HVA vi MÅ tro for å kunne kalle oss katolske. Alle avvik er ifølge dette ukatolske. Det er kirken som sier dette og ikke jeg.
Jeg har ingen definisjonmyndighet mer enn katten på hjørnet.
Kan man være for abort og kalle seg katolsk? Kan man være for eutanasi, for kvinnelige prester, for legmenns forretting av eukaristien og for kondomer og likevel være katolsk så god som noen? Det bestrider jeg på det sterkeste.
Dessuten har alle menneskelige handlinger en moralsk karakter. Dvs at de er objektivt sett gode eller dårlige, selv om dette kan være umulig å avdekke mange ganger. Man har da lov til å ha en oppfatning om at en handling er dårlig uten å dermed si at den handlende er det? Er en tyv alltid en tyv uansett hva han gjør?
På et mer personlig plan, så kan jeg berette for deg at svært få av mine nære omgangsvenner er katolske. Vi har store diskusjoner om mye og er drønnende uenige om mange ting. Jeg unnlater ikke å si «du tar feil» og slå dem i hodet med argumenter når noen hevder f.eks at abort er greit. Men det betyr da ikke at man frakjenner dem verdighet eller eller er «selvforherligende»? For noe vrøvl!
Christian;
Jeg tenkte bare at det i denne sammenheng kunne være av interesse hvordan ungdommen tenker. Men, dét var det tydeligvis ikke fra din side !!!!!!!!
Hei Kunt Erik og Trond!
Gjør en test: Les noen av tekstene dere skriver høyt for noen, gjerne ikke-katolikk. Virker de balanserte, virker det som om forfatterene har et åpen og inkluderende forhold til sine medmennesker? Jeg oppfatter medlemmene av «Vi er også Kirken» som mennesker av god vilje som har krav på respekt og sin plass. De jeg kjenner, går i messen hver søndag, og er galde i Kirken. Dere har begge imponerende mengder kunskap om telologi og dogmantikk. Alt dette kan man også finne i katekismer. Mennesker er imidlertid forskjellige, det er vanskelig å forstå andres liv og deres veier til troen. Ikke alle veier går like rett fram. Derfor trenger vi levende mennesker med omsorg og menneskunnskap som kan levendgjøre troen, katekismer har vi nok av.
Du har et viktig poeng, Christian. Ofte virker det man skriver mere bastant, enn det man hadde tenkt seg på forhånd. Vær klar over at alle er Guds barn, og de som ikke har samme interesse for Kirkens katekisme, kan være bedre mennesker enn en selv i Guds øyne.
Når det diskuteres, så er det sak, og ikke person det gjelder. Man kan være rykende uenig, men allikevel gå ut å ta en øl sammen etterpå !
Jeg har over litt tid nå lest forskjellige av kommentarene til sakene som er lagt ut på denne bloggen, og det har gjort meg trist å registrere de gjennomgående holdningene som særlig Trond og Knut Erik gir uttrykk for. For meg virker mye av det de skriver triumfalistisk og nesten hatefullt. Mye av det som skrives, er også uten relevans til noe som helst, f.eks. utsagnet om at «Også vi er Kirken»‘s leder er psykolog, 68’er og SV-kommunestyremedlem. Hva har det med saken å gjøre? Er dette å diskutere sak og ikke person? Hva med redaktøransvaret i forhold til slike ytringer?
Jeg har også fulgt litt med i feministkirkedebatten tidligere i sommer, og blitt forskrekket over misogynien som kom fram der. Hva tenker disse debattantene om jomfru Marias plass i Kirken? Har dere lest pave Johannes Paul II’s apostoliske brev «Mulieris Dignitatem» (oversatt til norsk, så man trenger ikke å kunne latin)? Er ikke dette også en del av Kirkens lære, som dere ellers så bramfritt forfekter?
Kan det ikke tenkes at det er en bjørnetjeneste i forhold til Kirkens lære å forfekte den med så stor nidkjærhet og mangel på menneskekjærlighet og respekt som bloggkommentarene gir inntrykk av?
Christian,
Jeg deler helt og fullt Knut Eriks oppfatninger om hvordan man behandler sine motstandere. Du hadde blitt påspandert øl av meg også.
Man kan være drønnende uenig i sak, men det er da overhodet ikke til hinder for sivilisert omgang? Ofte blir ordvalg og skrivestil annerledes enn om det hadde vært personlig debatt.
Rønnaug,
Velkommen i debatten!
Jeg skal være den første til å ta selvkritikk dersom jeg begår personangrep. Det er hersketeknikk av verste sort.
Men jeg påstår at du ikke vil finne så mange personangrep i mine rablerier, ei heller i feministdebatten som du refererer til.
Når det gjelder den debatten og dette med Jomfu Maria, så skulle det være avklart i et innlegg skrevet av en annen debattant her på bloggen, hvortil både Knut Erik og jeg sluttet oss fullstendig. Vi tenker på Marias plass akkurat som Kirken tenker på Marias plass. Maria eksemplifiserer kvinnerollen i Kirken. Her sparker du inn åpne dører.
Til opplysning, så jeg har lest Mulieris Dignitatem. Jeg tar gjerne en debatt om dens innhold, men ikke akkurat i denne tråden.
Når det gjelder en eventuell bjørnetjeneste som kanskje har blitt gjort, så er jeg absolutt åpen for at det i enkelte tilfeller kan ha vært det.
De mange mailene jeg har fått privat i min innboks derimot, tyder på at responsen hos mange har gått i en diametralt motsatt retning av det du antyder.
Mange mennesker savner noe som heter tydelighet. De savner klar tale. De savner et helt klinkende klart forsvar av Kirken og dens lære. De savner noen som står opp og sier nei!
De mener tydeligvis, slik som jeg også mener, at tiden har gått forbi koseprat og å late som at alle er gode venner og snille og greie med hverandre. Vi lever i en tid der kristne har blitt trengt tilbake fra skanse til skanse, der snart siste rest av offisiell kristendom i Kongeriket faller. Vi lever i en verden der flere aborteres enn fødes, der eutanasi og alskens grusomheter florerer hemningsløst. Moral er det ikke noe som heter lenger og man blir utledd som mørkemann om man våger å hevde meninger som går på tvers av tidsånden.
Skal stå med luen i hånden og be om unnskyldning for at man tror? Skal man bortforklare hva Kirken lærer og gjemme «de harde læresetninger» under sin lampe? Skal man møte de sekularistiske krefter med koseprat uten brodd? Hva er troen uten dens salt?
Jeg er ikke personlig stolt av å være katolikk, for jeg har ingelunde fortjent det. Men jeg er stolt av Kirken! Og Kirken er i seg selv Kristi triumf og seier over Satan.
Gjør man ikke noe, så har man tapt i utgangspunktet. Derfor argumenterer jeg sterkt til tider.
Til sist vil jeg si at for Knut Erik å påpeke en rekke offisielle fakta, som at en person er kommunestyremedlem for SV( les avisen) og 68’er(tilgjengelig i alle registre), neppe er injurierende og noe som heftes av redaktøransvaret. Det er jo helt offentlige opplysninger som er tilgjengelige for enhver og medfører ingen bakvaskelse. Og det har indirekte med sak å gjøre.
Det jo slik at jo mer bakgrunn man har om en person, desto lettere er det å se hvorfor de sier/handler som de gjør.
Det er jo forklarende å lese at en person er radikaler i kirkelige anliggender, også er medlem av sosialistiske partier, psykolog (Blindern) og 68’er? Standpunktene til denne personen har da høyst sannsynlig en sammenheng? Det er overveiende sannsynlig at en så aktiv og utdannet person som den det gjelder har en reell overbevisning og en mer eller mindre sammenhengende verdensanskuelse? Jeg kan ikke se at det er noe feil her.
Tar ellers en MD-debatt med deg når som helst i en annen tråd der det passer seg. Det skal bli interessant å se hva du mener er innholdet i den.
Dette er vel bare personlige meninger.
Rønnaug, hvilken del av Kirkens lære er det som blir «bramfritt forfektet»? Føler absolutt ikke det er mangel på hverken respekt eller nestekjærlighet i innleggene til Trond eller Knut Erik. Har forøvrig ikke fått med meg noen feministisk debatt i sommer. Jomfru Maria er forøvrig ikke prest.
Jeg kan ikke respektere hva også vi er kirke står for. Meninger som at Kirken bør demokratiseres, Sølibatet oppheves, og åpning for debatt om kvinnelige prester.
Hadde vært spennende å vite hva også vi er kirken mener om abort, prevensjon, aktiv dødshjelp, osv.
Ærede Rønnaug Aaberg Andresen !
Du har sikkert fått med deg at det har skjedd en liten revolusjon i den katolske Kirke i Norge de siste 2-3 årene. Bakgrunnen for dette vet vi alle. Resultatet er ihvertfall at vi har fått en ny biskop, ny redaktør av St. Olav og at 68ernes hegemoni de siste 20-30 årene nå er over. Jeg kan være enig i at denne overgang kom altfor brått, særlig i forhold til normalt katolskt tempo. Jeg bruker alltid å si; vi må for all del ikke gå i 68ernes felle. Vi må fortsatt ha dem med i styrende organer, men for all del; deres totale dominans må det nå bli slutt på. Jeg håper inderlig at du kan være enig i dette ?
Hvis noen av de korte innleggene har virket hatefulle, og for bastante, så beklager jeg selvfølgelig dette. Spissformulerte kommentarer, kan være en dyr pris å betale, når man ikke har tid til å formulere seg i lengre setninger. Det er da langt bedre å sende bedre formulerte innlegg til f.eks. St. Olav tidsskriftet.
Knut Erik – full tilslutning til det du skriver om betydningen av ny biskop, ny redaktør og 68ernes hegemoni. Til problemstillingen 68er hegemoniet vil jeg tilføye den usalige miksen mellom nettopp dette hegemoniet og perspektivet på Kirken i Norge som en innvandrerkirke først og fremst. Den miksen er ikke udelt vellykket, for å si det mildt. Noen burde snart begynne å skrive antroplogiske avhandlinger om Kirken i Norge.
Til det med de uforsonlige innleggene. Ja, noen har antatt en til tider nesten komiske besserwisser holdninger. Mine egne inklussive går jeg ut fra. Problemet er vel at noen av oss rett og slett ikke har fått kommet til orde de siste 20 år. Det blir mye oppdemmet aggresjon og frustrasjon av sånt.
Rønnaug:
Kan det være at du føler det ubehagelig at 68ernes dominas nå er overtatt av andre ? For to og et halvt år siden gikk komitéen for «Fred og Rettferdighet» ut med en anbefaling til alle gode katolikker om IKKE å stemme på visse partier som var for kjønnsnøytral ekteskapslovgivning. Biskopen ga forøvrig sin fulle tilslutning til dette. Kan du huske dette ? SV var her et av partiene det ble advart imot. (Vi kan selvfølgelig stemme på hvem vi vil, men vi ble allikevel advart imot visse partier) Tidligere hadde også Vatikanet bekymret seg for det samme, angående EUparlamentarikerne, nemlig at katolikker måtte være seg sitt ansvar bevisst, slik at de ikke gikk inn i partier som støttet abort, tøylesløs seksuell utfoldelse osv. I denne sammenheng er det viktig å advare gode katolikker imot «Også vi er kirken», dets leder er representant for SV, og jeg synes i høyeste grad dette er en meget interessant informasjon å få. Det sier meg ganske mye om hva slags menneske dette er, og jeg takker for opplysningen.
Når det gjelder aggressive uttalelser, så er det jo dette først og fremst en god karakteristikk på 68erne. Deres dominans de siste 20 årene, har opplagt ført til mye frustrasjon, som først idag kommer til uttrykk bl.a. på boggen til pastor Moi. Her får jo 68erne litt tilbake av den samme mynt. Det er ikke katolskt eller kristent å være hevngjerrig. Det er en synd, men dog så menneskelig.
Det var forøvrig også spennende at Anna tar opp den usalige miksen mellom 68erne og perspektivet på Kirken i Norge som en innvandrerkirke. Jeg har selv de beste venner i begge leire, men har aldri sett at 68erne har brydd seg mye om våre nye landsmenn. Det er det oss mere konservative som har tatt oss av. Da vietnameserne kom, fikk vi mye å gjøre. Likeledes kom fillipinerne, chilenerne, polakker og mennesker fra mange afrikanske land. Vi hadde mye engasjement i menighetene, men 68erne ville helst sitte i forskjellige komitéer, og snakke moderne om hvor reaksjonært presteskapet og fremfor alt Vatikanet var,,,,,,
Knut Erik, jeg glemte å si at du, Trond og andre selvsagt også har min støtte i synet på «også vi er kirken» og tilsvarende grupperinger. For meg er det selvsagt å være skeptisk og direkte avvisende til gruppedannelser som arbeider mot Kirkens katekisme. Å mene noe, å ha forskjellige meninger om saker og ting, er en helt annen sak enn å danne en organisasjon med egen ledelse, adresse, møter og økonomi. Når det gjelder en gruppe som den såkalte «Åpen kirkegruppe» så har vel den tilogmed et alternativt nattverdsfelleskap hvor begrunnelsen for nattverdsfelleskapet er felles seksuell preferanse! Ord blir fattige. Det er i slike situasjoner man ofte tyr til sarkasmer.
Da jeg ikke er et debattglad menneske, kommer jeg ikke heretter til å kommentere meningsytringene på denne bloggen. Jeg konstaterer at det er kommet inn en viss selvkritikk fra enkelte når det gjelder ordbruk og saklighetsnivå, og jeg skulle ønske at også de mest skriveglade kanskje ga seg litt mere tid til å overveie hvilken virkning ordene deres har og kanskje framfor alt hvilket bilde de gir andre kristne av oss katolikker.
Det beste eksempel jeg kan tenke meg på en som klarer å framstille Kirkens lære med tydelighet, saklighet og klar tale, uten å angripe noen eller komme med sleivspark til andres meninger, er biskop Bernt. Jeg synes at han både i prekener og skrift og uttalelser er et forbilde på integritet og intellektuell redelighet.
Jeg vil ellers for ordens skyld opplyse at jeg ikke er 68’er – er vel utelukket pga alder, fyller snart 70 år. Jeg er heller ikke betalende medlem i «Ogsåvierkirken», men jeg har vært på mange av deres interessante seminarer/foredrag, og holdt også selv et foredrag der for noen år siden om kvinneorganisasjonene i Kirken. Jeg går også gjerne på Communio Café, der det også er mange interessante foredrag.
Som sagt, trekker jeg meg fra videre teoretisk debatt om kirkelige spørsmål og vier tiden til de praktiske oppgavene jeg har påtatt meg i Kirkens tjeneste.
Lykke til med din tjeneste for Kirken, Rønnaug!
Hei unge katolikker,
Har for noen måndeder siden på et styremøte i Også vi er kirken, hørt at jeg, som leder av «Også vi er Kirken» omtales som SV representant og 68.er på internett. Idag fikk jeg tid til å «Google» eget navn, og oppdaget denne bolggen i første treff.
Har i mellomtiden trukket meg som leder av foreningen, fordi jeg ikke hadde nok arbeidskapasitet til å gjøre dette arbeidet godt nok, når familien trengte meg mer i rollen som farmor, samtidig som det stadig svært mye å gjøre i min jobb som psykolog innen psykisk helsevern for barn og unge.
Der sant at jeg er medlem av SV, og det ble jeg året etter at jeg ble døpt inn i den Katolske kirken i 1978. Har hatt verv i kommunalpolitikken, mest som varamann i komiterer / komunestyret, men har sittet en periode i et utvalg omkring plansaker, og en periode i kommite for Pleie, omsorg og helse. Men jeg er ikke noen effektiv politikker, heldig vis har SV laget etterhvert fått så mange medlemmer at ikke alle må delta i kommiter eller som varamedlemmer. Sv laget på Nesodden var vel lite i forhold til tliliten hos velgerne i en del år, derfor deltok jeg.
68-er hadde jeg forestilligner om å ville passe sammen med, men som hjemmeværende husmor med to små barn, den yngste en ekte 68-er, ble prioriteringen å lese psykologi på deltid når allle de andre mødrene begynte i jobb og hadde barna hos dagmamma/ besteforeldre. Jeg likte Blindern godt, fordi det var mange utvllkende foredrag og samtaler om faget, mens jeg strevet med ensrettingen av politisk tenkning. At også Marks har noe for seg, forstod jeg først da jeg leste kommentar av en fransk filosof i Morgenbladet i november i år, han forklarte noe om hvordan grådighetskultuerne blant pengeflytter kapitalistene nettopp var forutsatt i Marks analyse.
Intil da har jeg likt den kristne form for å prøve å gjøre livet mer rettferdig blant mennesker, som Frigjøringsteologien. Og har nå de to siste årene også blitt kjent med at også i denne bevegelsen var det for stor utålmodighet, og kamp vilje, slik at noen Kristne ble for det jeg aldri har hatt noen tro på, » Vepna konflikt».
Tror at mitt arbeidskall er å gjøre det jeg kan gjøre som psykolog, et viktig feldt er å hjelpe mødre og noen ganger fedre, som får problem etter å ha fått bann, slik at de blir i stand til å se det Per Thomas, Dominikaneren som jobbet sammen med Jean Vanier i opprettelsen av L’Arce kalte » La conscience d’amour du tout petit anfant.» Fenomenet er heldigvis nå også oppdaget av biologisk orientert pyskologi.
Når det gjelder seksualitet har jeg hovedsaklig holt meg til det jeg lærte da jeg gikk i undervisning hos Pater Arne Fjeld. som bygget på de nordiske biskoppenes hyrdebrev om Humannae Vitae, i 1968, blant annet ved biskop Hans Martensen i Kjøpenhavn, og vår egen John Willem Gran. de går inn for å beholde den ueninghet uten kamp som var mellom store deler av de nordiske gifte katolikker og Vatikanet omkring prevenasjon. Men etter å ha truffet unge kvinner som er blitt voldtatt er jeg ikke absolutt motstander av abort, fordi jeg regener med at ikke alle misshandlede jenter vil bli i stand til å elske et barn som likner den som har misshandlet dem.
Altså et vanskelig startpunkt for et barn, men når jenta likevel ønsker å få barnet, støtter jeg selvsagt dette..
Jeg har aldri blitt bedt om å delta i noen katolske kommiterer, men jeg har hatt kontakt med innvanderer og brydd meg om dem, men først og fremst gjennom arbeidet mitt.
En gang var bakgrunnen at en ung kvinne fra et annet land ble svært alvorlig deprimert hver gang hun ble gravid, og hun fulgte Kirken/ Paven som en lovbok slik noen av dere unge forfekter som rett måte. Jeg bekymret meg ganske mye for denne kvinnen og hennes barn, når hun forsvant inn i seg selv og hennes skyldfølelse fordi hun ikke fikk til å finne sine sikkre preioder. Men Kirken kunne ikke gi meg råd for hvordan jeg skulle hjelpe henne. Kanskje fikk hun hjelp av en ikke like katolsk psykiater/ psykolog? Og kanskje hadde livet hennes blitt bedre om jeg hadde vist mindre respekt for hennes valg og foreslått det ansvarlige foreldreskap som våre nordiske biskopper anbefalte?
Livet ikke alltid så rett fram at regel religion er til best hjelp for at menneskene skal bruke sine tallenter i fri kjærlighet til Gud… Jeg oppfatter at Vår Herre nettopp viste Farieserne er åpnere og mindre regleorientert Gud enn det bildet Fariserere og Skriftlærde hadde .
For det er vel i livet vi skal følge Hans eksempel, og bruke Kirken til næring for å få dette best mulig til?
med vennlig hilsen Gudveig Havstad
Forsatt styremedlem av Også vi er Kirken, forening for dialog mellom ulike tenkninger i Kirken.