Jeg skrev for en måneds tid siden om en god søknad som var sendt til en sogneprest i København, om den gamle messen kunne feires i hans sognekirke. Det var en god søknad, skrev jeg, siden den oppfylte alle krav i pavens motu proprio. Men nå fikk jeg en mail som sier:
«Det utrolige er hændt. På www.tridentinsk.suite.dk kan man erfare, at sognepræsten i Jesu Hjerte kirke har afvist en anmodning fra 40 katolikker om fejring af den ekstraordinære Messe i samme kirke – i åbenlys strid med Motu Propriet. Her er brevet, kopieret fra hjemmesiden (hvor man også kan se, hvad der svares på):
”Kære Carsten og Michael,
Menighedsrådet har på sit møde den 29. september d.å. drøftet jeres anmodning om søndagsmessefejring (og på helligdagene) efter den ekstraordinære form i Jesu Hjerte Kirke. Efter en indgående drøftelse besluttede menighedsrådet at man ikke ville imødekomme anmodningen.»
Les mer på lenken over.
Det er en skam!
På den realistiske siden… hva kunne man forvente av en jesuitt?
Det er lenge siden jesuittene var de kraftfulle Kirkens våpendragere og kjent for sin bunnløse ortodoksi som de engang var.
En tidligere post som skandaliserte oss var den om de hollandske dominikanerne som tilbød legmenn å «konsekrere» hostie og vin. Dette og liknende har jesuittene allerede drevet med i lang tid.
«Bl.a kan man ikke se, at en gruppe af 17 medlemmer af menigheden er den «stabile gruppe» af troende, som Motu Proprio taler om, og som kunne kræve en yderlig søndagsmesse foruden de tre »
Hva er da en stabil gruppe? En gruppe defineres som to eller flere mennesker som har felles mål og interesser (eller kan ihvertfall defineres slik) Nå er det snakk om at det utarbeides et klargjørende skriv, siden «en stabil gruppe» har ført til noen problemer.
En streng forståelse av ei slik gruppe som kan søke om den gamle messen har helt klart ført til problemer. I Købehavn står det 40 voksne på lista (ikke alle bor i denne menigheten, men i København er det flere katolske kirker og ikke vanlig at alle går i «sin egen» sognekirke), og dessuten er det flere barn i disse familiene, som ikke er blitt bedt om å skrive under.
Det kan også være at presten ikke tør å gå imot menighetsrådet. Her kan det råde forskjellige oppfatninger.
Etter å ha snakket med flere av våre unge prester, som er velvillig innstillet til den Tridentinske messen, har jeg forstått at det er et alvorlig hinder, nemlig at våre prester ikke kan latin lenger. Flere av de unge prestene på Østlandet, har noe hebraisk og gresk i utdannelsen, men ikke noe latin. Er dette resultatet av Allen Hall i England ?
Argumentet om at prestene ikke kan latin, faller på stengrunn. Det er direkte latterlig, faktisk.
Jeg har aldri hatt noen formell latinutdannelse, men er likevel fullt ut i stand til å resitere både ministrantsvar og faktisk også det presten sier.
Om det er prestene selv som fremfører dette som argument, så er det sannsynligvis den samme redsel som gjør seg gjeldende ved latinen som ved det å si noen ord på tysk når man ikke kan tysk. Med andre ord, så er det INTET problem.
For norske prester faller uttale av latin meget lett. Det er enkelt for en nordmann og en tysker å uttale latin. For engelsktalende er det faktisk vanskeligere, særlig om det er amerikanere det er tale om.
«Pader nouster, qui es in chaylis» (pater noster, qui es in cælis) er en typisk amreikansk måte å si det på.
Trond.
Kanskje prestene våre har litt større ambisjoner enn bare å GJENGI latin? Ellers blir lutheranernes fordommer sanne – at de katolske prestene ikke skjønte hva de selv sa, og menigheten ikke skjønte hva som foregikk ved alteret den gangen alt var på latin. Selvsagt skal vi ha prester som forstår språket. Latin i messen er språk, ikke utenattlærte formularer. Det faller heller ikke nordmenn noe «lettere» å uttale kirkelatin. Kirkelatinens vulgaritet, dvs mangslungne uttale og relativt enklere syntaks, var et av argumentene for å sette igang den bevegelsen som gikk under navnet renessansen. Renessansen var opprinnelig et språkopprør, man ville gjenføde antikkens rene, klare latin – hva nå det måtte være. Mange romantiske idéer her altså om en opphøyet latin man trodde fantes et sted før Kirkens tidsalder. (Førkristen latin har jo denne kunstferdige syntaksen da – ) Kirkens store tidsalder fikk dermed det lite flatterende tilnavnet MELLOM-ALDER, derav MIDDELALDEREN, dvs. tiden mellom de såkalte renessansemenneskene og den «rene», og ukristne, antikken. Det opprinnelige renessansemennesket er altså en grinete filolog. Renessansemennesket fant derfor også opp begrepet «den mørke middelalderen, som henspeiler på dette språklige mørke de mente Kirken var eksponent for. Lutheranerne hev seg på – dette passet i deres kram. Og så, etterhvert, ble renessansen en gjenfødelse av malerier, musikk, arkitektur etc. etc. Men det er en annen historie – begynte med filologene.
Ah, her kom korreksen..;)
Jeg må gi deg helt rett i dette med at det ikke er nok å gjengi latinen. Man må også kunne den.
Det var upresist og klønete av meg å skrive slik at det så ut som om jeg mente at det var nok å bare resitere uten å vite hva man sier. I stand corrected, som de sier på engelsk.
Dette mener jeg selvsagt ikke.
Derimot vil jeg hevde at når jeg kan lære meg brukbar latinforståelse gjennom å lese missaler og faktisk vite hva jeg sier når jeg ministrerer, samt at jeg også forstår godt messens faste deler som presten leser, så er det fullt mulig for en prest med 6 års universitetsutdannelse å lære seg dette når jeg med et par års tøysing og fest på Blindern, er i stand til å gjøre dette på kort tid.
Man må bare begynne i en ende.
Tror ikke at prestene våre nærmest sprekker av iver etter å lære seg supergrundig latin og at de har ambisjoner om så voldsom språklig forståelse utover messelatinen. Det er jo et gedigent pluss om noen virkelig har det, men som sagt…., jeg tviler.
På den annen side, så blir jo konsiler og kirkemøter holdt på latin, så om noen av prestene skulle bli biskoper en gang, så bør de kunne latin meget godt! Det var tragikomisk å lese om Bispesynoden i 2006, der kun 1 (én eneste én!) biskop holdt innlegg selv på feilfri latin. Det var en biskop i en tidligere Sovjetrepublikk. Husker ikke hvilken..
Til og med sekulærmedia lo seg ihjel av de kunnskapsløse (i latin) prelater som stotret frem noe grusom latin fra talerstolen.
Ellers var det meget interessant å lese innlegget ditt! Jeg visste ikke at kirkelatinen var et av renessansens argumenter. Referansen til den grinete filolog var uhyre morsom!