Den gamle messen forandrer måten prestene feirer den nye messen på

Etter at jeg i august for alvor begynte å studere den gamle messen – for å lære å bruke den – har jeg i ganske stor grad forandra måten jeg feirer den nye messen. Jeg bruker nå nesten utelukkende den første kanonbønna, jeg har forandra måten jeg holder hendene på under messen og en del andre bevegelser, jeg bruker nå palla på kalken og lokk på ciboriene under messen, jeg prøver å alltid ha en stort krusifiks foran meg på alteret, jeg ser mindre på folk under store deler av messen (bortsett fra under prekenen o.l.) og fokuserer mer på hostien og krusifikset, i det siste har jeg også begynt å holde tommel og pekerfinger sammen etter konsekreringa av kalken, slik prestene alltid gjorde tidligere. Disse forandringene (pluss flere andre) har ført til et større fokus hos meg på det hellige i messen, på Kristi fullkomne offer som jeg her bærer fram, og at jeg er en tjener for Kirken og for folket, og i mindre grad at jeg er en som gjør/presterer noe.

Father Z. tar opp noe av det samme på sin blog i dag, og siterer hvordan noen prester opplever akkurat det samme som meg:

Father J wrote:
«My celebration of the Novus Ordo is now tempered and has been considerably enhanced by what I feel when celebrating the TLM and the “continuity” of the Rite’s seem to make more sense, though I feel I am supplementing from the old when celebrating the new. I know it is wrong to say it, but the Mass feels like The Mass in the extraordinary form and “extraordinary” seems a very fitting way to describe this awe inspiring rite.»

Again, a priest changes how he says the Novus Ordo. Also, note that one cannot be so «clerical» in the negative sense, because the priest is controlled so closely by the older rubrics. That drifts over into the way he says the newer Mass.