Siste nummer av det katolske bladet BROEN er nylig kommet i postkassene, og kan også leses på nettet her – i pdf-format. Så langt har jeg bare rukket å lese et interessant intervju med sr. Anne bente Hadland, som nylig har oversatt pavens siste bok. I intervjuet sier hun bl.a.:
Paven har satt seg fore å rydde opp i ”forvirring rundt Jesu sanne identitet”, hva går denne ”forvirringen” ut på?
– Det dreier seg om tendensen til å lage et skille mellom troens og historiens Jesus. På den ene siden reduserer eller rasjonaliserer man bort Jesu guddom, man søker å gjøre ham til en politisk aktivist eller en ”myk moralist”, som paven uttrykker det, men som han sier: ”Men hvem er interessert i å korsfeste en harmløs moralist?”
Han gir flere eksempler fra nyere tids teologihistorie på hvordan man har søkt å forklare Jesu person uten å ville gå inn på hans guddom. En del av forskningen er en form for bortforklaring av den realitet at Jesus var Guds sønn, sann Gud og sant menneske. Tror man ikke det er det for så vidt ok, men da er man heller ikke kristen.
Snarere enn å forelegge noe oppsiktsvekkende nytt, trekker han frem et helt klassisk bilde av Jesus, som er den grunn Kirken bygger på. Selv om dette er en personlig bok og ikke har tyngden av et læredokument, er det klart at det har betydning at det er paven som sier det likevel.
Som oversetter, hva vil du fremheve ved denne boken?
– Det personlige preget. Det var dette som grep meg mest: at det er et så dypt personlig verk. Man kunne merke det gjennom teksten. Da Benedikt ble valgt til pave, hadde han allerede en stor produksjon bak seg, og ønsket å fortsette å skrive. Som pave har han også fått en sjelden talerstol til å presentere troen på Jesus Kristus som Gud og menneske. Med sin bok har han kunnet få dette frem, han har villet presentere denne Jesus-skikkelsen klart i lys av nyere tids bibelforskning.
Det er på en måte en debattbok, men med dypt personlig anliggende som også er oppbyggelig. Her er det både forskeren, den intellektuelle og vitenskapsmennesket som taler – men primært er det den troende. Alt Benedikt skriver og skrev før han ble pave er solid, men jeg har aldri lest en bok av ham som var så personlig som i denne.
Det endelige, personlige oppgjøret med alskens moderne marxistinfluerte Kristusforståelser?
En kommentar til Tronds kommentar:
Nei, paven tar ikke et «endelig, personlig oppgjør med alskens moderne marxistinfluerte Kristusforståelser», han setter bare moderne bibelutlegning inn i en videre sammenheng. Han tar ikke avstand fra den historisk-kritiske metode som sådan, tvert imot benytter han seg av dens resultater, men understreker at én metode ikke griper hele sannheten om Jesus Kristus, Gud og menneske.