Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten for noen dager siden. Store deler av nummer er viet dominikanerordenen, som i år er 800 år gamel. Her tar jeg med en kort betraktning over ordenslivet generelt, skrevet av redaktøren:
Mennesker som sier ja til Jesus Kristus ved å tre inn i en orden, trengs i Norge kanskje mer enn noe annet. Selv om Norge har en statskirke og fortsatt har kristendommen som statsreligion, kan vel Norge betraktes som et av de mest «nyhedenske» samfunn i hete verden. En av årsakene til denne avkristningen av landet er at man ikke er seg bevisst den kultur som har preget landet i de siste 1000 år. Det som for nordmenn i dag er selvfølgeligheter som skole, sykehus, diakoni, sosiale rettigheter uavhengig av status, er noe kristendommen har gitt landet. Mange av disse godene kan formelt sett fortsatt være en del av det «nyhedenske» samfunnet, men dog med et innhold som er deres egen rot meget fjern. En institusjon som sykehuset kommer nok til å bestå, men kan kanskje komme til mer og mer å bære preg av de herskende ideologier som den sterkestes rett og elimineringen av det svake. Det er fare for at det bare er et tidsspørsmål før aktiv dødshjelp blir lovfestet som en såkalt menneskerettighet. I skolen vil også en dyp forankring i egen kultur og de store tanker som har preget den, bli erstattet med et egendefinert verdimarked hvor barn allerede som syvåringer må lære å plukke ut de verdier som måtte passe dem. Og når barna er ferdig på skolen for dagen, sendes de i statlige anstalter som passer på dem helt til sengetid. Hvem som er mamma og pappa, kan i fremtiden også bli et meget vanskelig definisjonsspørsmål. Når man her ser hvordan
den norske stat i stadig større grad omfatter det som burde tilhøre det private rom, kan man ikke annet enn tenke på George Orwells fremtidsroman 1984, som han skrev i 1949.
I et slikt samfunn er ordenslivet viktig fordi det vitner om en annen virkelighet: en virkelighet som er så mye bedre og nærmere menneskets egentlige vesen. Til denne virkelighet kommer man gjennom oppbrudd, omvendelse og omtenkning. Alle som har gått i kloster, vitner om at de har tatt et valg om å følge Kristus.. Mysteriet bak dette valget er vel at det egentlig er et kall og en føring fra Den Hellige Ånd.
For mange i dagens samfunn er ordenslivet med dets livslange løfter som fattigdom, kyskhet og lydighet noe av det mest anstøtelige og uforståelige som finnes. Jeg håper inderlig at ordenslivet kan fortsette å være dette anstøtet og beholde denne uforståeligheten, fordi det er et vitnesbyrd om det anstøtet som er til frelse for mennesket.
I Norge er det utallige mennesker som har blitt berørt av Guds kjærlighet gjennom brødrene og søstrene i de forskjellige ordnene. De har satt mange hjerter og hoder i brann for den levende Kristus. Nettopp derfor trenger vi dem så sårt i dag. For de vitner om at Guds kjærlighet kan bryte ned vår egoisme og på den måten fore oss inn på evighetens vei.
HR