Jeg har ikke skrevet så mye på bloggen om den tradisjonelle latinske messen (TLM) i det siste, men det er kanskje mest fordi det nå begynner å nærme seg min egen første TLM. Jeg leste i dag en artikkel på det (svært liberale) America tidsskriftet, om en prest som hadde feira sin første TLM-messe i september, over 20 år etter sin prestevielse. Han var i utgangspunktet ganske negativ til den gamle messen (og en ganske liberal prest på mange måter), men oppdaga at han i den messen ble mye mer en anonym tjener for mysteriet (og for folket), enn en som skulle prestere noe for andre. Father Z. tar opp denne artikkelen på sin blog, og skriver egne kommentarer og har åpna for en interessant diskusjon.
My Second First Mass – On presiding at a Latin liturgy
BY MICHAEL KERPER
On September 23 I walked down the center aisle of our parish church, genuflected and made the sign of the cross while saying, In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. Thus began my first Mass according to the Roman Missal of 1962 more than 22 years after my first experience of celebrating the Eucharist. When Pope Benedict XVI issued his letter of July 7 eliminating most restrictions on the use of the so-called Tridentine Mass, my reaction oscillated between mild irritation (Will this ignite conflict? How will we ever provide such Masses?) and vague interest (Is there perhaps some hidden treasure in the old Mass?). Within a week, letters trickled in. Some demanded a Latin Mass every Sunday, insisting that the pope had “mandated” its regular celebration. Others were more reasonable. In August, I met with a dozen parishioners who wanted the Mass. The meeting became steamy as I explained that I had never said the “old” Mass as a priest and had served such Masses as an altar boy for only two years before everything changed. Some thought I was just feigning ignorance to avoid doing it.
A few days after the meeting, I obtained a 1962 missal, looked through it, and concluded, reluctantly, that I knew more Latin than I had thought. My original cranky demurral crumbled …
Having decided to offer the Tridentine Mass, I began the arduous project of recovering—and reinforcing—my Latin grammar and vocabulary so that I could celebrate the liturgy in a prayerful, intelligible way. As I studied the Latin texts and intricate rituals I had never noticed as a boy, I discovered that the old rite’s priestly spirituality and theology were exactly the opposite of what I had expected. Whereas I had looked for the “high priest/king of the parish” spirituality, I instrument for the sake of the people.” The old Missal’s rubrical micromanagement made me feel like a mere machine, devoid of personality; but, I wondered, is that really so bad? I actually felt liberated from a persistent need to perform, to engage, to be forever a friendly celebrant. When I saw a photo of the old Latin Mass in our local newspaper, I suddenly recognized the rite’s ingenious ability to shrink the priest. Shot from the choir loft, I was a mere speck of green, dwarfed by the high altar. The focal point was not the priest but the gathering of the people. And isn’t that a valid image of the church, the people of God?
The act of praying the Roman Canon slowly and in low voice accented my own smallness and mere instrumentality more than anything else. Plodding through the first 50 or so words of the Canon, I felt intense loneliness. As I moved along, however, I also heard the absolute silence behind me, 450 people of all ages praying, all bound mysteriously to the words I uttered and to the ritual actions I haltingly and clumsily performed. Following the consecration, I fell into a paradoxical experience of intense solitude as I gazed at the Sacrament and an inexplicable feeling of solidarity with the multitude behind me. Even as I cherish this experience, I must confess that I felt awkward, stiff and not myself. Some of the rubrical requirements, like not using one’s thumbs and index fingers after the consecration except to touch the host, paralyzed me. …
My reluctant engagement with the Latin Mass has not undermined my own priestly spirituality, born of Vatican II. Rather, it has complemented and reinforced the council’s teaching that the priest is an instrument of Christ called to serve everyone, regardless of theological or liturgical style. …
Virkelig oppbyggelig artikkel! Tenke seg at den er fra et svært liberalt tidsskrift….
Har bare en kritisk merknad:
«My reluctant engagement with the Latin Mass has not undermined my own priestly spirituality, born of Vatican II. Rather, it has complemented and reinforced the council’s teaching that the priest is an instrument of Christ called to serve everyone, regardless of theological or liturgical style. …»
-Sier VII noe om at en prest skal tjene alle, uansett teologisk og liturgisk stil?
Spennende lesning! Det kom aldri noe fra prestemøtet i oktober hvor det bl.a. ble bebudet at TLM og pavens MP skulle diskuteres? På forhånd kunne det se ut som om møtet skulle ta opp hva man gjøre i anledning av MPet i Norge, men jeg har i hverfall fall ikke fått med meg at noe har skjedd?
Meg bekjent har det ikke skjedd noen ting. Det var bebudet at biskopen skulle ta stilling til spørsmålet, men så langt har ingenting blitt offentliggjort. Nå er det strengt tatt heller ikke interessant hva biskopen mener den ene eller den andre veien, fordi den nye kirkeloven
(Motu Proprio Summorum Pontificum har lovs form med virkning fra 14 september) regulerer spørsmålet, men det er likevel viktig fordi biskopen er overhyrden i sitt bispedømme og således den som skal sørge for at pavens vilje og Kirkens lov settes i verk.
Vi snakka litt om dette på prestemøtet i oktober, men jeg vet faktisk ikke om eller når biskopen vil sende ut et brev som tar opp dette spørsmålet. Jeg er enig med Trond i at dette ikke er nødvendig, siden Summorum Pontificum er tydelig nok, og svært mange av verdens biskoper har ikke sendt ut noen egne bestemmelser.
Nei det er sikkert ikke nødvendig, men hadde vært OK! Mitt inntrykk er at vi er velsignet med godt samkjørte og enige prester, så det bli nok ikke noen problemer på dette området. Har nettopp vært i Berlin og St Hedwig «katadral» – Stakkars berlinere som må leve med den! Og liturgien er det den mest lutherske katolske messe jeg har vært på: Alle ordinare-ledd var korte hymner med tysk koralmusikk, og et utall salmer i tillegg. Blir veldig takknemlig for St Olav, både arkitektonisk og liturgisk! Og bedre kan det sikker bli med litt TLM inspirasjon!
Christian,
Tyskland er en ren lidelse de fleste steder. Ikke rart Berlins kirker snart er tomme. Modernismen spiser opp tysk katolisisme.
Det finnes noen tradisjonelle ordener som har åpnet messesentre i Berlin. De såkalte Canons regular of the New Jeruslaem driver visst aktivt der og i Hamburg, med fulle hus.
SSPX har også fulle hus der nede.
Vi får takke Gud for de gode prestene (og prestekandidatene) vi har i Norge, og at vi har funnet en gylden middelvei for liturgien på søndagene. Den tridentinske messen blir antagelig bare et suplement for de mere spesielt interesserte. Det skal bli spennende å se hvor mange av våre prester som vil sette seg fullt inn i den gamle messen, slik at både presten og legfolket kan få fullt utbytte av denne liturgien. Latinen er tross alt vanskelig for folk flest.
Jeg har over lengre tid fulgt med på messer som blir sendt i tysk fjernsyn (ZTV) (bare for å ha noe å ergre meg over).
Jeg kan ikke noen gang minnes at de vanlige ordinarie-ledd er blitt benyttet. Alle faste ledd er, som Christian sier, erstattet av en hymne/salme Gloria-salme, Credo-salme osv.
Første lesning blir også konsekvent sløyfet, og det synes å herske en utbredt frihet i utførelsen av ordo. Messen er til forveksling nokså lik den messeliturgi som var gjeldende i dnk. før siste liturgirevisjon der. Ser ut som tyskerne har kultur for å være i oposisjon til Kirken og dens retningslinjer.
Luther kunne bare kommet herfra.
Trond: glem ikke «Institut St. Philipp Neri», som har vært endel oppe i tyske medier ifb. m. pavens siste Motu proprio: http://www.institut-philipp-neri.de/
Hvordan gjør FSSP det i Tyskland? http://www.fssp.org/
Hvor mye skal til før selve messen blir ugyldig? Hvis f.eks vin byttes ut med alkoholfri vin, og hostier, med ritz kjeks, eller vanlig brød?
Messene blir ugyldige om man ikke har vin av druer og brød av hvete. Det man gjør i messen kan forholdsvis fort bli ulovilig (f.eks. syret brød i den latinske kirke), men det skal en hel del mer til før det blir ugyldig.
Andreas,
Takk skal du ha!!! Jeg mente St.Phillip Neri-Instituttet og ikke Canons Regular!!!
Christian,
Ugyldighetsspørsmålet kan pastor Oddvar garantert mye mer om enn meg, men noe av det jeg vet er at celebrantens intensjon må være «å gjøre det Kirken gjør» når han feirer messe. Altså, om presten ikke har til hensikt å frembringe et offer til syndenes forlatelse, men derimot f.eks å dekke bord med «hellig måltid» for de troende, så skjer ikke transubstansiasjonen. (Da hviler det også på hans hode at han lurer de troende til materiell avgudsdyrkelse, i og med at de da tilber en kjeks) Han må også bruke de korrekte konsekrasjonsord (Pius XII sa at et teoretisk minimum for gyldighet er» dette er mitt legeme» og «dette er mitt blod»)Gyldig form og gyldig materie.
Når det gjelder ulovlighet, så er det mye å tenke på, egentlig.
Kanskje pastor Oddvar kan svare på et spørsmål fra meg i den sammenhengen?
Om en prest med full viten og vilje benekter en av Kirkens dogmatiske sannheter, som f.eks Maria kroning i himmelen, plasserer han seg ikke da latae sentinae utenfor Kirken?
I forlengelsen av det, vil ikke da hans messe bli en messe foretatt av en ikkekatolikk, slik at man ikke har lov til å delta? Vil ikke da også hans feiring av messen bli illegal i seg selv?
Trond.
Selv om en katolsk prest tenker på messen først og fremst som et måltid, så tror jeg nok hans intensjon er å forandre brød og vin til Kristi legeme og blod – jeg har i alle fall aldri møtt prester som ikke ønsker det. Da vil jeg regne med at intensjonen er tilstrekkelig for gyldighet.
Det skal vel mye til om en prests dogmatiske tvil diekte skal føre til at hans messer blir ugyldige, det vil vel heller føre til at han sbiskop nekter ham å feire messen.
Jeg tror personlig at ugyldighetspåstander sjelden er den beste måten å prøve å stoppe misbruk i Kirken.
Pastor,
Tror du misforsto meg noe… Jeg spurte ikke om gyldighetsaspektet, men om lovlighet.
Jeg misforstod deg visst her, Trond, i alle fall mht andre del av ditt innlegg.
Messer kan være ulovlige på mange måter. En mann jeg nylig snakka med, hadde etter sin datters førstekommunion gått til presten (i utlandet) og sagt: «Vel var nok denne messen gyldig, men det var ekstra trist at min datter skulle ha sin første hellige kommunion i en messen der det ble gjort mange ulovlige ting.» Mange ganger kan man ikke gjøre noe særlig annet enn å finne seg i misbruk, fordi man ikke har noen alternativer.
Om en prest går så langt at man (nesten) må kalle ham ikke-katolikk, er likevel en litt annen sak. Her bør man vurdere saken grundig og det vil vel være best å skrive om dette til biskopen, og la ham ta en avgjørelse.
Mannen du nevner hadde sikkert en smertelig opplevelse, særlig på sin datters førstekommunion..
Det er grenser for hvor langt søndagsplikten strekker seg. Noen ganger kan slike misbruk faktisk true troen. Da er der ingen plikt. Man blir så drittlei alt sammen til tider. Det er ikke meningen at man skal sitte der og nærmest sprekke av sinne og skuffelse. Mange nok ganger av det, så orker man til slutt ikke mer og da er faren for trosmessig inaktivitet stor, siden man da ikke går regelmessig i kirken.
Jeg skriftet ved et par anledninger i the Brompton Oratory for noen år siden. Da tilstod jeg at jeg ved et par anledninger ikke hadde gått til messe, fordi den eneste messen jeg kunne ha gått i, var full av alskens misbruk, noe jeg visste på forhånd fordi jeg var klar over hvem som feiret dem. Presten spurte meg om hva slags typer misbruk og jeg svarte. Han sa da at jeg ikke hadde noen plikt til å gå i slike messer. Det spurte jeg også Vatikanet om i et brev etter det skriftemålet. De svarte også negativt på om man hadde noen søndagsplikt i slike tilfeller.
Norge er intet unntak fra misbruk, som det ser ut til at så mange liker å tro. Det er ikke alle som bor i St. Olav eller Vår Frue sogn eller har deg som prest, pastor Oddvar.
Dessuten tror jeg at mange av dem som opplever misbrukene, faktisk ikke er klar over at det er misbruk de er vitne til. For eksempel, så er det enkelte prester som driver og drar barn opp til alteret for å stå rundt det og holde hverandre i hendene, med masse sjau og ståhei i prosessen med å få dem opp.(rett før man skal tilbe Kristi legeme på alteret)
Barna ser som oftest ut til ikke å ha lyst heller. Til dette smiler de voksne og synes det er sååååå fint med «inkludering» og søte småbarn som holder hender. Uutholdelig søtladen sentimentalitet. Slikt er jo misbruk i høyeste grad.