For noen få dager siden stod det en artikkel i Vatikanets avis, L’Osservatore Romano, om kommunion – helst knelende og på tungen, var artikkelens budskap. Personlig syns jeg argumentene hans har mye for seg, og ønsker en utvikling der vi tydeligere enn vi har gjort de siste årene, viser med vår kroppsholdning at det er Kristus selv vi mottar.
The reverence and awe of Catholics who truly believe they are receiving Jesus in the Eucharist should lead them to kneel and receive Communion on their tongues. … «If some nonbeliever arrived and observed such an act of adoration perhaps he, too, would ‘fall down and worship God, declaring, God is really in your midst,'» wrote Auxiliary Bishop Athanasius Schneider of Karaganda, Kazakhstan, quoting from the First Letter to the Corinthians.
Bishop Schneider reviewed the writings of early church theologians about eucharistic reception and said the practice of laypeople receiving Communion on the tongue was the predominant custom by the sixth century. … In addition to demonstrating true adoration by kneeling, he said, receiving Communion on the tongue also avoids concerns about people receiving the body of Christ with dirty hands or of losing particles of the Eucharist, concerns that make sense if people truly believe in the sacrament.
«Wouldn’t it correspond better to the deepest reality and truth about the consecrated bread if even today the faithful would kneel on the ground to receive it, opening their mouths like the prophet receiving the word of God and allowing themselves to be nourished like a child?» Bishop Schneider asked.
In 1969 the Vatican published an instruction allowing bishops to permit the distribution of Communion in the hand. While at papal liturgies most people who receive Communion from the pope receive Communion on the tongue, they also are permitted to reverently receive the Eucharist in the hand.
Vi er heldige som har en knelebenk i vår Kirke, slik at vi kan velge om vi vil knele ved kommunionsutdelingen. Jeg har forstått at det er ikke ønskelig for alle at en kneler der det ikke er en benk, og «køen» bør være oppreist. Munk Robert fortalte om prester i Amerika som ikke ville dele ut kommunion til knelende. Våre sogneprester har alltid stått bak knelebenken, mens flere «vikarer» stiller seg foran. Det var et av emnene på kaffen etter en TLM igår kveld. Jeg er svært takknemlig for at du tar opp slike tema. Jeg har alltid knelt der det er mulig, også i den tiden jeg gikk fram til en velsignelse før jeg ble tatt opp i Kirken.
Knele ved en velsignelse?
Ja, det er det som er normalen. Man kneler når man motar velsignelse av en Prest. Hvis du spør en Prest efter messen om du kan få en velsignelse, så vil han nok forvente at du kneler.
Ja, kansje det?
Pastor Moi, kan du fortelle litt om dette?
Det har nok vært normalen at katolikker kneler ved vedsignelser, men det er nok ikke normalen i møte med morderne katolikker – de kneler ikke så ofte.
Jeg har møtt afrikanske katolikker som automatisk kneler på golvet når de skal skrifte, og ofte kysser prestens hånd når de møter ham. En norsk katolikk som hadde vært aktiv i Kirken i mange år før konsilet, men ikke så mye etter den tid, gjorde det samme.
Flere ganger har tamilske familier kommet i sakristiet og bedt om en spesiell velsignelse – da kneler hele familien foran meg når de får velsignelsen. Men mye av dette er altså blitt borte blant moderne katolikker.
Jeg tenkte spesielt på velsignelse av ikke katolikker eller katolikker som ikke mottar nattverd av ulike grunner.
Svaret på Mishkas spørsmål er at det IKKE er vanlig å komme fram til kommunionsutdeling hvis man ikke skal motta kommunion – det skjer i Norge og noen få andre land, men er ikke vanlig ellers, så vidt jeg vet.
Under pavens dåpsmesse i går velsignet han f.eks. ingen av barna som var på foreldrenes arm da foreldrene mottok kommunion. Jeg gikk selv heller aldri fram og mottak velsignelse månedene før min opptakelse.
Men noen opplever det fint å komme fram og motta en velsignelse selv om de ikke skal motta kommunion, og det er en praksis som jeg ikke ser noen særlige problemer ved.
Takk for svaret.
Jeg regner med at presten her er fult ut i stand til å fortelle meg om han hadde hatt et problem med det. opplever det heller mottsatt.
Pastor Moi!
Jeg har ikke så lang fartstid i den katolske kirken, og er faktisk ikke katolikk- ennå. Men her i kirken jeg går er det mange som kommer frem til velsignelse. Har hørt at folk som ikke er katolikker blir invitert opp om de ønsker det. Katolikker som har gått til to messer på en dag, går og noen ganger opp for velsignelse en av gangene. Og katolikker som ikke mottar kommunion mange ganger pr uke, selv om de går til messe nesten daglig. For meg er dette helt nytt at det ikke er normalt. Har og opplevd at prester blir nærmest overrasket da jeg spør, før mesen, om de kan velsigne mitt barn, men ikke meg. Det beste jeg kan oppnå som ikke-katolikk er vel en velsignelse i tiden mens jeg venter på å bli tatt opp og en velsignelse av mitt barn mens jeg venter på at hun skal bli døpt?
Mishka
Jeg sier ikke annet enn at dette ikke er vanlig i utlandet; det er det lurt å være klar over. Hvis man f.eks. i Italia går fram med høyre hånd på venstre skulder, vil presten prøve å gi deg kommunion, eller ikke forstå noe som helst. Dette har også skapt forvirrring her i Norge: Noen katolikker holder armen på skrå over brystet som et tegn på sin uverdighet, og norske prester kan da tro at de ikke ønkser kommunion – noe som viser seg å være helt feil.
At personer som er i sin andre messe en dag, kommer fram for å få velsignelse, syns jeg vel er litt unødvendig. Dessuten har man lov å motta kommunion inntil to ganger på en dag.
Vi må selvfølgelig vise den største respekt for kristi legeme (og blod), men jeg må innrømme at jeg er noe inkonsekvent. Noen ganger får jeg kommunionen i hånden, og noen ganen på tungen (som vel er det beste). Man påvirkes meget av omgivelsene og mentaliteten, i den kirken man går i. Jeg synes selv det er litt frustrerende at jeg ikke er mere konsekvent. Er det noen som kjenner seg igjen i dette ?
Det er jo bare å knele for kommunionen uansett hva andre gjør. Forstår selvsagt den påvirkning andres skikk utgjør, men om man er bevisst på det, så tar man ikke etter.
For min del, så praktiserer jeg aldri den fryktelige Novus Ordo håndhilsningen heller. I stedet for å bry seg med den intense sosialisering og feelgood-isme, så er det bare å knele ned, lukke øynene og tilbe Kristi legeme på alteret.
Jeg har vel hatt litt flaks , for noe av det første jeg leste av katolsk litteratur var Kors og Alter, av pater Lutz. Etter å ha lest den, ble vel forbudet mot å ta på Kristi legeme med uverdige hender internalisert. Derfor har jeg aldri håndkommunisert. (Til og med ikke den protestantiske kjeks tok jeg i hånden, men det var jo bare pga skikk og ikke annet) Da jeg konverterte, så jeg med undring/forskrekkelse på alle dem som håndkommuniserte og forstod ikke hvordan det gikk an.
Det samme med «ekstraordinære» kommunionsutdelere som slett ikke er så ekstraordinære. Jeg konstaterer mange som «hopper mellom køene» for å heller motta hos presten enn hos legmenn som ikke skal ta på Kristi legeme. Når man snakker med dem etterpå, så kan de ikke alltid forklare hvorfor. Kanskje det er en alminnnelig sensus catholicus?
Grunnen til at det brukes «ekstraordinære» kommunionsutdelere er vel at man bruker tid som et argument, men jeg ville mye heller vært en time ekstra i kirken, en at disse skal dele ut Kristi legeme. Å berøre Jesus legeme ville vel være utenkelig for en med uordinerte hender for noen år siden. Jeg tror dette er et problem man kunne blitt kvitt raskt med knelere, kutte ut kommunionsutdelere, og preke om realpresensen.
http://www.geocities.com/yarnicnoff/theunknowngirl.html
Og det er et til tider latterlig argument også.
Jeg har vært mange ganger ved TLM høymesser i større kirker enn f.eks St Olav, men der er tid tydeligvis ikke noe problem, til tross for at celebrant ofte feirer messe svært mange ganger om dagen (med dispensasjon til å gjøre det) fordi han betjener mange kirker.
Det er jo så ofte at man koncelebrerer også nå for tiden, og da er det enda latterligere å si at man må ha «ekstraordinære» utdelere.
Er absolutt enig med deg i din «medisin» for å bli kvitt håndkommunion. Særlig prediken om transubstansiasjon er viktig.
(Kanskje blir samtalen mer fruktbar hvis man lar være å bruke ord som «latterlig» o.l.)
Jeg syns også det er fornuftig å skille mellom nødvendig og feil bruk av ekstraordinære kommunionsutdelere. I Norge er bruken oftest moderat, og disse vet at de skal vike hvis det er flere geistlige til stde enn man hadde beregnet. Det er selvsagt mulig og ofte ønskelig at en ekstra prest kan komme inn og hjelpe under selve kommunionen, og dette kunne gjerne vært mer brukt i Norge.
Jeg syns det er større grunn til å reagere noen steder i utlandet, der man kan ha én prest og 15-20 ekstraordinære kommunionsutdelere – bl.a. fordi man insisterer på å dele ut kommunion under begge skikkelser.
Hvor kan man lese mer om hva man faktisk skal gjøre ved velsignelser eller kommunion?
Katolsk Praksis av van der Burg er fin. Men den har du jo allerede tilgang til, eller?
Ellers kan du spørre pastor Moi eller pastor Voith?
* Pastor: Skal ikke bruke ordet latterlig om argumentet, selv om det nærmer seg det komplett nonsensiske til tider.
Er ellers enig i at bruken av EKU ofte er mindre her enn i andre land, men den kan bli mye mindre.
Trond.
Katolsk praksis, av D.J. Boers har jeg. Og der står det at det finnes fire velsignelsesbønner for barn. Og man blir oppfordret til å ikke vente med å få barna velsignet før de «er helt inne i døden.»
Sikker på at pater Voith vil svare meg når jeg spør.
Uff, de Boers mente jeg selvsagt….
Tilbake til «tydelig respekt ved mottakelse av Kristi legeme», som overskriften faktisk er.
Jeg beklager at jeg sporet av diskusjonen en del.
Knelende og på tungen. Nå har jeg lagt merke til at dette ikke blir fulgt bestandig. Om mennesker står eller kneler er en ting, men det varierer og hvordan man mottar kommunion. La merke til, for ikke lenge siden, at i den samme køen var en som fikk den i hånden og neste fikk den på tungen. Det virker da som om det er den som mottar som bestemmer og ikke den som gir. Eller?
Regelen i dag er at man kan motta i hånden eller på tungen, og, ja, det er den som mottar som betemmer.
Mitt ønske er at vi skal bevege oss fra «i hånden, stående» til «på tungen, knelende», men det er ikke der vi er nå.
Pastor Moi.
Hvorfor er det vi som bestemmer?
Har det vært slik hele tiden?
I tilfelle ikke, hva forandret seg
og hva er argumentasjonen bak?
Mishka
Folk kan velge mellom to alternativer, det er det som er tilfellet.
Etter ønsker fra grasrota (jeg har vanskelig for å forstå flere av disse ønskene som dukka opp på 60-tallet) tillot pave Paul VI i 1969 bispekonferansene å bestemme om de ville åpne for håndkommunion i sitt område. Nokså mage restriksjoner, bestemmelser og forklaringer var knyttet til tillatelsen, og den tradisjonelle måten skulle alltid også fortsette, men håndkommunion ble altså tillat for nesten 40 år siden.
Les mer om det her: http://www.ewtn.com/expert/answers/communion_in_hand.htm
Takk for svaret.
Restriksjoner som disse Rhinbiskopene naturligvis brydde seg lite om.
Det var aldri noe «behov» blant de troende for håndkommunion. Ikke ett eneste forslag fra før konsilet ligger visstnok i Det Hellige Kontors arkiver, rett og slett fordi praksisen var fordømt på det sterkeste og det forstod folk av seg selv.
Da kommunionen ble smuglet inn i tyske konsentrasjonsleire, brukte den (ekstraodrinære) utdeleren en pinsett for å gi kommunion. Så inngrodd var reservasjonen mot å ta på Kristi legeme.
Rhinbiskopene fant nok bare på dette med «behovet», slik at de kunne ødelegge litt mer og gjøre Paul VI totalt til latter ettersom han ikke evnet å ta opp kampen mot dem.
Så bare det passer mange nok kan alle behov bli dekket?
Jeg vet jo at dette er satt på spissen, men særlig i forbinnelse med noe så viktig og hellig som Kristi legeme, syntes jeg dette høres noe søkt ut.
Trond
Det blir nok noe uhistorisk å si at det ikke var noe behov eller ønske om dette. Hvis det ikke hadde vært noe behov eller ønske, hadde det heller ikke blitt noen forandringer.
Men den liturgiske bevegelsen hadde vært aktiv i flere tiår (hvordan forholdet mellom geistlige og lekfolk her var kan selvsagt diskuteres), og på 60-tallet var det ganske sterke ønsker om forandringer i mange bispedømmer rundt om i verden (om forandringene så var heldige, er en annen sak).
Mishka
Som i alle saker vurderer Kirkens ledelse ulike forespørsler som kommer, og etter en helhetsvurdering svarer de ja eller nei til dem. Det er ikke noe mer komplisert enn det.
I ettertid kan vi lure på om pave Paul VI gjorde det rette i en del sammenhenger – og det er alltid lettere å vurdere slikt etterpå, men den svært sterke kritikken (nesten latterliggjøringa) av det som skjedde på 60-tallet, syns jeg er upassende.
Pastor,
Jeg er uenig i at det er uhistorisk. Tvert om, er det uhistorisk å si at det var noe alminnelig behov eller ønske fra de troende. Det var det overhodet ikke og det var det jeg addresserte i min forrige post. De eneste som ønsket dette, var de såkalte liturgiske «ekspertene» og de andre modernistene, de som satt med bukta og begge endene i «fortolkningen» av konsilets direktiver i kraft av sin posisjon i komittéene. Den liturgiske bevegelse, som etter hvert skjeiet kraftig ut da Dom Gueranger og hans generasjon (f. eks Fr. Fortesque) forsvant, var under oppsikt av inkvisisjonen delvis av denne grunn, men hovedsaklig på grunn av dens tiltakende modernisme som fortolkningen av de liturgiske endringer konsilet kalte på, er et uttrykk for.