Jeg leste et interessant intervju i The Independent med en engelsk prest, som bl.a. kjente Blair-familien svært godt i årevis før Tony Blair nylig ble katolikk, og har hjulpet også svært mange andre mennesker til å bli katolikker. Han er samtidig økumenisk rådgiver i Westminster (katolske) bispedømme i London; en litt vanskelig kombinasjon, kanskje – som vi kan grunne litt på nå som den økumeniske bønneuken snart starter.
… doesn’t Father Seed’s extracurricular work with converts make an already difficult job a great deal tougher? It must be hard, after all, to build ecumenical bridges with other churches when they suspect you are only interested in poaching their members.
To his credit, he doesn’t even blink at the suggestion. «It is,» he agrees, «a paradox. Yes, I accept it is a total and absolute paradox. And I have never been comfortable with it.» But, he offers by way of defence, he took on his official post as ecumenical adviser just at a time when the Church of England was moving finally towards ordaining women, and that meant he found himself in the front line when disgruntled Anglicans started coming over to Catholicism – which bans women’s ordination – in droves. «It is certainly eccentric, though,» he concedes.
The paradox, as he describes it, puts me briefly in mind of a double agent, but then I look at Father Seed and know it can’t be true. He is one of those highly intelligent but essentially childlike men. Clever, open but naive.
Has receiving so many high-profile people into the Catholic Church damaged his personal credibility as an advocate of ecumenism? «There was a time, » he recalls, «when the cardinal [Hume] had an open evening for Anglican clergy thinking of Catholicism. I set out 60 chairs in the Throne Room upstairs. In the end, 300 came. We had informed George – George Carey, the Archbishop of Canterbury – what we were doing, but it did cause tension.»
Bra at han får personer til å konvertere. Hvordan kan økumenikk og at folk konverter til Kirken være et paradoks? For meg blir økumenikk uten konvertering av andre kristne et paradoks. Linken virker forøvrig ikke hos meg.
Enig, Christian. Sann økumenikk (som er i opposisjon til falsk økumenikk) har konversjon som sitt mål. Bra at Fr. Seed har mange konvertitter! … … (Resten av denne kommentaren er strøket. Red.)
Trond
Dette er en ganske så sær definisjon av økumenikk, som jeg syns er lite fruktbar. La meg prøve å gjøre det klarere.
Konversjon er når noen blir opptatt i Den katolske kirke fra andre kirkelige sammenhenger.
Økumenikk er å samarbeid med andre kristne; enten ved å be og/eller lese Bibelen sammen med dem, eller på moralske områder eller i barmhjertighetsarbeid.
Interreligiøst samarbeid er å samrabeide med medlememr av andre religioner, noe som selvsagt er ganske begrensa, men likevel kan ha sin plass på praktiske områder.
Den katolske kirke – og pave Benedikt – har forplikta seg til å samarbeide med andre kristne så langt man kan (økumenikk), og på denne bloggen kommer det (selvsagt) ikke til å uttrykkes andre holdninger til økumenikk enn dette.
Men den økumeniske bevegelsen har vel også hatt _enhet_ blant alle kristne som mål, og skiller seg slik fra interreligiøst samarbeid, som kun vektlegger samarbeid og dialog?
Andreas
Økumenisk dialog skal prøve å komme fram til større enighet og enhet. Det klarte man i stor grad overfor protestantene i en 30 års tid fra 1965, men så har dette stoppa opp i stor grad.
Men samarbeid med protestantene kan og bør vi katolikker fortsatt ha – på bakgrunn av den enigheten og enheten vi har; felles dåp, trobekjennelse etc.
Jo, men enda sterkere grad av enhet, særlig i form av nattverdsfellesskap, har vel også vært et uttalt mål? Eller har dette i større grad kun vært protestantenes forventninger?
Forresten kom jeg nylig over et litt overraskende eksempel på hvordan katolikker kanskje kan lære av, eller i det minste la seg inspirere av protestanter i liturgiske spørsmål: http://video.google.com/videoplay?docid=6555042214944397097
Fullt fellesskap/ nattverdfellesskap er målet, men akkurat nå ser dette ute til å være langt borte i forholdet mellom katolikker og protestanter.
Det er jo dette med kristnes enhet som Kasper ustanselig snakker om, ikke bare samarbeid på det praktiske området. Det siste er det vel heller ikke så stor diskusjon om. Man samarbeider jo meget bra i f.eks pro-life bevegelser. Økumenikk forstått som praktisk samarbeid om ting man kan samarbeide om, er jeg heller ikke imot. Det er jo nærmest definisjonen på det Pius XII kalt sann økumenikk, med et intrinsikalt mål om at dette kan føre de andre hjem til Kirken.
Jeg synes det med «enhet», som Andreas påpeker, representerer en vesentlig større kilde til forvirring. Hvilken enhet er det man mener, egentlig? Kirken er jo allerede én. Å arbeide for enhet, må jo i lys av hva Kirken alltid har lært, bety at de andre kommer tilbake til Kirkens enhet, for det finnes jo ingen annen enhet enn i den.
Når protestantene ber trosbekjennelsen, så mener de jo absolutt ikke det samme som oss på det ecclesiologiske planet. «En allmenn/katolsk kirke» betyr jo slett ikke det samme som for oss.
At enhet er målet vet vi fordi Kristus uttrykker ønsket om at alle de som tror på ham skal være ett. For øyeblikket er jo økumenikken (slik forstått) nede i en bølgedal, men det betyr ikke at vi skal gi opp målet.
Det er heller ikke slik at vi skal la være å være ærlige mot hverandre, eller la være å sette sannheten først. Det betyr at sann økumenikk er krevende, men Kirken forstår det slik at den er forpliktet til å arbeide for samarbeid, og også større forståelse og (om mulig) enhet blant kristne.
Vi er selvfølgelig ikke uenige i Kristi ord, men hva slags enhet kan det være når man ikke tror det samme? Kirken har jo også tradisjonelt forstått Kristi ord som én udelelig kirke, noe vi allerede har og ikke er noe vi får i fremtiden.
At sann økumenikk er krevende, det er vi i alle fall helt enige om. Men hvorfor ikke bare kalle det evangelisering? Det er jo andre som må vende om for å få enhet mellom alle kristne.
Det farlige med økumenikken, er jo at fokuset på nødvendigheten av å konvertere til den sanne Kirke blir mindre. Hvis det er helt greit å være der man er, så hvor er incentivet til å konvertere?
Det man da sitter igjen med som incitament, er vel bare det velkjente «smells and bells».
Forøvrig er dette en veldig interessant diskusjon, som egentlig går direkte til roten av problematikken. Interessant emne!
Trond
Du har dessverre misforstått svært mye når det gjelder økumenikk, og din holdning fører dessverre til at du forakter mye av det Kirken og bl.a. vår pave gjør. Det er vel et alvorlig problem?
Så litt om noen av dine misforståelser:
«hva slags enhet kan det være når man ikke tror det samme?»
Faktum her er at vi har mye felles med andre kristne, 80-90% av vår tro er den samme.
«hvorfor ikke bare kalle det evangelisering?»
Hovedpoenget med økumenikk er å fokusere på det vi allere står sammen om, evangelisering har et annet hovedfokus,
«Hvis det er helt greit å være der man er, så hvor er incentivet til å konvertere?»
Mange protestanter som har vært involvert i økumenisk arbeid ender opp med å konvertere. Du nedvurderer økumenikken når du ikke forstår dette, men det er altså en forskjell på hovedformål (som er på det vi har felles, at vi ikke latterliggjør andres syn, selv om vi er uenige, og at vi ikke prøver å presse noen til å bli katolikker) og det som i noen tilfeller blir resultatet.