Det ble nettopp lagt ut på katolsk.no et foredrag om den gamle og den nye messen, av p. Olav Müller. Les gjerne foredraget selv.
Personlig må jeg si et jeg i forholdsvis liten grad er enig i p. Müllers vurderinger. Jeg syns for det første at han henger for mye igjen i 60-tallets vurdering om at middelalderen og det som skjedde da ikke er så interessant, og at man derfor nokså lettvint forkastet liturgiske forandringer fra den tida – jfr. hvor lite sans Müller har for den karlolingiske liturgireformen fra ca år 800.
Müller skriver også mye jeg er enig i; f.eks. hans vurdering av prester som tok seg enorme liturgiske friheter etter konsilet, og også den negative vurderinga av de ekstreme tradisjonalistene (selv står jeg langt fra denne siste gruppa).
Men i det store og det hele har jeg et annet syn enn p. Müller på en gjeninnføring av den tradisjonelle latinske messen. Jeg ser dette som en naturlig del av en liturgisk rehabiliteringsprosess som har foregått i ca. 20 år nå. Etter konsilet ble veldig mye borte; ministranter, klokker, røkelse, høytideligheten generelt, kommunionsbenken, eukaristisk tilbedelse, skriftemålet osv., til og med knelebenker – og statuer og de gamle alterne ble revet i mange katolske kirker i Norge.
Ingen vil nok tilbake til de forferdelige 70-åra, og så har man langsomt tatt tilbake alle de tinga jeg nettopp nevnte, og flere av de yngre prestene har tatt tilbake mer; delvis latinen, og deler av den gamle messen som ikke lenger er foreskrevet, som å alltid bøye seg når navnet Jesus nevnes, bruke palla og velum på kalken, og flere andre gester og klær som tidligere hørte messen til. Den naturlige fortsettelsen av denne utviklinga er å ta i bruk messens gamle form, som ekstraordinær form, riktignok, men som en praksis som kan berike vår feiring av frelsens store mysterium. Selv har jeg i alle fall lært svært mye (det siste året) av å studere og feire den tradisjonelle latinske messen.
Jeg har fått en kommentar til dette fra en prestevenn, der han sier at jeg har vært litt unøyaktig, og han skriver bl.a.:
BØYE HODET
I IGMR, dvs den i år 2000 reviderte innledningen til Missalet, står det i nr. 275:
An inclination of the head should be made when the three Divine Persons are named, at the name of Jesus, of the Blessed Virgin Mary and of the Saint in whose honor Mass is celebrated.
http://www.adoremus.org/0303IGMR_Adapt.html#anchor1616125
Jeg flytter noen kommentarer fra en annen post som hører til her:
Christian
Olav Müller er en svært klok prest som gir av sine erfaringer i artikkelen Andreas viser til. Virkelig anbefalt lesning til orientering og ettertanke!
Trond
Jeg leste foredraget før han holdt det og synes ærlig talt at det ikke er særlig til orientering og ettertanke, dersom man kjenner saken fra før. Er man helt ukjent med materien, så er det en grei begynnelse.
Anna
I slett lune Trond og Oddvar? Kruttet var liksom oppfunnet fra før? Må jeg få be om respekt for Kirkens grand old man, den fremste blant likemenn! Pater Olav Mûller er en av skjønneste roser i Herrens hage. Han er en av dem man setter seg ved føttene hos for å lære noe av. Selv om man kjenner saken godt fra før.
Til Anna
Jeg forstår ikke din kommentar til meg her. Jeg er uenig med p. Müller i hans kritiske vurdering av middelalederens liturgi, og jeg ser gjeninnføringa av den gamle latiske messen som en integrert del av å ta tilbake de gamle tradisjonene. Jeg kan ikke se hva det har med dårlig humør å gjøre – eller at jeg skulle vise for lite respekt for Kirkens grand old man..
Til Anna,
Overhodet ikke… Jeg var i Sverige i helgen og kommenterte derfor kort.
Jeg er så heldig at jeg også kjenner p. Olaf og leste faktisk gjennom hans foredrag før han holdt det og har følgelig kommentert det ovenfor ham. I min bok er det hykleri og «smiger» å ikke komme med konstruktiv kritikk når det er noe man har en oppfatning av at er feilaktig eller litt unøyaktig, dersom det er en person man respekterer. Jeg gjør det nettopp fordi jeg har den største respekt for ham.
Du vet jo også at å ha respekt for noen (og noens embede) ikke er ensbetydende med å være enig i absolutt alt.
Som jeg tidligere skrev, så var det (for meg) lite nytt i foredraget når det gjelder den det historiske sammendraget og jeg er ganske enkelt uenig med ham i hans vurdering av middelalderens liturgi. (og enig med pastor Oddvar)