januar 2008

Slik ser det «gamle» liturgiske året ut resten av januar – etter Åpenbaringsfesten:

7.
8.
9.
10.
11. Hyginus, Pave og martyr. m.
12.
13. Minnet om Kristi dåp. 2. kl.
14. Hilarius bisk., bekj. kirkelærer. 3. kl. Felix, martyr, m.
15. Paul, eneboer. 3. kl. – Maurus, abbed. m.
16. Marcell, Pave og martyr. 3. kl.
17. Anton, abbed. 3 kl
18. Prisca, jomfru og martyr, m.
19. Marius, Martha, Audifax og abakum, martyrer, m. – Knut, konge og martyr, m. (Henrik, biskop og martyr, Finlands vernehelgen)
…

Slik er kirkeårets helgendager etter den gamle messeordningaLes mer »

Slik begynner innledningskapittelet i den norske messeboka fra 1962:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler.

Hele denne innledninga kan leses her.

Jeg fikk i dag en mail som henviste til følgende melding fra København:

Fra søndag den 3. februar (Kyndelmisse) vil der blive fejret Messe (ekstraordinær form) den 1. og 3. søndag i måneden i Jesu Hjerte Kirke, København. Dermed er anmodningen, som omtales nedenfor, delvist opfyldt.

De ba om å få den gamle messen hver søndag, og har altså fått halvparten -så langt har jeg ikke sett noen begrunnelse.
Følg med og se oppdateringer.

Det ble nettopp lagt ut på katolsk.no et foredrag om den gamle og den nye messen, av p. Olav Müller. Les gjerne foredraget selv.

Personlig må jeg si et jeg i forholdsvis liten grad er enig i p. Müllers vurderinger. Jeg syns for det første at han henger for mye igjen i 60-tallets vurdering om at middelalderen og det som skjedde da ikke er så interessant, og at man derfor nokså lettvint forkastet liturgiske forandringer fra den tida – jfr. hvor lite sans Müller har for den karlolingiske liturgireformen fra ca år 800.

Müller skriver også mye jeg er enig i; f.eks. hans vurdering av prester som tok seg enorme liturgiske friheter etter konsilet, og også den negative vurderinga av de ekstreme tradisjonalistene (selv står jeg langt fra denne siste gruppa).

Men i det store og det hele har jeg et annet syn enn p. Müller på en gjeninnføring av den tradisjonelle latinske messen. Jeg ser dette som en naturlig del av en liturgisk rehabiliteringsprosess som har foregått i ca. 20 år nå. Etter konsilet ble veldig mye borte; ministranter, klokker, røkelse, høytideligheten generelt, kommunionsbenken, eukaristisk tilbedelse, skriftemålet osv., til og med knelebenker – og statuer og de gamle alterne ble revet i mange katolske kirker i Norge.

Ingen vil nok tilbake til de forferdelige 70-åra, og så har man langsomt tatt tilbake alle de tinga jeg nettopp nevnte, og flere av de yngre prestene har tatt tilbake mer; delvis latinen, og deler av den gamle messen som ikke lenger er foreskrevet, som å alltid bøye seg når navnet Jesus nevnes, bruke palla og velum på kalken, og flere andre gester og klær som tidligere hørte messen til. Den naturlige fortsettelsen av denne utviklinga er å ta i bruk messens gamle form, som ekstraordinær form, riktignok, men som en praksis som kan berike vår feiring av frelsens store mysterium. Selv har jeg i alle fall lært svært mye (det siste året) av å studere og feire den tradisjonelle latinske messen.

Når man ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, får man et kompliserende element med på kjøpet; nemlig at «det gamle» kirkeåret har en hel del forskjeller i forhold til det nye. Slik ser denne første uken av januar f.eks. ut:

Tue 1 OCTAVE DAY of the NATIVITY of the LORD 1 Class White
Gloria Credo Preface of the Nativity
Proper Communic diem sacratissimum
Wed 2 MOST HOLY NAME of JESUS 2 Cl W
Gl Cr Pr of the Nativity
Thu 3 FERIA 4 Cl W † JCHP
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Fri 4 FERIA 4 Cl W † SH
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Sat 5 OUR LADY’S SATURDAY 4 Cl W † IH
Mass: BVM II Gl No Cr Pr of the BVM (et te in Veneratione)
Commem of S Telesphorus P M at Low Masses

Sun 6 EPIPHANY of the LORD 1 Cl W
Gl Cr Pr of the Epiphany Proper Communic

Jeg har funnet hjelp til dette på internett, og ut fra det laget denne nettsiden som beskriver årets kirkeår når man ønsker å feire den gamle messen.

I dag, fredag, skal vi feire messen for 1. januar, men uten Credo, lørdag feires messen for jomfru Maria, men bønnene for den hellige Telesphorus skal også bes. Søndag 6/1 er det epifanifest som i det nye kirkeåret.