I 1966 ble den (nye, katolske ) hollandske katekismen utgitt. Den førte til svært mye debatt i Den katolsk kirke, og Vatikanet krevde etter hvert en hel del forandringer i den. Disse nektet man å inkorporere i materialet, men trykket dem for seg selv i slutten av boka.
Pastor van der Burg skrev nokså snart etter utgivelsen av denne nye katelimen en kritikk av den, som jeg nå nylig har fått tak i fre en person i menigheten. Slik kritiserer f.eks. van der Burg framstillinga av nattverden i denne katekismen:
ALTERETS SAKRAMENT (side 343-358 i katekismen)
Jesu nærvær
Den Nye Hollandske Katekismen (N.K.) lærer ikke at brød og vin virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Jesu sakramentale nærvær forklarer den ved å tilskrive hans menneskelige natur en slags åndelig allestedsnærværelse (sml. s. 174 og 190), som i nattverden ”er knyttet til brødet” (s. 353) uten at brødet i seg selv blir forandret. Hele fremstillingen er meget forvirrende. Kommunionen omtales som ”næring vi inntar i hans nærvær” (hollandske utgave) og sammenlignes med de måltider som apostlene holdt i Jesu nærvær i Galilea og Judea.
Ifølge den katolske kirkes lære blir brødets og vinens substans (eller vesen) forvandlet til Jesu legemes og blods substans. Vi spiser ikke bare i Jesu nærvær, men vi spiser ham selv. … Selv om ordet «substans» (i likhet med flere andre teologiske uttrykk) er tatt fra den vitenskapelige språkbruk, er det helt tydelig hva konsilfedrene mente med det. Substans betyr det som en ting er i seg selv. Det samme ord blir brukt i den gamle kristne trosbekjennelse («Credo») for å uttrykke Guds Sønns vesensenhet med Faderen (”consubstantialis Patri”). Læren om transsubstantiasjonen (substans- eller vesensforandringen) er ikke annet enn den likefremme forståelse av Jesu ord: ”Dette er mitt legeme». Det som først var brød og vin, er etter konsekrasjonen Kristi legeme og blod, mens brødets og vinens skikkelser ( det som sansene iakttar og som hører inn under fysikken) forblir uendrete. I denne mening er ordet ”transsubstantlasjon” blitt definert som en trossannhet. Og ifølge den katolske lære kan meningen i en dogmatisk definisjon aldri forandres.
Den N.K. legger en helt ny mening i ordet ”transsubstantiasjon”. Den sier visstnok på s. 354 at ”brødets vesen blir i messen til noe helt annet» og at ”brødet blir Jesu person”. Men med vesensforandring mener den bare at brødet får i messen en ny bestemmelse, nemlig å være næring for det evige liv istedenfor jordisk næring. Katekismen anser det som stridende mot den moderne tanke å tro at «av brødet blir bare skikkelsene igjen. og at substansen, dvs. det egentlige. brødets vesen ikke lenger eksisterer, men blir til Kristus selv». Tingenes vesen eller substans er ifølge den ikke hva tingene er i seg selv, men «hva de er for mennesket”. Men det er ikke tvil om at Konsilet i Trient, når det taler om Jesu legemes og blods substans (Decr. de Euch. cap. 4), mener hans legeme og blod i seg selv ( og ikke hva de betyr for oss). Da må man ikke legge en annen mening i ordet substans, når konsilet taler om brødets og vinens substans. Slik som den N.K. forestiller det, kunne man like så godt si at Jesus er til stede i døpevannet, som ved vielsesbønnen i påskenattsgudstjenesten får bestemmelsen til «å rense sjelene». At det i Eukaristien som følge av vesensforandringen samtidig skjer en bestemmelsesforandring (transfinalisasjon) ved at Jesus gjør seg nærværende for å være næring for vår sjel, er selvfølgelig sant. Men denne bestemmelsesforandring må ikke forveksles med vesensforandringen.
Det viser at pastor van der Burg var en svært våken og skarp kar. Han ble miskjent av flere i sin samtid, særlig mot slutten.
Den hollandske katekisme var i bruk i Norge også (en dansk utgave), jeg tror jeg har både den og det tillegget du nevner i bokhyllen hjemme. Det var før min tid, og det var uenighet i presteskapet om dette var noen velegnet lærebok. I tillegg til dogmanist svake partier, ble det også innvendt at den bar preg av gruppearbeid der man ikke hadde hjerte å nedredigere for meget av enkeltdeltagernes bidrag – den var nokså ordrik og pratsom.
At tillegget ikke ble trykket bak i den danske boken, men kom ut som enkelthefte (som etterhvert etter sigende ikke ble solgt sammen med katekismen uten at man maste om å få det med, sa noen), tror jeg rett og slett skyldes at den danske utgivers økonomi ikke var den sterkeste.
Jeg ble i sin tid anbefalt Den nye hollandske katekisme, men i den boken fant jeg ikke så meget av det jeg hadde lært av min lokale sogneprest. En kan sikkert ha et og annet å anvende mot J. van der Burgs fremstilliing, men ett er sikkert: Den er klar, konsis og gir mening. I ev. norske/skandinaviske utgaver av denne katekismen burde derfor van der Burgs kritiske kommentarer følge vedlagt.
Ble den ikke også utgiit på norsk, med Vatikanets kommentarer trykket bakerst? Jeg husker så tydelig å ha sett den i Bergen.
Og en prest jeg kjente der brukte den ofte (helt fram til år 2000) for sine konvertitter.
Jeg har også blitt anbefalt den hollandske katekismen, på sent 70-tall. Dette var i en liten menighet, og den utenlandske presten der trodde at jeg som kom «utenfra», dvs. var etnisk norsk og i hans øyne protestant, måtte være interessert i økumenikk. Den hollandske katekismen ble tydeligvis av denne presten oppfattet som økumenisk. Jeg hadde aldri hørt ordet økumenikk før, men takket lydig til boken, og ble så skuffet og forvirret at jeg nesten gråt. Og ja, jeg tror den var på norsk.
Er det mange tvilsomme katolske katekismer ute og går? Er Baltimore-katekismen ok?
Baltimore katekismen skal være knall solid. Det er en de katekismer ute på markedet. Mange som kan anbefales. De fleste er ikke spesielt dyre.
Den «hollandske katekisme» er nå også over og ut, selv i Nederland. De unge katolske prestene i Nederland, tilhører idag de mest konservative i Europa. Den danske versjonen, som var svært utbredt også i Norge, kan ikke sies å ha vært spesielt katolsk. Som p. Tande sier, så var den ordrik og pratsom, tildels har den meget lange avsnitt, uten noe som helst teologisk eller katolsk innhold. Allikevel er det litt morsomt å børste støv at dette litt sære sekstitalls fenomen.
Det faktum at Den hollandske katekiske var så doktrinært svak og i noen tilfeller direkte villedende burde har ført til et massivt ramaskrik. Hvordan i huleste skal katolikker forholde seg til katekismer som om de ikke er direkte kjetterske, så i hvert fall godt på vei? Det er jo en tragedie av dimensjoner.
At ansvarlige myndigheter «ikke hadde hjerte til å endre» av hensyn til forfatterne er jo bevis på manglende handlekraft og totalt fravær av omsorg for flokken som de er satt til å lede. Det er ikke dem som burde vite bedre man skal ha størst omsorg for, men dem som er den uskyldige og svakere part, nemlig de vanlige forførte troende. «Vokt mine får», sa Vårherre til St. Peter. Men i dette og liknende tilfeller har man ikke løftet en finger når autoriserte katekismer (og lærere!) har ført de troende ut i materielt kjetteri. Hvor mange skjebner ligger ikke i de ansvarliges spor? Hvor mange har mistet den sanne tro på grunn av dette? Det er i sannhet en tragedie av dimensjoner.
Hva skal flokken gjøre når hyrdene svikter sitt ansvar så totalt? Fra 1966 til utpå 90-tallet fikk de holde på. I nesten 40 år! Sendrektigheten lenge leve.
Hadde det blitt ført sak på dette i en sivil rettssal på katolske trospremisser, så hadde forfattere og kirkelige hyrder i fleng måttet sone lange straffer.
Våre dagers frafall og avkatolisering kan direkte føres tilbake til slik svikt som dette. Hva er saltet verd når det mister sin kraft?
Forøvrig stemmer jeg i Christian S’ anbefaling av Baltimorekatekismen. En annen nydelig bok, som har imprimatur fra den tiden da imprimatur faktisk var en garanti for ortodokst innhold, er «My Catholic Faith», som er en illustrert og grundig katekisme.
Ellers er Tridentinerkatekismen den suverene katekisme. Vår nåværende pave har uttalt at den er alle katekismers mor.