Pastor van der Burg fortsetter å kritisere Den nye hollandske katekismens beskrivelse av nattverden på denne måten:
Messeofferet.
Den nye katekismen (N.K.) fremhever altfor ensidig messens karakter som et måltid. «Messen» – sies det på s. 349 – ”er en sammenkomst i form av et måltid. Jesu legeme bys oss». Den riktige oppfatning av messen er at den er en offerhandling med kommunionen som et offermåltid. Et bevis er de mange ofringsbønner i messeliturgien. Hele kánonen ble fra oldtiden av kalt «anaphora”, dvs. offerhandling. Det II Vatikankonsilet betegner ”Eukaristiens guddommelige offer» som det . viktigste i liturgien (Konst. ”Om den hellige liturgi» n. 2; se også n. 47 flg.).
I nattverden gir Jesus seg ikke først og fremst til oss. Nattverdbordet er ifølge Bibelen et ”offeralter” (thusiastherion – Hebr. 13,10), hvor Jesus gir seg ”for” oss (Luk. 22,19), før han gir seg til oss. Det kalles «Herrens bord» (I Kor. 10,21), ikke fordi det er et bord som Herren har beredt for oss, eller fordi Herren selv er vår spise, men fordi det er et offerbord hvor det frembæres gaver til Gud. Dette er den egentlige betydning uttrykket ”Herrens bord» har i den bibelske sprogbruk (sml. Mal. 1,7). Offergavene, som ble lagt på det, ble oppfattet som «Guds mat” (3 Mos. 21,6; 22,25; Esek. 44,15-16). Betydningen av «Herrens bord» som et offeralter fremgår også tydelig av I Kor.10,18-21, hvor Paulus sammenligner det med ”de onde ånders bord», som ble kalt slik fordi man ofret på det til de onde ånder. Således blir også nattverdskalken kalt «Herrens kalk», ikke fordi Jesus derved gir sitt blod til oss, men fordi den er en offerkalk, hvori han utgyder sitt blod ”for” oss (Luk. 22,20) som en offergave til Gud. Kommunionen er et offermåltid. som gir oss samfunn ikke bare med Kristi legeme og blod, men også «med alteret» (I Kor. 10,18), hvor vi får lov å sitte til bords sammen med Faderen, som Jesus har ofret seg til på alteret. Offer og måltid hører nok sammen, men man skal ikke (slik som den N.K. på s. 351) si at «offeret er et måltid”. Måltidet er noe som følger etter offeret.
Uriktig er også når den N.K. (på samme side, særlig i den hollandske tekst) fremstiller det som om vi i den hl. messe ”egentlig ikke frembærer noe offer, men bare slutter oss til Kristi ene offer (på korset), nemlig ved å spise”. Messen har nok til formal å forene oss med og å gi oss del i Kristi korsoffer, men den er ifølge Konsilet i Trient også selv ”et sant og egentlig offer», hvilket offer består deri at ”prestene frembærer Kristi legeme og blo, og ikke bare deri at Kristus blir gitt oss til spise eller at vi minnes det fullbrakte korsoffer”. Enn videre lærer Konsilet at dette offer ”ikke bare gavner dem som mottar det”, men at det ”må frembæres for levende og døde, for synder, syndestraffer, fyldestgjøringer og andre fornødenheter» (Can. 1-3 De Sacrif. Missae). Kommunionen er et offermåltid som gir oss del i messeofferet, og gjennom det i korsofferet.
Den N.K. taler ofte om «det brudne brød” som «en fremstilling av Jesu lidelse» (s. 173, 174, 349, 357). «Hver gang kirken bryter brødet, og således forkynner Jesu død, er Jesu ene offer til stede» (s. 350). Dette kan være misvisende, fordi derved vekkes det inntrykk at brytningen av hostien hører til messeofferets vesen. Det egentlige offer finner sted i konsekrasjonen, når brød og vin ved prestens ord blir forvandlet til Jesu legeme og blod, og disse derved på en sakramental måte blir skilt fra hverandre. Det er nok så at hver av skikkelsene er forenet med den hele Kristus§ men det kommer derav at det overnaturlige bånd mellom Jesu legeme og brødets skikkelse og mellom Jesu blod og vinens skikkelse ikke oppløser del naturlige bånd mellom Jesu legeme og blod. Ordet ”konsekrasjon” brukes ikke noensteds i den N.K. Visstnok betegner den beretningen om hva Jesus gjorde aftenen før sin lidelse som kanonbønnens «høydepunkt” (s. 346). Men det sies ikke at i dette øyeblikk gjør Jesus seg nærværende og blir offeret fullbyrdet.
For å forklare at Jesus er helt til stede i hver av skikkelsene, påstår deri N.K. at i det bibelske språkbruk betegner ordene ”legeme” og ”blod” hvert for seg hele mennesket (s.174, 349, 354). Denne påstand, som vel henger sammen med dens feilaktige oppfatning av transsubstantiasjonen, stemmer ikke med de mange bibelsteder hvor ”kjød og blod» tilsammen (ikke hver for seg) brukes som en betegnelse for hele personen (sml. Matt. 16,17; 1 Kor. 15,50; Gal. 1,16, Ef. 6,12). Det er helt sikkert at i konsekrasjonen betyr ordet «legemet’ ikke annet enn legemet, og ordet ”blod” ikke annet enn blodet. Konsekrasjonsordene uttrykker og virker et direkte bånd bare mellom Jesu legeme og brødets skikkelse og mellom Jesu blod og vinens skikkelse ( og det er deri messeofferets sakramentale blodsutgydelse består). Men ved dette overnaturlige bånd (som ikke har noe å gjøre med avstand eller nedstigning) er brødets skikkelse indirekte (gjennom Jesu legeme) også forbundet med Jesu blod, og vinens skikkelse indirekte (gjennom Jesu blod) også forbundet med hans legeme. Sml. om dette Konsilet i Trient, Deer. de S. Euch., kap. 3.
Skjønt det egentlige offer av Jesu legeme og blod finner sted i konsekrasjonen, skal vi likevel ikke – slik som den N.K. gjør på s.351 – frakjenne den forutgående frembæring av brød og vin enhver offerkarakter. Den betyr mer enn å gjøre i stand og ”sette frem” det som trenges til messeofferet. Navnene ”offertorium” og ”oblatio” viser tydelig at de gaver som de troende fra de eldste tider brakte til alteret, ble betraktet som offergaver. De ledsagende liturgiske bønner viser det samme. En eller annen form for ofring av brød og vin før konsekrasjonen (ved bønn eller rituelle handlinger, som oppløftelse og håndspåleggelse) inneholdes i alle gamle liturgier. Kirken anser offertoriet som en viktig del av messen. Kristus ville at menneskene også etter hans korsdød skulle ofre noe av sine egne goder (en frukt av eget arbeide). Men han la vårt offer gå opp i hans offer – ikke ved å føye sitt legeme og blod til våre gaver – men ved å forvandle disse til sitt legeme og blod, dog så at de ytre skikkelser (slik som gavene er for oss) blir bibeholdt. Brødet og vinen (næring) er et symbol på vårt liv, og derfor er offertoriet (i motsetning til hva den N.K. mener på s. 346) også et passende uttrykk for at de troende ofrer seg selv. Sml. offertoriumsbønnen ”In spiritu humilitatis”.
Det bør presiseres at «legeme» (særlig i [den hebraiske delen av] GT) godt kan betegne hele mennesket. GT-antropologien opererer med en aspektuell (noen ganger «sjel», andre ganger «legeme»), snarere enn (absolutt) dualistisk antropologi («sjel vs. legeme»). For øvrig har – så vidt jeg kan bedømme – van der Burg helt rett i sin kritikk av den nye hollandske katekisme.