Det er en underdrivelse å si at jeg på denne bloggen i det siste har skrevet mye om hvordan messen best bør feires. Og mitt hovedpoeng disse månedene (nesten et år) har vært å se på både messens gamle og nye form for å forstå bedre innholdsmessig (=åndelig, teologisk, liturgisk) hva messen egentlig er og hvordan den best feires.
På Father Z’s blog var det for noen dager siden et «leserinnleg» som prøvde å vise hvor like messens to former egentliig er, og som også foreslo hvordan presten kan beholde flere av de gamle elementene fra den gamle tradisjon når han feirer den nye messen:
In claiming that the two ordines are very similar. I’m obviously talking about the original Latin versions rather than the ICEL transaltion (the new translation will be a massive improvement).
The Kyrie, Gloria, Creed, Sanctus, Pater Noster, Agnus Dei and Ite Missa Est in both ordines are exactly the same.
The Penitential Rite and the Prayers at the Foot of the Altar do present notable differences. But Penitential Rite Form A and B are simply parts of the Prayers at the Foot of the Altar now recited by all (admittedly the Confiteor has been shortened, but it is still recognisably the Confiteor).
There is nothing to prevent the priest reciting those parts of the Prayers at the Foot of Altar that have not been incorporated into the Penetential Rite privately in the sacristy.
(Slik kan da presten be i sakristiet:)
P. Jeg vil gå fram for Guds alter.
S. For Gud, min glede fra min ungdom av.
P. Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk, frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker.
S. For Du, Gud, er min styrke. Hvorfor har Du støtt meg bort? Og hvorfor skal jeg gå sorgfull, når fienden trenger på meg?
P. Send ut ditt lys og din sannhet, så de kan følge meg og føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.
S. Jeg vil gå fram for Guds alter, for Gud, min glede fra min ungdom av.
P. Jeg vil prise deg på harpe, Gud, min Gud! Hvorfor sørger du, min sjel, hvorfor uroer du meg?
S. Håp på Gud, for jeg skal ennå prise Ham: mitt Åsyns frelse og min Gud.
P. Ære være Faderen og Sønnen
og den Hellige And.
S. Som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.
P. Jeg vil gå fram for Guds alter.
S. For Gud, min glede fra min ungdom av.
P. Vår hjelp + er i Herrens navn.
S. Han som har skapt himmel og jord.
The lectionary is completely different, but is perhaps the most beneficial of all the changes (also, Vatican II did specifically call for a wider cycle of readings spread over several years).
The Offertory is different – most of the prayers have been changed or omitted – but the Orate Fratres and its response is still there (kept by Paul VI even though the Consilium wanted to remove it) and it is the Secreta/Super Oblata that is the most important part of the Offertory anyway.
(På dette punktet er den norske oversettelsen svært dårlig, for slik lyder det egentlig:)
P. Be, brødre, om at mitt og deres offer må tekkes Gud, den allmektige Fader.
S. Herren ta imot dette offer fra dine hender til lov og ære for sitt navn og til gagn for oss og hele hans hellige Kirke.
The Roman Canon is almost exactly the same (the addition of “quod pro vobis tradetur” to the words of consecration actually emphasises even more than before the sacrificial nature of the Mass).
The option of alternative Canons is the biggest change of all, but if they are used less exclusively and the Roman Canon is seen as the preferred option for Sundays and Holy-Days, they are in no way offensive.
The embolism after the Pater Noster is very similar. The addition of “Expectantes beatem spem” (a Scripture quote) actually emphasises even more than before the eschatalogical aspect.
The words of the priest’s private prayers at Communion are the same, except that one (Domine Iesu Christe) is now plural and said by all, and of the other two the priest chooses one only per Mass (admittedly the endings “Qui vivis…”/”Qui cum eodem” have been omitted).
The words of the Ecce Agnus Dei and the Domine non sum dignus are the same, but with the addition of “Beati qui invitati sunt…” (again a Scripture quote and again emphasising the eschatalogical dimension).
The Placeat Tibi has been omitted but there is nothing to prevent the priest reciting it privately while returning to the sacristy.
(Slik kan altså presten be stille ved messens avslutning:)
Placeat Tibi …: La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
The music of the Roman Gradual has not been changed. Hopefully it will be redisovered by more choirs.
So while there are differences between the two ordines, there is clearly an abundance of common ground and continuity.