Jeg skrev nylig om en kirke der prstene har begyt å feire messen «vendt mot Gud». Nå har Father Z. nevnt dette på sin bloggen, og presten som har snudd alteret skriver i en kommentar:
I am pleased to report that our reorientation is off to a very good start. There has been no audible murmuring so far, and 95% of remarks from the congregation have been overwhelmingly positive. The priests and deacons of the parish all report that ad Deum celebration lends itself much more easily to praying the mysteries we celebrate, and the altar boys are thrilled. Is that last indication, perhaps, the promise of future glory?
To any priest considering such a change in his own parish, I have this unsolicited counsel:
1. Before undertaking a reorientation, put everything else in the sacred liturgy right: ritual, music, furniture, vesture, etc. Right worship lovingly embraced by the people almost cries out in time for ad Deum celebration, and that makes the transition much easier when it comes.
2. Prepare the people carefully with adequate catechesis and time to ponder it all. Nothing is served by surprising the congregation with sudden change, even when it’s change for the better. Also take time to prepare the parish clergy and servers so that nothing appears ad hoc or amateurish when the change occurs.
3. Anticipate that the primary opposition will come from other priests in your diocese. This is a very emotional issue for priests of a certain age, and some of them will simply be unhinged by the return of ad Deum celebration anywhere in their diocese.
I first thought of doing this in my present parish over five years ago, and the demands of pastoral care kept crowding it out. Doing it now, in the wake of Summorum Pontificum and after the personal example of Pope Benedict, has probably made things much easier than they otherwise might have been. If that is one fruit cross-pollination of the two Forms of the Roman Rite, then God be praised.
…vilket leder till frågan om när detta skall komma till Norden. Uppenbarligen är rädslan för upproriskt motstånd från församlingsmedlemmarna obefogad. Vad väntar vi på?
Støtter Symeon her…
Kjernen i forklaringen er vel alle 68-erne som sitter i de posisjoner som betyr noe.
Dernest at å snu alteret for dem ville bety å «innrømme» at det ikke er en sån velsignelsesrik praksis som det har blitt hevdet de siste 40-45 årene.
Den «nye pinsen» og de «ekstraordinært gode frukter» av liturgisk omrokkering etter konsilet vil man heller ikke innrømme var et rent delirium.
For disse menneskene betyr å snu alteret riktig vei at de «går tilbake til fortiden».
Merkelig selvmotsigelse, rett og slett fordi de hevder at den ganegn altrene ble snudd feil vei, så var det «vende tilbake til urkirkelig praksis».
Til slutt skal man ikke se vekk fra at det kan være (tror jeg ofte er tilfelle) rent føleri som ligger til grunn.
«Diakonene Pål André Bratbak og Dominico Nguyen Thanh Phu prestevies av biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo den 28. juni. Ordinasjonen finner sted i Ris kirke (Risbakken 1, Oslo) kl. 11.30, etterfulgt av mottagelse ved Det teologiske Menighetsfakultet (Gydas vei 4, Oslo).»
Gamle venn Pål, prestevies den 28.juni sammen med Dominico Nguyen Thanh Phu. Da må vi alle møte opp. Det blir virkelig årets katolske begivenhet i Norge.
Dette går bra i Ris kirke (som jeg kjenner meget godt ifra barndommen), uansett om alteret er snudd den ene eller den andre vei. Statskirens alter går samme vei som man alltid har hatt det i den tridentinske messen.
En annen mulighet er jo at det fins katolikker — ikke bare 68-ere — som faktisk foretrekker å ha messen i form som ligger nærmere urkirkens (og apostlenes) praksis.
Maria: Hvilke beviser har vi for at Apostlene. og «urkirken» feiret messen vendt mot folket? Uansett så er det at noe har vært gjort i de første årene i Kirken ikke noe argument for å bruke det.
Maria,
At noen velger den nye messen fremfor tlm er for meg helt ubegripelig.
Men de får velge selv. Jeg kjenner mange flotte mennesker og svært ortodokse mennesker som der foretar et bevisst valg. Valget er for meg uforståelig, men vi er forskjellig skrudd sammen.
Jeg gidder ikke å gå inn på antikvarianisme og benektelse av av legitim organisk utvikling med deg enda en gang. Det er tydelig at heller ikke pave Benedict i sine skriv/bøker/forord om liturgi klarer å påvirke deg til å i det minste lese motstanderens argumenter. Ei heller Fr. Fessio. Ei heller Dom Gueranger. Ei heller St. Pius X. Ei heller Pius XII. Ei heller Fr.Fortesque.
Kanskje du i det minste vil ta imot tips om å lese en av den nye messens våpendragere og en mann som stod bak komposisjonen kjent som Novus Ordo?
Fr. Joseph Gelineau, SJ er navnet og boken er «Demain la Liturgie»
«La dem som, lik meg selv, har sunget og kjent en latinsk gregoriansk messe huske den dersom de kan. La dem sammenligne den med messen vi når har fått. Ikke bare ordene, melodiene og gestene er forskjellige. For å si sannheten, så er det en annen og forskjellig messeliturgi. Det følgende må sies utvetydig: Den Romerske Ritus slik vi kjente den, eksisterer ikke lenger. (Le Rite Romain tel que nous l’avons connu n’existe plus) Den er ødelagt.(il est détruit) Sidetallene er side 9-10.
Etter en organisk forklaringsmodell skulle det være ÅPENBART at ikke NO «ligger nærmere urkirkens eller apostlenes praksis», fordi man BRYTER det organiske utviklingsprinsipp og erstatter det som er nedarvet gjennom tidene med noe helt nytt! Til og med pave Benedict kaller den for «et banalt på stedet-produkt»
NO er ikke utviklet fra en gammel messe, den er påfunnet og komponert.
I tråd med dette er det faktisk TLM som bygger på urkirkens messe og apostolisk praksis og ikke NO.
Argumentet ditt for å velge NO er med andre ord ikke holdbart ut fra slike kriterier.
At du vil velge og foretrekker Novus Ordo er du jo helt fri til. Ingen hindrer deg i det. Men logisk, faktisk og historisk sett mener jeg det er godtgjort at et slikt valg ikke kan gjøres på bakgrunn av dette argumentet.
Jeg har aldri sagt at det er noe galt med TLM per se. Jeg reagerer bare på det jeg opplever som en demonisering av NO. Å forsøke å forby TLM var, slik jeg ser det, meget uheldig. Selv om jeg er fullstendig fremmed overfor denne messeformen, forstår jeg ikke hvorfor den skulle forbys. Det som har vært god måte å feire messe på i godt og vel 500 år, kan ikke være feilaktig.
Med hensyn til «organisk utvikling» så er det ikke så lett å si hva organisk utvikling innebærer. Tenker en seg en lineær utvikling, slik at det som introduseres aldri kan erstattes av noe som representerer å la seg inspirere av urkirkens praksis, så er sikkert NO «uorganisk». Men om en mener at Kirken kan utvikle seg som den selv vil (ledet av Den Hellige Ånd), så er det ikke noe galt i at den endrer måten å feire messe på. Det er ikke bare 68-ere som ønsker NO velkommen.
Motstanden mot NO vitner i grunnen om en svak tro på Kirken som «sannhentens støtte og grunnvoll». Tar en katolsk tro på Kirken på alvor, blir det ufattelig hvordan den skulla ha kunnet feile så fundamentalt mht. NO vs. TLM. Kirken ville aldri kunne være kirke i katolsk forstand dersom den kunne komme til å innføre en vederstyggelig messeform.
I motsetning til dem av mine søstre og brødre i troen som bare ønsker TLM og avskyr NO, ønsker jeg begge messeformer velkommen. Å forby TLM har jeg aldri vært for. At jeg ikke føler at TLM er «min» messe, betyr ikke at jeg kan nekte andre å feire den. Like lite som det burde være berettighet for tradisjonalister å nekte medsøstre/-brødre å feire messe på en måte som er inspirert at apostolsik praksis og godkjent av Kirken.
Går en kirkenhistorien nøye etter i sømmene, finner en nok et og annet som med fordel er avskaffet og erstattet av en mer autentisk form for kristendom.
Det er iallfall ikke organisk ført å innføre noe (som NO) og så fjerne det helt etter et visst antall år. Såpass tro på Kirken bør en ha at en aksepterer innføring av NO. Men det er lov å reagere mot dem som ikke vil ha noe av det tradisjonelle — prinsipiell motstand mot TLM er ikke katolsk, det er i bunn og grunn skismatisk. Det samme gjelder — analogt — fanatisk motstand mot NO.
Samtalen om hvilken vei presten skal være vendt når han feirer messen har utvikla seg til en samtale om den gamle mot den nye messen.
Jeg foreslår at den samtalen fortsetter her http://aomoi.net/blog/arkiv/1248