Jeg har nylig lest litt om en amerikansk prest som var svært aktiv i den liturgiske bevegelsen på 40- og 50-tallet, Reynold Hildenbrand. Nettsidene forteller en hel del om hans arbeid – som rektor på et presteseminar og som sogneprest, og viser også hvordan han i 1957 fornyet sin kirkes interiør – tydeligvis slik den liturgiske bevegelsen syntes alterpartiet burde se ut.
For meg er det vanskelig å forstå at man både kan understreke svært sentrale deler i messen (og bl.a. folkets deltakelse) på en korrekt og interessant måte, samtidig som man fullstendig ødelegger kirkene!
Første bilde viser kirken før «fornyelsen»
Deretter etter «ødeleggelsen»
Til sist en nærbilde av det nye alteret
Uff da!
Jeg synes det mye kirkerommet er praktfullt! Alteret kommer så godt frem.
Personlig syns jeg denne typen arkitektur (mest typisk for 60- og 70-tallet) er svært så stygg – kirkerommet så mye bedre ut før forandringene etter mitt syn.
I tillegg kommer problematiske teologiske ting som å snu alteret, og slik fokusere for mye på måltidsaspektet og for lite på messeofferet.
Oddvar,
jeg leser det du skriver. Jeg er oppvokst med NO og føler det — naturlig nok (?) — helt annerledes. For meg er det det overdådige kirkerommet så typisk for TLM-feiring som virker fremmed og unaturlig. At det skulle være en fordel at presten vender ryggen til menigheten, forstår jeg ganske enkelt ikke. Ei heller at det er en fordel at menigheten ikke lenger kan samles rundt alteret. Men, men — dette er kanskje et spørsmål om «smag og behag»? Jeg må innrømme at jeg ser med gru frem mot den dagen alteret og presten blir fjern for meg, slik jeg føler det er med TLM — men jeg håper ikke det vil få meg til å slutte å feire messe. Vi får se.
Jeg opplever for øvrig et sterkt fokus på messeofferet i NO.
Maria,
I Dnk har folk klart seg ganske bra med at preste har ‘vendt ryggen til folket.’ Det finst enkelte som vil at presten skal snu seg mot folket, men grunnen dei gjev for dette er feil. Dei seier at gudstenesta er “ein fellesskapshandling mellom liturgen og kyrkjelyden.” (Frå ein artikkel i Vårt Land. Sitert etter hukommelsen.) Men dette er feil. I nattverden er det ikkje ‘fellesskapet’ som skal stå i fokus, men Gud. Fellesskapet kjem som ein frukt av dette. (Fokuserer ein på fellesskapet i se sjølv, så mister ein det også.)
Men som sagt har Dnk lart seg fint med at presten er vend ‘frå folket’ i nattverden og i bønene. Og eg trur at folk flest forstår kvifor. Eg som er oppvakse i Dnk har aldri tenkt på at presten ‘vender seg bort.’ Nei, det er heilt naturleg at presten vender seg mot Gud når han ber fram nattverden og når han ber. For det er ikkje presten som er i fokus, men Gud. Presten ber — in persona Christi (og in persona ecclesia) fram offeret til Faderen, som ein tradisjonelt sett har sagt er mot aust. Her fungerer sjølvsagt aust ikonisk. (Men vår tidsalder er gjennomsyra av ikonoklasmen.) Ein skal fokusere ut til Gud — og til den verdsvide Kyrkja — ikkje innover i den enkelte forsamling.
Enkelte meiner at denne ikoniske tilnærminga ikkje har rot i den liturgiske historia, og dei viser til det faktum at altaret i Peterskyrkja i Rom er vendt mot vest. Men dette meiner eg Kardinal Ratzinger (B16) svara godt på i Liturgiens ånd (Oslo: St. Olav, 2001). Eg har dessverre ikkje boka for handa akkurat no, men eg hugsar at han to tak i akkurat dette. Han sa at det er sant at Peterskyrkja er vendt mot vest. Men det betyr ikkje at presten feira nattverd ‘versus populum’ før andre vatikankonsil, slik enkelte påstår. For å bruke same retorikken som eg har vist til oppfor (at presten er ‘vendt frå folket,’ som om han var i fokus), så kan vi seie at her ‘vende folket ryggen til presten.’ I nattverdsliturgien stod ein altså vendt mot aust, med presten bakerst. For fokuset er ikkje på presten eller på kyrkjelyden, men på Gud. (Det er ikkje utan grunn at vi kallar dette for ein ‘gudsteneste.’)
PS! Eg seier ikkje her at eg er imot NO. Eg har ikkje noko spesielt forhold til TLM. Men at presten er vend mot Gud i nattverdliturgien og under bønene er heilt naturleg for meg, slik vi ha gjort det i Dnk. I Ordets liturgi er det sjølvsagt naturleg at presten er vend mot kyrkjelyden.
(Oddvar, eg kjem til å publisere denne på bloggen min også, dersom det ikkje er noko problem.)
Skrekkelig ødeleggelse av en før nydelig kirke.
Det er kulturkriminalitet som er beskrevet i denne posten. I mange tilfeller har det vært vernebestemmelser (sekulære myndigheters) som har reddet kirkeinteriør, for ikke snakke om selve byggene. Ellers hadde vandalene revet dem ned og bygd 10 000 St. Hallvard.
I dette tilfellet er jeg tilbøyelig til å mene at resultatet faktisk ikke var så ille, da det eksisterende interiøret ikke kan sies å være helt vellykket. Se blant annet hvor dårlig det fungerer med et stort massivt hovedalter presset sammen med to like massive sidealtere i et relativt smalt kirkerom. Selve alterrommet virker også temmelig grunnt (kan være bildet som lyver her, men jeg får ikke det samme inntrykket i det andre bildet). Legg merke til at man blant annet har beholdt kommunionsbenk. Nyinnredningen virker dessuten påkostet og konsekvent gjennomført (ingen stilblanding).
Fordi noe er laget på femtitallet og fremover, betyr ikke nødvendigvis at det er stygt eller ikke er verdige omgivelser for liturgiske handlinger. Jeg har inntrykket av mange «tradisjonalister» fremmer en stilsmak som er frosset fast en eller annen gang på 1800-tallet. Hvorfor feires den gamle messen nesten alltid i messehagler i barokk stil? Hvorfor må alterlysene være meterhøye og kirkene være bygget i barokk eller nygotisk stil? Jeg tror ikke årsaken til dette er at kirkearkitekturen og den liturgiske kunsten nådde et høydepunkt på 1800-tallet, men at disse visuelle uttrykkene knyttet til en spesiell tidsepoke fungerer som identitetsmarkører for «tradisjonalister».
Tilbakeping: Kven skal presten sjå på? « Katolikken