«Hva har Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen, Dagen-redaktør Johannes Kleppa, historieprofessor Hans Fredrik Dahl, NRK-veteranen Ingolf Håkon Teigene og biskop Per Lønning til felles? Svaret er Arnfinn Haram.
Denne underlige, sammensatte buketten er blant bidragsyterne i «Sunnmørsmunken», festskriftet som utgis i anledning av dominikanerpater Arnfinn Andreas Harams 60-årsdag i dag, torsdag 25. september.» Slik kan vi lese på Vårt Lands nettsider.
I papiravisa kan vi også lese fleire karakteristikkar av han:
«Arnfinn Haram er ein merkeleg mann, i positiv meining av ordet. Litt av det merkelege ved han er at eg kan kalla han «min prest». Det er langt frå sjølvsagt, skriver DagenMagazinets vestlandske indremisjonsredaktør, Johannes Kleppa.
«Avstanden i høgd i kyrkjesyn mellom Arnfinn og meg dreier seg ikkje berre om små trim, men vi må helst bruke brannstige for å ha kyrkjeleg kontakt. Eg reknar meg som markant lågleyrkjeleg, og eg protesterer ikkje om nokon vil kalle meg flatkyrkjeleg. Slik sett konkurrerer eg gjerne med dei lågaste i Bergen by, medan Amfinn i si tid kunne konkurrrera med dei høgaste», tilføyer Kleppa som tegner et varmt og sterkt venneportrett av meningsmotstanderen som endte opp som katolikk.
… Og Harams nåværende biskopelige tilsynsmann, Bernt I. Eidsvig, hilser «sin venn og medbror» ved å friske opp minner fra sitt første møte med Haram og den høykirkelige (den gang lutherske) bevegelsen Kirkelig Fornyelse, som i januar 1973 var samlet til stevne på Gran.
«Jeg hadde på det tidspunkt gjort ferdig et semester teologi på Universitetet i Oslo, og hadde en klar og tydelig forståelse av meg selv som høykirkelig. Dette skyldtes nok mer sommerferier i England enn teologisk og liturgisk lærdom og resonnement. Selv om, jeg ikke noen gang fikk meg til å formulere en slik forventning, mente jeg nok at høykirkelige med selvrespekt burde lese Morgenbladet fremfor Vårt Land, de burde holde riksmålet i hevd, og huske at J.C. Heuch og andre tidligere hørykirkernenn også var høyrernenn. Jeg var med andre ord dårlig forberredt på mitt første Gran stevne.»
Men, skriver biskop Eidsvig, «Det gikk bedre på Gran enn man kunne ha flyktet. Rent bortsett fra at de fleste snakket altfor meget på sunnmørsk om Luther og Den augsburgske bekjennelse, hadde både fromhet og liturgi stor appell. I min erindring står p. Arnfinn som en typisk og fin representant for det som samlet oss den gang. Hans teologi var allerede nyansert og velartikulert; hans liturgiske begavelse var og forblir imponerende; hans evne til å lytte og artikulere sin intuisjon er sjelden.»
Msgr Torbjørn Olsen, nå katolsk prest og bispedømmeadministrator i Tromsø stift, skriver om sitt møte med Haram i studentmiljøet på MF: «Hva jeg ikke visste, var at også Arnfinn i denne tiden frekventerte katolske messer og annet slikt. Begge var vi nok som teologer konservative og lutherske. Men Arnfinn opplevde jeg som mye mer av begge deler,» skriver Torbjørn Olsen.
Og fortsetter: «Arnfinn har – til forskjell fra meg – en godt utviklet sangstemme, en klar poetisk nerve og markante emosjoner. Det gir ham de beste forutsetninger for å være dominikaner, «Prekenbroder.» I tillegg er han nok adskillig frommere en meg, noe som jeg har brukt som forklaring på at han «holdt ut» 10 år lenger enn meg i Den norske kirke, en kirke som vi begge elsket og ønsket å gjøre alt for, men som vi etter hvert ikke kunne identifisere, oss med.»
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen skriver:
«Arnfinn Haram hår de siste årene vært en av Klassekampens mest spennende og kontroversielle skribenter. Noen reaksjoner har vi nok fått på at vi har «en munk fra middelalderen» (som han selv spøkefullt titulerer seg) som spaltist, men ikke så mange som man kanskje kunne tro.»
«Med friske og ramsalte kommentarar har han pennerispa den norske folkesjela. Uredd og engasjert har han gått laus på inngrodde og ureflekterte fordommar om kristendomen sin plass i ein stendig meir sjølvoppteken og materialistisk norsk kultur», konkluderer redaktørene av festskriften «Sunnmørsmunken», Paul Otto Brunstad. og Ole Christian Bråten.
Og de oppsummerer slik:
«Knapt nokon stad kjem Herbjørn Sørebø sine ord meir til sin rett, enn som ei overskrift over Arrifinn Andreas si trusreise; «Alle reiser er ein omveg heim.»