Pater Arnfinn Haram skrev i forgårs i dagbladet om Antikatolisismen, og skriver slik om dette på sin egen blog (pluss at han tar med hele kronikken.) «Dagbladet bad underteikna om å skrive kronikken som oppfylgjar i “serien” som har gått i det siste, om konvertittar og katolisisme.»
Jeg tar med litt fra starten, fra midten og fra slutten av kronikken (og HER kan man lese Dagbaldetsida i pdf-format):
«No skriv også Dagbladet om den katolske kyrkja. Ikkje bere spydige leiarartiklar og nedlatande kommentarar, men side opp og side ned i Magasinet og i hovudavisa. Den store reportasjen om elitekonvertittane nyleg er fascinerande lesnad, og det som eigentleg fascinerer, er at det kan lesast i Dagbladet. .. Sjølvsagt har konverittreportasjen – ein serie mini-intervju med kjendiskonvertittar frå Oslo-regionen – Dagbladets vanlege antikristne og antikatolske sebrastriper. Det er likevel ein annan vri å spore. Fleire av intervjuobjekta slepp til med oppriktige ytringar, sjølv om nokre av dei sikkert er blitt vinkla litt i hytt og pine. …
Sjølv synst eg at nokre av dei som var intervjua, kunne synt større truskap mot kyrkja enn det dei gjorde med sine raske dissensar om kondomar, kvinnelege prestar og samkjønna ekteskap. Dei har faktisk heilt friviljug og med handa på Evangeliet lova å tru og vedkjenne det den katolske kyrkja «trur, lærer og forkynner». …
Er det i ferd med å utvikle seg ein slags «McCarthyisme» mot katolikkar her til lands? Katolisisme er sterke saker, men skikkeleg antikatolisisme er heller ikkje til å spøke med. Det er fyrst og fremst dei sekulære elitane som har stått for definisjonsmakta i den vestlege verda i nyare tid. Kanskje det er på tide å sjekke opp korleis det ligg an med nettverk, hierarki og privilegium der i garden? Skrekkslagne vaknar dei norske mainstream-elitane opp og anar at ikkje alle kjem til å dele den kulturradikale konsensusen. Det finst, og vil finnast folk, som har andre synspunkt på famile-etikk, på seksualitet, abort og offentleg religionsutøving. Ingen av desse, heller ikkje den katolske kyrkja, har planar om å tvinge sine meiningar inn på andre. Spørsmålet er heller om katolikkar og likesinna i det heile kan rekne med å få lov å leve vidare i dette samfunnet. Spørsmålet er ikkje retorisk. Vi skal passe oss når toleranseapostlane flekkjer tenner.»
Det er tragisk at han nærmest gir Gelius rett i at påbud om sølibat for (romersk-) katolske prester (generelt) skulle være (hoved-) årsaken til de mange motbydelige overgrep mot barn som dessverre har blitt utført av katolske prester i USA. Ellers står det jo et og annet bra i paterens kronikk.
Det er vel strengt tatt ikke det han skriver.
Jeg syntes pater Arnfinns kronikk var meget velskrevet, med svært mange gode poeng.
Pateren skriver:
«PÅ EITT VIKTIG PUNKT treff Gelius med sin kritikk og indignasjon: Pedofiliskandalane i USA.» Og ifølge Gelius’ fantasier skyldes disse ugjerningene sølibatpåbudet. Derfor er det svært beklagelig at p. Arnfinn sier at Gelius «treff», nå det her vitterlig er snakk om total skivebom! Det er absolutt ingen korrelasjon mellom sølibatpåbud og pedofili/seksuelle overgrep.
Jeg er enig med Maria. Faktisk synes jeg at dette punktet er såpass skjemmende fordi det er en så alvorlig fordom, at det river ned en kronikk som ellers hadde alle muligheter til å bli særdeles god. Jeg ble ærlig talt svært forbauset over at det fremdeles finnes katolske prester som er for opphevelse av det allmenne sølibatet, enn si går offentlig ut med det. Jeg trodde egentlig ikke mine egne øyne. Dette er en 68-er greie jeg hadde håpet på at vi endelig var kvitt. Og det er uhyrlig å ytre en slik mening i denne sammenhengen – ekteskap er ingen kur mot pedofili, og det trodde jeg alle presumtivt informerte mennesker visste.
Når det skrives i kronikken at opphevelse av det allmenne sølibatet vil (positivt) tiltrekke flere typer menn til verdensprestene, kaster det både direkte og indirekte skygger over Kirken i fortid, nåtid og fremtid, og er en bekreftelse av en av kjernefordommene mot Kirken. Altså at sølibatet, og dermed Kirken, bærer noe sykt og kjelleraktig med seg gjennom århundredene.
Det er noe snålt med denne antagelsen at opphevelsen av det allmenne sølibatet skulle garantere for en sunn blanding av friske og raske menn. Det er vel heller omvendt. Sølibatet blir prøvesteinen på om en mann setter Gud og tjeneste for andre foran sitt eget. Sølibatet er en garantist, ikke en løs kanon på dekk. Sølibatet er en av de elskede tegnene på at Kirken ikke bare er en kirke man «går i», men et sted mysteriet utfolder seg synlig.