I siste nummer av St. Olav tidsskrift, som jeg fikk i posten i går, står det et grundig intervju med kardinal Walter Kasper, som nylig besøkte Oslo. Intervjuet er skrevet av Sr Else‑Britt Nilsen, OP, og jeg tar med de mest aktuelle delene av det her. (Legg merke til at kardinalen et stykke ute i intervjuet sier om samtalene med lutheranerne: «Vi har også løst problemene knyttet til messens offeraspekt.» Jeg har rykter om dette tidligere, men så langt vet jeg ikke konkret hva man nå er blitt enige om.)
– Femti år er gått siden økumenikk ble et offisielt og meget viktig anliggende i vår kirke. Gjelder det fortsatt, eller har de rett som snakker om en «økumenisk vinter»?
Jeg vil begynne med en observasjon som jeg ,tror er vesentlig. Det vi kaller økumenikk har sin grunnlag i det testament som Jesus ga oss kvelden før sin død: «Ut unum sint» – «Må de alle være ett». (Joh. 17.21) Det annet Vatikankonsil definerte arbeidet for kristen enhet som et av dets viktigste mål og som et kall fra Den hellige ånd. Pave Johannes Paul lI erklærte at økumenikk er en prosess man ikke kan snu, og pave Benedikt XVl tok det som en av sine fremste oppgaver allerede fra første dag av sitt pontifikat å påse at man ikke lot noe være ugjort for å gjenopprette fullstendig og synlig enhet blant alle Kristi etterfølgere. Økumenikk er ikke et valg, men en hellig forpliktelse. Den er grunnlagt på sannhet og kjærlighet: disse to er intimt forbundet, og kan ikke erstatte hverandre. Fremfor alt må man respektere en dialog i sannhet.
Gjenopprettelsen av det kristne brorskap er det viktigste og mest tilfredsstillende resultat av økumenikken de siste tiårene. Dokumenter og overenskomster er viktige, men det faktum at vi har gjenoppdaget at vi er brødre og søstre i Kristus, at vi har lært å sette pris på hverandre, er det viktigste man har oppnådd de siste årene. Det som forener oss er større enn det som atskiller oss. En slik forandring var nærmest utenkelig bare for femti år siden. Om den første begeistringen er blitt erstattet av en mer edruelig holdning, viser det at økumenikken er blitt mer moden, mer voksen. Nå er økumenikken blitt en daglig realitet, noe som blir oppfattet som normalt i kirkens liv. Vi må erkjenne med takknemlighet at denne utviklingen skyldes Ånden som leder Kirken.
(Om økumenikk med ortodokse og med protestanter.) … …
Ser vi på forholdet til kirkene som oppstod i reformasjonens kjølvann, og da spesielt de lutherske, den kirkefamilie som er aktuell i Norge, er det et faktum at mye har skjedd takket være mange bilaterale og multilaterale dialoger på internasjonalt, regionalt and lokalt nivå. Etter et nitid forberedende arbeid ble «Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren» høytidelig undertegnet i 1999. Dette var en milepæl, et viktig skritt på veien, men ennå ikke slutten. Vi har også løst problemene knyttet til messens offeraspekt. Her foreligger det ingen offisiell erklæring, men en rekke nedtegnelser som viser grunnleggende konvergenser.
Selvsagt finnes det en rekke temaer som ennå ikke er løst, og vi må diskutere de klassiske stridsemnene på ny, fremfor alt det som angår ekklesiologien og de kirkelige embeter, og selvsagt pavedømmet. De ulike ekklesiologiene fører nødvendigvis til forskjellig syn på økumenikkens mål. Dessuten er det et problem at vi mangler en felles forståelse av hva målet er og hva kirkelig enhet faktisk innebærer. Dette problemet er enda alvorligere hvis vi ser på at kirkelig fellesskap er en forutsetning for nattverdsfellesskap for oss katolikker, og at fraværet av eukaristisk fellesskap skaper store pastorale utfordringer, fremfor alt når det angår blandede ekteskap og familier.
Mens vi på den ene siden kjemper for å beseire gamle uoverensstemmelser, dukker det på den annen side opp nye uoverensstemmelser når det gjelder etiske spørsmål innad i de protestantiske kirkene. Det gjelder ikke bare kjønnsnøytrale ekteskap og homoseksualitet, men også abort, eutanasi og bioetikk. På grunn av disse nye skillene er et felles offentlig vitnesbyrd betydelig svekket, for ikke å si umulig.
…
– Hva med dagens sekularisering? Betyr den noe for det økumeniske arbeid?
I høy grad, og en sekularisert verden er en felles utfordring. Vi kan ikke lenger ta det som en selvfølge at flertallet av lutheranere og katolikker er overbevist om sin tro.
De kan nok kalle seg kristne, men de færreste lever som kristne. De tilhører en sekularisert verden som ikke. lenger har kristne verdier. Det er beklagelig, og en utfordring som våre kirker deler.
– Hvordan bør vi fortsette den økumeniske veien mot fullt fellesskap?
Det er ikke mulig å gi et enkelt svar. Situasjonen er for usammenliknbar, avhengig av geografisk område, kultur, og situasjonen i de lokale kirkene. Prinsipielt burde vi begynne på grunnlag av vår felles trosarv, og forbli trofaste mot det vi med Guds hjelp allerede har oppnådd økumenisk. Vi må i så høy grad som mulig bære frem et felles vitnesbyrd om denne troen i vår stadig mer sekulariserte verden. Det betyr også i den nåværende situasjon at vi må gjenoppdage og forsterke grunnlaget for vår egen tro.
For Den katolske kirke er det tre elementer som utgjør fullt fellesskap: fellesskap i tro, felles sakramenter og fellesskap i det apostoliske oppdrag. (Det sistnevnte omfatter hele kirkens apostolat som er både personalt og innholdsmessig forstått). Men dette er ikke ensbetydende med ensretting. Vi ser noe slikt i våre østlige katolske kirker. Det er forskjeller, men vi har den samme tro, og de samme sakramenter. Ritene kan imidlertid være forskjellige. Det samme apostoliske lederskap; ‑ en felles embetsforståelse, og selvsagt fellesskap med Roma. Men oppdraget som Peter og hans etterfølgere fikk av Jesus til å lede og samle apostlene kan utøves på ulike måter. Også i dag utøver paven sin lederrolle på en annen måte i de østlige katolske kirkene enn i den latinske kirke.
– Hvor lenge må vi vente før Jesu enhetsønske blir oppfylt?
Jeg er ikke en profet, jeg vet ikke. Mest treffende er kanskje disse ordene til den franske økumenikkteologen Paul Couturier: «Spørsmålet om når, hvordan og hvor må vi overlate til Gud. Vi gjør det vi kan. Men fremtiden er ikke i våre hender.» For Abbé Couturier var spirituell økumenikk et særdeles viktig anliggende. Vi må be, omvende oss; ja, ofre våre liv.
Bønnens økumenikk er selve sjelen i den økumeniske bevegelse.