I et tidligere innlegg på denne bloggen har det kommet en hel del kommentarer om hvordan Kirken skal klare å være tydelig mht etiske normer og troslære – med utgangspunkt i spørsmål om katolikker og det amerikanske presidentvalget. Men det virker som noen av kommentatorene har vært litt overivrige, eller overkritiske, eller i alle fall upresise.
Det er nemlig ikke slik at katekesen i vårt bispedømme er for dårlig – på papiret i alle fall. På slutten av 90-tallet (ca 96-99) ble det gjennomført en grundig gjennomgang av katekesen, ledet av biskop Schwenzer. Det ble laget retningslinjer om hvordan den skulle gjennomføres, og laget pensum på alle årstrinn. Denne planen erstattet en plan fra 70-tallet som var mye «løsere i fisken». De som er temmelig voksne er blitt opplært etter den gamle planen, men det er nå nesten 10 år siden denne ble erstattet. LES disse retningslinjene for katekesen i sin helhet.
Også når det gjelder evangelisering kan vi føre den «nye trenden», som i alle fall er en god (om forsiktig) begynnelse, tilbake til biskop Schwenzer, han holdt et foredrag om evangelisering på pastoralmøtet (LES DET HER) som gjorde at arbeidet med de evangeliseringsukene virkelig kom i gang. Han hadde faktisk også prøvd på dette tidligere, men fikk da for liten støtte av presteskapet og andre.
Når det gjelder det siste punktet som er nevnt, apologetikk/ trosforsvar, så er jeg enig i at lite har skjedd her.
Her tar jeg med noen sitater fra kommentarene til det tidligere innlegget:
Ja, vi har et kommunikasjonsproblem i Norge, og katolsk evangelisering «skal ikke skje» her.
Hvorfor? Paven sier jo det motsatte. I flere ti-år har nesten samtlige katolske prester i Norge, de ledende katolske skribenter, og profilerte katolikker, vært enige om at Kirken i Norge ikke skulle misjonere. Dette sa også den tidligere biskop. Vi har altså selv frivillig skapt denne passive situasjon, og vi har omtrent alle vært lydige. Hvem orker, og våger, å stikke seg frem? Vi er i en selvpålagt passivitet, der selv de mest sekulære ungdomskoleelever på landsbygda i Norge er nysgjerrige for å få høre om Kirken. Men, det skal de altså ikke. … …
Jeg skjønte aldri den der “vi skal ikke misjonere”-linjen. Jeg husker jeg ville diskutere dette og fikk varierende svar, hvor de to viktigste var “vi er en innvandrerkirke med enkelte norske konvertitter (hvor stusselig går det an å si det!)” og, ” Norge hviler trygt i Den norske kirkes favn … …
Og ikke minst må vi ha en bra katekese for barn og ungdom. Merker selv som født katolikk at den katekeseundervisning jeg selv har hatt egentlig ikke har vært klar og konsekvent nok til å forme min katolske identitet slik jeg ser det nå, og først etter videre teologistudier har jeg fått bedre oversikt, og virkelig blitt glad i Kirken og dens sanne lære. … …
NN beskriver fint vårt største katoliske problem i Norge idag; katekeseundervisningen. Den er under enhver kritikk, og det er merkelig at dette har kunnet få komme så langt (nede). Dette er nå heldigvis under utredning. Noe må gjøres. Vi kan med rette denne gang bruke uttrykket at vi har kastet barnet ut med badevannet. … …
Jeg synes ellers Kirken i Norge er ganske så slapp mht. apologikk. …
Tenk om man kunne fått i gang et litt grunnleggende og lett tilgjengelig kurs ved menighetene her i landet, som ville vært rettet mot katolikker som kunne tenke seg å lære mer om sin Kirkes tro og lære. Nå finnes det flere katolske emner man kan ta på MF, men det finnes så vidt jeg vet ikke noe som omfatter «the main highlights» for folk som hverken er eller har tenkt å bli teologer. Selv om katekesen tydelig har blitt mye bedre de siste årene, så er det fortsatt mange som gikk på katekeser med hollandske katekismer som ikke ser behovet for å få mer opplæring, annet enn i prekenene, noe man heller ikke kan klandre dem for egentlig. Det er ikke så mange katolikker som går på konvertittkursene som finnes, selv om jeg synes man kan anbefale katolikker å gjøre det, om ikke på grunn av selve innholdet så ihvertfall for apologikkens skyld; man kan lære mye av å se hvordan prestene/lederne svarer på spørsmål fra folk med ulik bakgrunn og kunnskapsnivå.
Strålende idè! Sara, skriv til pastoralrådet, katekesesenteret, biskopen, eller formidle idèen gjennom p. Sigurd. Og, litt av poenget må være at det blir det samme kurset som kjøres. Gjerne med «pensum».
Når det gjelder misjon, nasjonale grupper etc: bakgrunnen for evangeliseringsukene har jeg forstått slik fra et medlem i det daværende Pastoralrådet, at initiativet til evangeliseringen kom fra ungdommene i NUK, eller på koomfirmantleir, ol. I allefall ungdommene. Som etterlyste klarhet og tydelighet og trosfreidighet. Ungdommene spilte ballen over til biskop Schwentzer. Han tok ballen med videre til Pastoralrådet. Jeg ønsker ikke å dømme biskop emeritus Schwentzer eller hans forgjenger, og synes det er vondt å skrive om disse tingene. Men hvis Johannes Paul II kunne be verden om undskyldning ved inngangen til år 2000 så kan vel Kirken i Norge også gå i seg selv? Det er det jeg mener med en utredning.
Så. Det er riktignok at Norge som offisielt misjonsområde vel ble avviklet allerede før konsilet. Altså, et offisielt misjonsområde, etableringsområde, innebærer visstnok en helt annen økonomisk modell blant annet, enn en kirke som etterhvert kan klare seg selv sånn noenlunde. Ved slutten av 1950-tallet hadde Norge flere katolske menigheter, forlengst egne kirkebygninger, ordenshus, egne kall, lokal tilhørighet, selv om menighetene besto av vestlige innvandrere i tillegg til de innfødte, så det kan nok rime at Norge som erklært misjonsområde, dvs. etableringsfasen, kunne opphøre.
Men så. Som ung kirke som skal stå på egne ben i Norge? Her er det en missing link. For jeg får inntrykk av at det fungerte temmelig normalt en stund. Med normalt mener jeg at Kirken til Kristi annet komme er stridende, misjonerende, og selv om den lille Kirken i Norge sikkert ikke hadde all verdens mulighet til å drive utstrakt viksomhet, så hadde den ihvertfall ikke avblåst misjonen som en iboende mulighet og plikt! Dette er forskjellen som utgjør forskjellen og som jeg gjerne skulle likt å få vite noe om. Hva bringer biskop Schwentzer til å erklære offentlig at Kirken skal ikke misjonere i Norge fordi Norge er allerede et kristent land? Som hvilte trygt (sic) i Den norske kirkens hender. Eller var det favn? Dette ble gjentatt ved flere anledninger. I samme åndedrett ble det like ofte gjentatt at Kirken i Norge var en invandererkirke som skulle ta seg av vietnamesere, tamiler, etc. Det var som om Kirkens historie fra 1843 (?) og frem til de første båtflyktingene kom, ikke eksisterte. Som om den ble etablert på 1970-tallet med bare ett mandat: være innvandrerkirke. De norske katolikkene ble plutselig den eneste etniske gruppen uten egen plan for sjelesorg. Og slik er det den dag i dag.
Hvor kom disse idéene fra? Er det postkonsilær økumenikk styrt ovenfra, dvs. Vatikanet? Eller som jeg tror, en altfor selvstendig politikk fra Kirkens ledelse i Norge. For Norge var mer kristent, i egentlig forstand, da Kirken reetablerte seg på 1800-tallet og utover. Så hvorfor var Norge misjonsområde da, og ikke da sekuleringen virkelig skjøt fart fra 1970.tallet av? Jeg vet, jeg vet: uttrykket et «kristent land» betyr et land med allerede etablert kristen kultur. Men igjen, slik var det, og som sagt i enda sterkere grad, den perioden da Norge var misjonsområde.
…hvile trygt i statskirkens fanvn? Skremmende tanke!
Hvile = passiv; i statskirkens favn = prisgitt en sekularisert og blodfattig kirke uten dogmatisk ryggrad.
Jeg vet at p. van der Burg måtte få sine hefter utgitt på eget forlag fra 1960-tallet og utover. De var visstnok både for konservative og for apologetiske.
Vi som skriver her ser ut til å være enige om at Kirken i Norge ikke bør være så lite offensiv som den nå har vært noen tiår, men jeg er ikke enig i tankene om hvordan det er blitt slik, som bl.a. Anna presenterer. At tidligere biskop S. skal ha sagt at «Norge hviler trygt i Den norske kirkes favn» finner jeg ikke sannsynlig, jeg finner det faktisk helt umulig å tro det. I beste fall har han sagt noe som er blitt misforstått i en slik retning.
Det får være som det vil at Kirken i Norge har blitt så overforsiktig, og at den ofte har hatt et dårlig tilbud til norske katolikker; det viktigste er at alle gode krefter kan være med og forbedre situasjonen.
Jeg synes også at Anna bør kunne dokumentere at biskop S. virkelig har uttalt tanken om at Kirken i Norge «hviler trygt i Den noske kirkes favn/hender» (el.l.); men det samstemmer meget godt med egen erfaring at signalet om at en just ikke skulle fronte katolsk kristendom for meget, kom fra bispegården i Akersgata. Men forhåpentlig tar jeg feil.
P. Oddvar,
Er det noen sjanse for at Opus Dei kan komme til Norge? Eller finnes det kanskje allerede? Har ikke lagt merke til det isåfall. Ut fra det jeg har hørt om organisasjonen og dens virksomhet så kunne vel dette være midt i blinken for vår situasjon i Norge?
Sara
Så vidt jeg vet har Opus Dei bedt om å få begynne arbeid i Norge, men fått nei så langt.
De som ikke ønsker Opus Dei i Norge har nok argumentert med at deres arbeid kan få et noe elitistisk preg over seg, og at man noen steder i verden opplever at Opus Dei-gruppene ikke alltid går så godt sammen med resten av arbeidet i lokalmenighetene.
Mht dette – og for så vidt også mht innvandrersjelesorgen – er det oftest praktiske argumenter om hva som ser ut til å være mest nyttig ut fra de begrensede ressursene man har, som fører til at man velger en viss strategi. (Men det kan nok ikke nektes for at visse ideologiske argumenter også kam spille inn.)
Organisasjonen Opus Dei tiltrekkes internasjonalt av sterke og dyktige personligheter, slik at denne organisasjonen ville ha vært midt i blinken for å misjonere katolisismen i Norge. Tidligere hadde Opus Dei, med p. Bernhard møte en gang i måneden i Oslo. Vet ikke om dette fortsetter…
Vi hadde trengt noen sterke personligheter for å forkynne, evangelisere, misjonere også i Norge. Dessverre har vi ikke hatt dette her til lands. I Sverige fremstod, Sven Stolpe, i mange år som en viktig informant og skribent, som folk virkelig hørte på. Vi trenger noen som skal stå på, akkurat som Herr Stolpe, også i Norge. I forbindelse med et katolsk foredrag i høst, dukket det opp mange interesserte protestanter, og alle uttrykte forbauselse over at Kirken er så passiv her til lands. Man hører aldri noe fra dem, var gjennomgangstonen. Og, vi som er katolikker, blir aldri opplært (i motstning til f.eks. mine jødiske venner) i hvordan vi best kan forsvare våre katolske tro, overfor det sekulære samfunnet.
Når likner enklete av argumentene til forveksling det som kommer fra norske lavkirkelige organisasjoner som Indremisjonsforbundet og Det Norske Misjonsforbund. Personlig så tror jeg ikke at en invitasjon til Opus Dei er veien å gå for Kirken i Norge. Det kan bli mer splittelse enn enhet, jf. bla. Tyskland, Ørsterrike og USA. Jeg syns også at man skal være forsiktig med å bare slenge ut udokumenterte beskyldninger mot biskop emeritus Gerhard Schwenzer. Man bør kunne være kreativ på en redeligere måte.
Hvis jeg ikke husker helt feil, ytret Opus Dei for en del aar siden et oenske om aa etablere seg i Norge. Dette ble dengang avvist av den kirkelige ledelse her i landet. Det samme gjaldt for en annen katolsk organisasjon, jeg tror det var Malteserordenen. I sin tid leste jeg om dette paa Kirkens hjemmesider, men har ikke vaert i stand til aa finne det igjen.
Ang. Norge som allerede kristent land, og å hvile trygt i Den norske kirkes´s hender eller favn – sjekk intervjuene (Broen, St. Olav) i forbindelse med biskop S´ 60-årsdag. Har ikke numrene liggende, og for tiden bruker en eldre maskin så jeg får ikke sjekket om gamle nr. ligger på nettet. Forhåpentligvis både husker jeg feil, og tar jeg feil, dvs. misforsto konteksten det ble ytret i.
Noe må iallefall gjøres – det er ikke sikkert Opus Dei er den ideelle løsningen i Norge alle hensyn tatt i betraktning, men så vidt jeg har forstått er det nettopp denne typen utfordringer Opus Dei får i oppgave å håndtere. Organisasjonen skal jo virke i Kirkens favør og tjeneste og eksisterer på Kirkens initiativ. Jeg har den største respekt for Opus Dei og dem som er aktive der, men tillater meg å bemerke at det har mye å si for resultatet hva slags mennesker som representerer Opus Dei de forskjellige stedene (jeg kjenner ikke til situasjonene i USA, Tyskland eller Østerrike). Hvis dårlige erfaringer hadde vært et reelt argument for å la være å etablere seg nye steder, så ville vel Opus Dei vært avskaffet for lengst, og definert som kirkesplittende.
Jeg må bare si at Opus Dei arbeider meget godt i Tyskland, Østerrike og i USA. Jeg har mange av dem som mine beste venner, og bedre venner skal man lete lenge etter. De gjør det også meget godt innenfor f.eks. akademia, finans og shipping. At noen misliker dem er velkjent, og Dan Browns karakteristikker av Opus Dei sitter igjen også hos mange katolikker. Hva som bl.a. skjer i Østerrike, og tildels i Tyskland kan vi virkelig forrundres over. Vi har nettopp sett den østerriske kardinalen sammen med ungdommer på Oddvar blogg ! I det tidligere ultrakatolske Hagbsburske Østerrike oppstod også organisasjonen «Wir sind Kirche». Da har i hvertfall Opus Dei en oppgave foran seg i Østerrike. Nå er det allerede flere nordmenn som er medlemmer av både Opus Dei og Malteserordenen.
Jeg tror vi katolikker har mye å lære av nettopp indremisjonen og andre lavkirkelige organisasjoner. Ved innsettelsen av Bernt Eidsvig cand. reg. som biskop i Oslo sa han bl.a.; at katolikkene tidligere hadde mest kontakt med det høykirkelige Norge, men at dette nå hadde forandret seg; slik at vi idag har mest til felles med de lavkirkelige miljøene.
Det er interessant at diskusjonen om Opus Dei dukket opp i denne sammenhengen, og akkurat nå. Senest nå på søndag 23. nov. var det intervju i Verdibørsen på P2 med en katolsk teolog fra Menighetsfakultet? (husker ikke navn) om akkurat Opus Dei. På spørsmål om hvorfor OD var blitt avvist i Norge for noen år siden (biskop S´periode, min presisering), svarte han at man hadde avvist dem fordi Norge som kristent land ikke var å regne som misjonsområde, og det å jobbe ut mot befolkningen er hva OD driver med. Programmet finnes også på nett (verdiborsen.no om jeg ikke husker feil) og jeg anbefaler dere som er interessert å gå inn der.
Det er jo nettopp det vi snakker om her – at Norge på et tidspunkt ble vurdert som et område hvor det ikke skulle drives misjon i noen form, og den katolske teologen på søndag bekrefter denne historikken. Jeg kan heller ikke skjønne at det skulle være så utrolig at biskop S i intervjuer i Broen og St. Olav ved et par anledninger presiserte den ikke-misjonerende holdningen med at Norge hvilte trygt i Den norske kirke. For en 10 års tid siden var klimaet slik. Jeg tar forbehold om at jeg kan ha misforstått konteksten i intervjuene for 10 år siden, men jeg har hukommelse som en elefant. Jeg hadde ikke skrevet så konkret hvis jeg ikke visste at det finnes kilder som kan verifisere, eventuelt oppklare, mine utsagn. Med vissheten om konkrete kilder som bakgrunn mente jeg også at det må være mulig å foreta en reell utredning om bakgrunnen for at Kirken i Norge på et tidspunkt bare skulle identifisere seg som innvandrerkirke, mens misjonsplikten ovenfor resten av landet var noe vi ikke hadde noe med.
Er derfor enig i at det ville være ønskelig med Opus Dei i Norge. Vi trenger litt action. Vil også tilføye at klimaet er helt anderledes nå enn for bare noen få år siden. Men man trenger å riste av seg noen tungvindte selvbilder. At det kommer tusener av innvandrere til et land, betyr ikke at Kirken på stedet trenger å definere seg selv som innvandrerkirke. Det holder med Kirke.
Anna
Den katolske teologen fra Universitetets teologiske fakultet var Brynjulv Norheim, og han sa at «biskop S. hadde uttalt at han ikke så behovet for Opus Dei i Norge, og «det KAN VÆRE fordi man betraktet Norge som allerede et kristent land …»
Programmet Verdibørsen for 22/11 kan høres her:
http://podkast.nrk.no/fil/verdiboersen/nrk_verdiboersen_2008-1122-0805_27089.mp3
Innslaget om Opus Dei er fra 16 til 34 mimutter av programmet.
Oddvar.
Du har uthevet ordene «kan være» her, noe Norheim ikke gjorde. Jeg skjønner hva du mener – at jeg tar munnen for full. Og at du selvsagt ønsker å forsvare biskop S. Det både forstår jeg og har sympati for. Men uansett hvordan man snur og vender på det, og om det var tilsiktet eller ikke, bekrefter Norheim historikken om en mentalitet som har preget Kirken i Norge i moderne tid. Denne mentaliteten er historisk dokumenterbar og kanskje mulig å lokalisere til en konkret periode.
Det er ganske viktig å få tak i begrunnelsene for den innadvendte mentaliteten som tilsynelatende slo seg til ro med at Kirken i Norge skulle være en innvandrerkirke. Utover det manglet det retning for hva man ville med Kirken i Norge (en problemstilling jeg går utfra årets jubilant, misjonsapostelen Paulus, ville rystet vantro på hodet av). Denne mentaliteten bryter ganskje brutalt med misjonsånden fra reetableringsperioden. Biskop Bernt viste i sin innsettelsestale til den gangen Norge var erklært misjonsområde, reetableringen: St. Olav i Oslo som selvsagt skulle ha St. Olav som sin skytshelgen, sogneprester som ville bygge kirker som kunne huse hele Halden, St. Paul i Bergen som ble bygget i noe som må ha fortonet seg som katedralstørrelse, den flotte stavkirkekopien i Porsgrunn som knyttet reetableringen til flere hundre års katolsk middelalderhistorie og som uttrykte det med bruk av genuin norsk kirkearkitektur. Dette var en katolisisme med trøkk i, og de ville forankre den lokalt.
Personen som ble intervjuet på radioen er en dyktig teolog og en hyggelig person (les om ham her: http://www.tf.uio.no/k2/display.php?login=brynjuln), men han snakket ikke på vegne av bispedømmet, og er vel heller ikke spesielt representativ.
Mitt poeng i denne debatten har vel hele tida vært å vise at denne overforsiktige misjonsholdninga vi har i Kirken i Norge, har vært her ganske lenge (fra en gang på 50-tallet vil jeg foreslå), og det er et ganske omfattende prosjekt å få snudd skuta.
Personlig ble jeg aller mest paff da jeg som nykonvertitt kom til Bergen og hørste synspunkter på hva Kirken burde være fra ganske sentrale grupper i menigheten/ på skolen der. Men det er vel en (litt) annen sak.
Anna;
du kan gjerne referere til misjonsapostelen Paulus, men den katolske Kirke er internasjonal, og dens lære meisles ut gjennom pavelige dokumenter, Kirkens katekisme etc. Det er derfor klinkende klart at vi er en misjonskirke. På samme måte kan Kirkens prester nå fritt lese den tridentinske messen i fra 7. juli 2007. Noen katolikker, også sågar enkelte prester er imot dette. En katolsk sogneprest i Norge uttalte at hvis man går imot dette, så går man også imot paven selv. Det kan da ikke være noen diskusjon om hvordan Kirkens lære meisles ut, og at den ikke avgjøres av lokale biskoper i utkantposter,,
Den katolske teologen fra Universitetets teologiske fakultet sa at “biskop S. hadde uttalt at han ikke så behovet for Opus Dei i Norge, og “det KAN VÆRE fordi man betraktet Norge som allerede et kristent land …”
Kan dette bety at land som Tyskland, Frankrike, Spania, England, USA og Belgia hvor Opus Dei arbeider aktivt ikke er kristne land?
LOL! Tatt på kornet Paal. Men – kanskje forskjellen på Norge og katolske land, og land med stor prosent katolikker, er at de ikke hviler trygt hos Den norske kirke slik at folkene i disse landene trenger mer misjon enn oss heldige her oppe i nord. Du skal se det er det som er grunnen til at Opus Dei er tillatt der.