Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig

Den italienske filosofen (og ateisten) Marcello Pera har skrevet ei bok som heter «Vi må kalle oss kristne», der pave Benedikt har skrevet et kort forord, som bl.a. inneholder setningen «Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig.»

Dette skriver John Allen om i dag, og slik oversetter han pavens forord til engelsk: «You explain with great clarity that an interreligious dialogue, in the strict sense of the term, is not possible, while you urge intercultural dialogue that develops the cultural consequences of the religious option which lies beneath [a given culture]. While a true dialogue is not possible about this basic option without putting one’s own faith into parentheses, it’s important, in public exchange, to explore the cultural consequences of these religious options. Here, dialogue and mutual correction and enrichment are both possible and necessary.”

Put in sound-bite fashion, the pope’s line boils down to this: interreligious dialogue no, intercultural dialogue yes.

Her er litt mer om det John Allen skriver:

Pope Benedict XVI has said that “interreligious dialogue, in the strict sense of the term, is not possible” – a statement which, at face value, would seem to undercut 50 years of official dialogues with other faiths sponsored by the Catholic church, not to mention the theological vision of Nostrae Aetate, the document of the Second Vatican Council (1962-65) on relations with non-Christian religions.

Among other things, the Vatican actually has its own Pontifical Council for Interreligious Dialogue, whose personnel may be surprised to learn that their work, according to the boss, is a logical non-starter. … …

For the record, Benedict’s line came as part of a brief letter to an old friend, Italian senator and philosopher Marcello Pera, which serves as the introduction to Pera’s new book, Why We Must Call Ourselves Christians. It went on sale Tuesday from the Italian publisher Mondadori. (In 2004, Pera and then-Cardinal Joseph Ratzinger coauthored a book about Europe titled Without Roots; Pera is perhaps the leading example of a peculiar phenomenon on the cultural right in today’s Europe, a self-professed atheist who nevertheless supports a revival of the Christian identity of the Old Continent on the grounds that it’s the only way to defend Europe’s humanistic values.)

Benedict is committed to the relationship; that was the spirit of his November 2006 trip to Turkey, and it was also obvious from his remarks on Nov. 6 to the new “Catholic/Muslim Forum,” a vehicle for dialogue launched in the wake of Islamic reaction to the pope’s September 2006 lecture at the University of Regensburg.

On Nov. 6, Benedict expressed hope that “the reflections and positive developments which emerge from Muslim-Christian dialogue are not limited to a small group of experts and scholars, but are passed on as a precious legacy to be placed at the service of all, to bear fruit in the way we live each day.” These are clearly not the sentiments of a pope who wants to shut down inter-faith exchange.

Yet Benedict does not understand the relationship with Islam in terms of theological exploration: how the Qur’an, for example, might inform new approaches to Christology. Rather, he’s focused on more practical questions, above all what the Vatican calls “reciprocity.” The question is, if Islamic immigrants in the West can claim the protection of the rule of law and of religious freedom, shouldn’t religious minorities in majority Islamic states get the same deal? The equal-and-opposite form of that question in the West, especially Europe, is how Western societies can express respect for religious diversity without cutting themselves off from their Christian roots.

More broadly, Benedict wants to emphasize how the world’s religions can collaborate in defense of common values, beginning with a robust public role for religious believers and extending into efforts on behalf of greater peace and justice. On that score, Benedict believes in a two-way exchange; that was the point of his reference to “mutual correction and enrichment” in his letter to Pera. … …

At least to some European ears, the phrase “interreligious dialogue” thus implies throwing in the towel on Europe’s Christian roots. Benedict XVI shares an aversion to that prospect with Pera — who, in his new book, argues that Western liberalism shorn of its basis in Christian values inevitably collapses under its own weight.

“The choice for Christianity,” Pera writes, “has produced the best results. That choice has great advantages, also in the arena of public ethics. It doesn’t separate morality from truth, it doesn’t confuse moral autonomy with free individual choice, it doesn’t treat individuals — born or unborn — as things, it doesn’t transform every desire into a right, and it doesn’t confine reason to the limits of science.”

It’s the defense of that set of transcendent values Benedict had in mind by calling interreligious dialogue “impossible” in the strict sense.

Of course, a pope is supposed to be a universal pastor, not a European cultural critic, and one might legitimately wonder if the rest of the world ought to be expected to automatically situate his declarations in the context of European cultural debate.

6 hendelser på “Pave Benedikt: Virkelig dialog mellom ulike religioner er ikke mulig”

  1. Endelig! Benedikt jobber seg jevnt og trutt gjennom bunken av raddis-tusseskap, og har nå kommet frem til det merkelige begrepet «religionsdialog». Benedikt, som en lærd mann, vet hva ordet egentlig betyr, og tar konsekvensen av det.

    Det er interessant å se hvordan Benedikt så og si setter opp en disposisjon og et testamente for videre arbeid. Han er ingen ung mann, bunken med tusseskap er stor, og han har ikke allverdens tid. Jeg tror han er veldig bevisst på at hans paveperiode representerer et nødvendig historisk tidsskille bort fra raddiseriet enkelt og greit. Vi ser svært tydelig hvordan han suksessivt startet med kjernen i det hele hele, nemlig selve messen, og jobbet seg gjennom dens umiddelbare omgivelser som bekledningen av alteret, bekledningen av paven selv, bekledningen av prestene samt verdig musikk. Altså r det overnasjonale «språket» som kommuniserer trosmessig tydelighet og som kan oppfattes av alle. Deretter en betimelig påpekning om å motta Kristus (kommunionen) med verdighet. Verdighet er i det hele tatt et nøkkelord ved B16´s regjeringstid. Samt fornuft. Og ikke minst; en stor, fet, herlig dose intellekt og lærdhet. Det slo inn i meg som en kule i samme øyeblikk som han ble valgt: bevares! En lærd intellektuell på Peters stol!

  2. Ja, vi må be for paven og for at Gud må gi ham styrke til å være Hans redskap. Det som bekymrer meg litt er at det tydeligvis ikke er så entydig for alle prester/biskoper at Papa Benedikts påpekninger og endringer må bli tatt så alvorlig at det får konsekvenser i menighetene der det finnes avvik. Jeg har opplevd at man mer eller mindre ser på det som en slags kuriositet, eller en midlertidig konservativ kurs, det paven sier og gjennomfører, for det er ikke så synlig i den lokale menighetens liv (gjelder selvfølgelig ikke alle menigheter). For eksempel dette med å motta Kristus på en verdig måte. Det tas ikke engang opp som tema, det om man trenger å endre praksis for kommunionsutdeling eller ikke og hvordan man i det hele tatt skal forholde seg til pavens tydelige ønsker på dette området. Nå er det jo slik at heller ikke paven innfører sine endringer over natten (selv om han handler relativt raskt likevel), og at det av pastorale grunner sikkert er bra å endre ting gradvis (spesielt alle disse misbrukene og misforståelsene etter 2Vat), men jeg vil jo tro at paven også ser at ting ikke blir fulgt opp overalt og jeg lurer på hva han kommer til å gjøre med det. Visse ting (feks TLM) har blitt fulgt opp, men dette med kommunionsutdeling eller verdig musikk hører man liksom ikke noe særlig om. Eller kommer det bare an på hvilken menighet man tilhører? Må det ex cathedra til for å forplikte menigheter til etterfølgelse?

  3. Vi kan bare si Amen til både Anna og Sara.

    Når det det gjelder verdig kommunionsutdeling, så kan vi anbefale den tridentinske messen som nå leses regelmessig også i Oslo. Her mottar alle Kristi legeme på tungen mens man kneler. Verdigere kan det ikke gjøres. De som er interessert i den gamle messen, vil finne frem til sted og tid, forhåpentligvis(?). Vi reklamerer ikke voldsomt for messen, for ikke å støte noen. Man må selv søke seg frem til kapellet, hvis ikke jungeltelegrafen allerde har kommet deg i forkjøpet,,,,

  4. Jeg synes det er flott at det blir feiret TLM i Oslo og ellers i Norge regelmessig! Men med TLM er det på en måte ikke noe problem fordi det skal så mye mer til før verdigheten forsvinner. Man kan alltid gå på en TLM for å unngå problemet, men det løser ikke NOs problem. Det er fortsatt den postkonsiliære messeritusen som er vanligst og som nok kommer til å være det en god stund fremover. De fleste går til NO-messer. Mitt inntrykk er at paven ønsker å få NO feiret på en mer verdig måte, det vil kanskje si slik konsilfedrene egentlig hadde tenkt det(?).
    Så skjønner jeg ikke at det skal så mye til for å endre f.eks kommunionsutdelingen hvis det bidrar til troens vekst. I St. Hallvard var det tidligere vanlig å motta Kristi Legeme i hånden og at den enkelte selv dyppet hostien i kalken med Kristi Blod. Så ble dette forbudt og man innførte valget mellom a) håndkommunion under en skikkelse + evt å drikke av kalken (kalken forsvant etter hvert fordi ingen drakk, eller prøvde å dyppe likevel) eller kommunion på tungen. Det ble mye oppstyr rundt dette, og ikke minst kaos under messen den første tiden etter endringen. Men det var iallefall ett skritt i god retning. Nå virker det ikke som et problem. Det viser at det kanskje ikke ville vært en pastoral tragedie å innføre knelebenker og tungekommunion? Håndkommunion er vel fortsatt bare et sekundært alternativ offisielt?

  5. Jeg skrev en bekymringsmelding mht en Økumenisk retrett med en pater (jfr. «katolsk.no») som har med egen Yoga – instuktør og som skal ha disse «øvelsene» i Hedalen i sommer på en annen blogg. Denne diskusjonen hører vel til her.Som før nevnt kan jeg ikke skjønne at katolsk tro og Yoga kan forenes på denne måten.Vet at klostre mange steder bruker både Yoga og Zen. Er det riktig at Vatikanet har forbudt det ?
    Sverre

  6. Sverre Dehli,

    se http://www.ewtn.org/library/CURIA/CDFMED.HTM

    Kort forklart: nei, Vatikanet forbyr ikke praksis av metoder hentet fra yoga og zen. Men – det advares om at hvis en ikke tilnærmer seg og inkorporerer denne praksis med varsomhet og forståelse og som et riktig utført supplement til det som SKAL være troens fundament – så kan utøvelse av yoga, zen o.l. degenerere til en type praksis som IKKE er forenelig med et kristent fundament.

    Det er altså en fin linje som Vatikanet trekker opp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen