Dagbladet skriver: Vatikanet vil avsløre homofile med psykologiske tester. Vil hindre at homofile – og heterofile med ustyrlig kjønnsdrift – blir katolske prester.
DagenMagazinet skriver nesten det samme (begge tar stoffet fra NTB), mens Vårt Land har undersøkt selv og skriver mer korrekt at man med testene vil avsløre flere typer personlighetsforstyrrelser: «Such areas of immaturity, it said, include deep-seated homosexual tendencies, unclear sexual identity, difficulty living in celibacy, excessive rigidity of character and lack of freedom in relations.»
Det er interessant at Vatikanet nå offisielt godtar bruk av psykologiske tester til en viss grad, men det sies at de må være frivillige. I noen land har man nå i flere år brukt slike tester til å stenge ute kandidater som man har opplevd å være for konservative. Dette er bakgrunnen for Father Z’s sterke reaksjoner på denne saken.
Slik skriver Vår Land:
Vatikanet ønsker seg psykologiske tester som kan hindre at heterofile med ustyrlig kjønnsdrift blir katolske prester. Presteskoler skal ta i bruk tester der det kan være mistanke om personlige forstyrrelser eller alvorlig tvil om evnen til å leve i sølibat, skriver Catholic News Service.
Meningen er at kandidater som kan bli overgrepsprester, skal lukes ut før de begynner på prestestudiet.
Forslaget ble lagt fram torsdag, som et ledd i arbeidet med å hindre at katolske prester begår seksuelle overgrep. Vatikanet mener tragiske konsekvenser kan unngås hvis sykelige psykologiske trekk blir oppdaget i tide.
Kardinal Zenon Grocholewski, som er ansvarlig for gruppen som har utarbeidet forslaget, mener homofili er et avvik som hindrer prester i å utføre arbeidet sitt skikkelig.
Testen skal avsløre heterofile som kan være folk som kan miste kontrollen over sine lyster, men også homoseksuelle tendenser som er dypt rotfestet, som det heter.
Dersom fagpersonen som skal teste disse prestestudentene er sitt ansvar bevist og er seriøs nok til å se etter det han skal, så er vel slike tester en bra ting?
Man burde kunne luke ut uegnede kandidater i fra presteseminarene uten å bruke psykologer. Mange har en dårlig erfaring med psykologer. De kan gjøre stor skade. Dette ser vi også tydelig av de mange kommentarene til linken ovenfor.
Jeg tror at kirken beveger seg ut på farlige veier ved denne form for testing av prestekandidater. Særlig når det gjelder (sitat) «deep-seated homosexual tendencies, unclear sexual identity». Det er alltid vanskelig å spå – men jeg tror at det skal ikke mye psykologisk innsikt til å forstå at denne form for testing lett kan bli til overgrep mot mennsker (prestestudenter) med en noe udefinert seksuell legning – og som ikke på noe tidspunkt vil ha noe med overgrep eller pedofili å gjøre. Jeg kjenner homoifile katolske patere – som er blant de beste og flinkeste prester som en kan tenke seg. Kirken bør kun stille krav til seksuell parksis – legning i seg sjøl bør aldri bli noe kriterium for utskillelse.
Prester som står bak overgrep – både seksuelle og andre former for overgrep – mot barn og andre (kvinner eller menn) bør omgående bli løst fra sin prestegjerning. problemene med prester i USA og Irland – er at kirken visste om overgrepene og forsøke å skjule det. Det holder ikke i vår tid. Derfor vil alle disse overgrepene for alltid stå som en skamplett i kirkens historie.
Men en må ikke gå over i den andre fallgruven: Overgrep mot prestestudentene!
Tja, jeg vet ikke det Knut Erik. Notorisk forstyrrede mennesker kan være vanskelige å oppdage for vanlige folk – og i denne sammenhengen er ledere for et presteseminar vanlige folk, dvs. ikke-spesialister på å gjenkjenne pedofile, psykopater, notoriske maktmennesker, eller mennesker med latente depresjoner, personlighetsforstyrrelser, seksuelle preferanser, etc. Altså patologiske tilfeller. En god del slike mennesker er vanskelig å spotte, og uprofesjonelle mennesker forstår ikke dybden av de overflatesymptomene som er synlige. Patologiske tilfeller tiltrekkes av menigheter, presteseminarer, etc. – miljøer som er ideelle for predatorer fordi ofrene er innstilt på tillit og tilgivelse. Men jeg skjønner hva du mener, og er enig i at når det gjelder selve formingen bør seminarene være istand til å luke ut folk som ikke har avklart ordentlig for seg selv i hvilken retning lojaliteten deres egentlig går. Og som av den grunn har reelle problemer med lydighetsløftene sine fordi de i hjertet egentlig har en annen herre, «gay pride» f.eks.
Er helt enig med Anna i det hun sier.
For å bruke høyesterettssjargongen: Jeg slutter meg til Anna i det vesentlige, og i konklusjonen.
Anna og Gunnar
Min kommentar henspeilet på bruk av psykologer på presteseminarer. Begrunnelsen for at jeg er sterkt tvilende til dette, er glimrende beskrevet av father Z, og også av de mange kommentarene som følger, og som går rett inn i sakens kjerne.
Pedofiliproblematikken i USA er gjennomdebatert her inne flere ganger. Må bare minne om at den katolske Kirken har hatt, og har mindre misbruk av mindreårige enn noen annen organisasjon i USA. Vi husker godt i fra disse avsløringene, at de prestene som begikk de grusomme handlingene, var avslørt som ikke egnede prestekandidater (på seminarene), men blev dessverre allikevel presteviet.
Så, trenger vi psykologer for å avgjøre prestenes egnethet. Jeg mener NEI. Father Z har bare argumentert så brilliant for dette,,,,,,,,,,,,,,,,,
Enig!
Man må etter min mening først gå inn og se på hvem som leder disse seminarene. I noen tilfeller har de jo vært rene homseklubber, der ledelsen ikke er et hår bedre enn seminaristene. Les boken «Goodbye Good Men» av Michael S. Rose. Der fremstår fenomenet i all sin gru og er dokumentert godt.
Vel, jeg har også lest father Z, og skjønner veldig godt hva han mener og har stor sympati for det. Ja, er enig i det han sier også, innen for den rammen han argumenter. Men han snakker om venstrevridd misbruk av psykologer. Jeg tenkte heller ikke først og fremst på pedofiliskandalen i USA – jeg vet at Kirken har mindre av disse uhyrlighetene enn andre institusjoner, og synes det rett noe dritt rett og slett at ingen enda har banket dette inn hos norske journalister.
Jeg tenkte på patologiske tilfeller – mennesker som nærmest er dysfunksjonelle, eller hva det er som feiler dem. Mennesker som aldri skulle ha hatt ansvar for andre mennesker. Kristendommens plikt og kultur for tilgivelse, inkludering, barmhjertighet og å snu det andre kinnet til fungerer av og til som et drivhus for å dyrke frem noen personligheter vi veldig godt hadde klart oss uten. Jeg har dessuten noen konkrete prester i tankene. Men det er klart det er vanskelig, det er klart det er problematisk med psykologer. Men det finnes da katolske psykologer og psykiatere? Det finnes ordensprester som er tilleggsutdannet i arkeologi, psykologi, kvantefysikk … Det er altså noe sånnt jeg tenker meg.
Og så er det det som Trond nevner. Disse seminarene og klostrene som har vært, eventuelt fremdeles er, rene homseklubber. Hvis psykologen også er homo, blir det bare tull.