Slik leser vi til Matutin i dag, fra en preken av den hellige Augustin, biskop av Hippo:
Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet (jf. Joh 1, 1). En liten stund var Johannes røsten, men i opphavet var Kristus det evige Ord. Mangler ordet, hva er da røsten? Hvor intet er å forstå, høres bare meningsløs larm. En røst uten ord når nok frem til øret, men oppbygger ikke hjertet.
La oss ta for oss hva som skjer når vi blir oppbygget i vårt hjerte. Når jeg tenker på hva jeg skal si, er ordet allerede i mitt hjerte; men hvis jeg vil tale med deg, søker jeg å finne en fremgangsmåte slik at det ord som er i mitt hjerte, også kan nå frem til ditt.
Når jeg søker en måte å nå frem til deg på, slik at det ord som allerede er i mitt hjerte, kan finne klangbunn i ditt hjerte, tar jeg stemmen i bruk, og ved hjelp av den taler jeg til deg. Lyden av min stemme overfører ordets mening til deg. Og når så lyden har overført til deg meningen med ordet, opphører lyden selv. Men det ord som lyden har overført til deg, er nå i ditt hjerte, uten at det dermed har forlatt mitt.
Virker det ikke som om lyden sier, etter å ha overført ordet til deg: «Det skal vokse, jeg skal avta» (Jf. Joh 3,30). Lyden av stemmen lød for å tjene, deretter døde den hen som om den sa: «Min glede er oppfylt» (Jf. Joh 3,29). La oss holde fast på ordet, la oss ikke miste det ord som er blitt unnfanget i hjertet.
Vil du se hvordan røsten forgår, mens Ordets guddommelighet forblir? Hvor er det nå blitt av Johannes’ dåp? Den gjorde sin tjeneste og forsvant så. Kristi dåp derimot, den feires den dag i dag. Alle tror vi på Kristus, vi håper på frelsen i Kristus – det var dette som røsten sa.
Fordi det er vanskelig å skjelne ordet fra røsten, trodde de at Johannes var Kristus. De trodde at røsten var ordet, men røsten sa hvem den var for ikke å støte ordet. Den sa: «Jeg er ikke Kristus, ikke Elias, ikke profeten» (Jf. Joh 1,20-21). De spurte: «Hvem er du da?» Han svarte: «Jeg er røsten til en som roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren» (Jf. Joh 1, 22-23). «Røsten til en som roper i «ødemarken», det vil si røsten som bryter tausheten. «Gjør veien klar for Herren», det er det samme som å si: «Jeg roper for å føre ham inn i hjertene, men han nekter gå dit jeg vil føre ham, om ikke dere gjør veien klar». Hva vil det si å gjøre veien klar, om ikke å be slik dere i skal? Hva vil det si å gjøre veien klar, om ikke å tenke ydmykt om seg selv? Ta Johannes som forbilde på ydmykhet. De trodde han var Kristus, men han sa at han ikke var den de trodde; han lot ikke deres feiltagelse gå seg til hodet.
Om han hadde sagt: «Ja, jeg er Kristus», ville han ikke straks ha blitt trodd, siden de trodde det før han grep ordet? Men han sa det ikke, – han vedkjente seg hvem han var, skjelnet mellom seg og Kristus og ydmyket seg. Han så hvor frelsen var å finne. Han innså at han bare var lampen, og han fryktet at hovmodets vinder ville blåse den ut.