desember 2008

“Vi lengter etter det vi ikke ser” – av den hellige Kyprian

Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:

Vi lengter etter det vi ikke ser

Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst»; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.

Mine kjære, hold ut og stå fast! Da skal dere få håpe på sannheten og friheten, og nå frem til selve sannheten og friheten. Vi er kristne nettopp fordi vi tror og håper, men uten tålmod kan vårt håp og vår tro ikke bære frukt. For det er ikke jordisk ære vi trakter etter, men herligheten i det hinsidige, slik apostelen Paulus formaner oss om når han sier: «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet». Lengsel og tålmod må til hvis vi fullt ut skal bli det vi har begynt å være, og gripe det vi håper på og tror på, – når Gud engang vil unne oss det.

Et annet sted formaner apostelen de rettferdige som arbeider for at den kapital Gud har gitt dem, skal gi utbytte slik at de kan samle seg skatter i himlenes rike. Han oppfordrer dem til å være tålmodige: ”Så la oss da, så lenge det ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» …. ”Har vi begynt å gjøre det gode, så la oss ikke gå trett; i sin tid skal vi høste.»

Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,» sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense». Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd». Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.

———–

Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse» av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.

Trøst for en “gammel” prest

Leseren som tipset meg om forrige post, vekket også min interesse for et dikt som ble skrevet til samme katolske skoleprest (han er på min alder og han er også gift). En elev hadde skrevet et dikt til ham og bedt ham om å ikke prøve å være ‘cool’.

Av og til føler man en forventning eller et press fra personer i menigheten om å være ‘cool’; sannsynligvis mest fra voksne som mener at slikt liker de unge – og man føler seg litt mislykket når man ikke kan klare det. (Men for meg er det selvsagt for seint å tenke på slike ting. Det eneste gangen jeg var en skikkelig ‘cool’ ungdomsprest, var da jeg var feltprest og tesing-dirigent i Kirkenes – skoleåret 1982-83. Det er lenge siden!) Her er diktet:

A Student’s Plea

No, no, Father, please don’t toss the mike like a DJ when you preach. Please don’t be cool.
Please don’t ride a Harley motorbike when you come to school.

Don’t wear red cowboy boots for Pentecost, and tell dumb jokes to be our pal. Please don’t ‘high five’,
say, “Sweet!” “Awwsome!” “You suck!” “You’re toast!” or teach us how to jive.

Don’t sing along to the latest pop band; you don’t need to be hip and up to date,
or come to our parties with a drink in your hand, trying to relate.

Play it straight. Say the black and do the red. Refrain from politics and rainbow pins.
Pray for all of us, the living and the dead, and listen to our sins.

We want you to keep the faith, you see, but keep it as it was. We want it old.
We want it to be waiting there when we come in from the cold.

We want you to be our Father, not our mate. We want a solid rock; so when we roam,
we know you’ll be there, waiting at the gate, to welcome us home

Ungdommer sier: Presten bør feiren messen vendt mot Gud og bruke sin biretta

En av bloggens lesere forslo at jeg kunne skrive om dette på bloggen – jeg hadde lest det da det var ferskt, for noen måneder siden, men poster det gjerne nå. Det handler om en katolsk skoleprest som hadde følgende samtale med sine videregående-elever etter en messe:

«Father, why didn’t you celebrate Mass facing East today?»

F: «I’m doing so on two days of the week, and on the other two the usual way. Do you like the Mass when I celebrate facing East?»

«Yes.»

F: «Why?»

«It feels more holy. It’s older right? But you’re not really facing East here.»

F: «There’s something called ‘liturgical East.’ It’s when the priest faces what used to be the East ’cause all the churches were built to face the rising sun, which was a symbol of the resurrection and also because Jesus would return to Jerusalem, which was in the East.»

«Like Muslims facing Mecca.»

F: «Sort of, but I’m not going to start wearing a turban»

«You could wear your biretta more often.»

F: «Shall I?»

«I like Mass when you face East because it feels like you are offering the Mass for us more.»
«I just like stuff that’s more traditional.»
«I think it feels more, well, manly. Do you know what I mean. Is that dumb?»

F: «That’s interesting. No, I don’t think it’s dumb, but I have to think about why it might be true.»

«I think it’s good because I was thinking more about God and not you, and when you elevated the host it was like Jesus floating there. It was more mysterious. It was cool.»

F: «Would you like me to continue saying Mass facing with you to the Lord?»

«Yes please.»

f: «You don’t feel slighted because I have turned my back to you? You sure I haven’t hurt your feelings?»

Laughter all around. «You’re not that good looking anyway Father.»

“Om lengselen etter å se Gud” – av den hellige Anselm


Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:

Om lengselen etter å se Gud

Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud!

Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg. Herre, dersom du ikke er her, hvor skal jeg da lete i ditt fravær? Og dersom du er alle steder, hvorfor ser jeg da ikke ditt nærvær? Visselig bor du i et utilgjengelig lys. Men hvor er dette utilgjengelige lys, og hvordan kommer jeg til det? Hvem skal vise meg vel og føre meg inn, så jeg kan se deg i lyset? Hva er det jeg skal se etter, og hvordan skal jeg gjenkjenne ditt åsyn? Jeg har jo aldri sett deg, min Gud; jeg kjenner ikke ditt ansikt. Hva skal jeg gjøre, høyeste Herre, i min utlendighet? Hva skal jeg gjøre. pint som jeg er av kjærlighet til deg, og samtidig så uendelig langt borte fra ditt åsyn? jeg stunder etter å se deg, men ditt åsyn er meg for fjernt. Jeg lenges etter å tre inn til deg, men din bolig er meg utilgjengelig. jeg brenner etter å finne deg, men jeg vet ikke hvor du er. Herre, du er min Gud, du er min Herre, men jeg har aldri sett deg. Du har skapt og gjenskapt meg, du har gitt meg alt jeg har, og likevel vet jeg ennå ikke hvem du er. Ja, jeg er skapt til å se deg, men fremdeles har jeg ikke gjort det jeg er skapt til.

Hvor lenge, Herre, vil du glemme oss? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for oss? Når vil du se til oss og bønnhøre oss? Når vil du opplyse våre øyne og vise oss ditt åsyn? Når vil du komme tilbake til oss?

Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.

———-

Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100

“Våk da, for han kommer tilbake” – av den hellige Efrem

I dag leser vi til matutin på nytt om Kristi andre komme:

Våk da, for han kommer tilbake.

For at det ikke skulle oppstå spørsmål om tiden for hans komme, sier Kristus: ”Dagen eller timen vet ingen, verken englene eller Sønnen» (jf. Matt 24,36). ”Det tilkommer ikke dere å få vite tid og stund» (jf. Apg 1,7). Han holder dette skjult for oss for at vi skal våke, og slik at hver av oss skal tro at hans komme vil finne sted mens vi selv er i live. Dersom tiden for hans komme var blitt åpenbart, ville hans gjenkomst være forgjeves, og de folk og den tid den ville finne sted i, ville ikke ha lengtet etter den. Han sier at han vil komme, men uten å si nøyaktig når, og derfor tørster alle slektledd og alle tidsepoker etter ham.

Han har gitt til kjenne de tegn som skal følge hans gjenkomst, men vi vet ikke riktig når de skal regnes for fullbyrdet, for på mange forskjellige måter er slike tegn kommet og igjen forsvunnet, ja, de finnes til stadighet, for hans gjenkomst er lik hans første komme. De rettferdige og profetene ønsket å se ham (jf. Matt 13,17), for de trodde at han ville komme til syne i deres levetid. På samme måte håper de troende i dag å kunne ta imot ham mens de selv lever, så meget desto mer som han ikke klart har sagt hva dag han vil komme til syne. Den vesentligste grunn til dette er at ingen skal tro at han er underlagt noe påbud eller tidspunkt, han som er herre over både dagtall og tider. Hvordan skulle det som han selv har fastlagt, være skjult for ham, når han samtidig har beskrevet de tegn som skal følge hans komme? Han fremhever tegnene for at alle folkeslag og alle slektledd fra første stund skulle tro at Kristi gjenkomst vil finne sted i deres egen tid.

Våk da, for når legemet sover, er det naturen som rår over oss, og det vi da gjør, er det ikke vår vilje som bestemmer, men de naturlige impulser. Og når sjelen overveldes av svakhetens og tristhetens tunge søvn, er det fienden som har den i sin makt, og som leder den i strid med dens egen vilje. Kraften hersker over naturen og fienden over sjelen. Derfor er det at vår Herre sier at både sjelen og legemet må våke, slik at ikke legemet synker ned i sløv søvn og sjelen i dorskhet. Så sier Skriften: ”Våkn opp, dere rettferdige» (1 Kor 15,34 Vulg.); og: Jeg våknet opp og er ennå hos deg» (Sal 138,18 Vulg.); og igjen: ”Mist ikke motet» (jf. Ef 3,13). «Derfor mister vi ikke motet i den tjeneste som er blitt oss betrodd» (jf. 2 Kor 4, 1).

————–

Fra kommentaren til Diatessaron av den hellige Efrem fra Nisibis, diakon. Ca 306 373, hymneforfatter og ekseget. Hans omfattende verker er skrevet på gammelsyrisk og for det meste på vers, hovedsakelig i Edessa (nå Urfa i sør-øst Tyrkia) dit han flyttet 1363. – Diatessaron (”ved hjelp av fire») er en evangelieharmoni, satt sammen av Tatian 150 160, og meget brukt i de syrisktalende kirker i de første århundrer. Kap. 18, 15 17; SC 121, 325 328

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!


Etter mange år sammen med Franciskus Xavierus-søstrene husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xavier, 3. desember – da feirer søstrene alltid messe kl 11.00 på Marias Minde i Bergen med fin middag etterpå. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn har vi lest følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»

“Guds Ord skal komme til oss” – av den hellige Bernhard av Clairvaux

Lesninge fra kirkefedrene på onsdag, første uke i advent: (Men i år faller denne dagen på 3. desember, og vi feirer den hellige Frans Xavier, og leser Matutin-lesningen som hører til den dagen.)

Guds Ord skal komme til oss

Vi vet at Herrens komme skjer på tre måter. Mellom det første og det siste komme finner det sted et tredje slags komme. To ganger kommer han så alle kan se ham, men tredje gang kommer han ikke slik. Ved sitt første komme var han synlig på jorden og levde sammen med menneskene. Den gang så de ham og hatet ham (Joh 15,24), slik han selv sier. Når han kommer for siste gang, «skal alt kjød se frelsen fra vår Gud» (Luk 3,6; Jes 52,10), og «de skal se på ham som de har gjennomboret» (Sak 12, 10; Joh 19,37). Det komme som finner sted mellom det første og det siste, skjer i det skjulte, bare de utvalgte ser ham da i sitt eget indre, og deres sjeler blir frelst. Det første komme skjedde i kjød og i avmakt, det mellomste finner sted i ånd og kraft, det siste i herlighet og velde.

Det mellomste komme er likesom en vel som fører oss fra det første komme til det siste: Første gang kom Kristus for å kjøpe oss fri; siste gang skal han tre synlig frem som vårt liv; ved sitt mellomste komme er han vår hvile og vår trøst.

Tro ikke at det vi her sier om hans mellomste komme er noe vi selv har diktet opp, for hør hva han sier med egne ord: «Den som elsker meg, han tar vare på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham» Joh 14,23). Og et annet sted har jeg lest: «Den som frykter Gud, vil gjøre det gode» (Sir 15,1 Vulg.). Men jeg mener at det sies mer om den som elsker enn som så, nemlig at han vil ta vare på ordet. Og hvor gjør han så det? jo, utvilsomt i hjertet, slik profeten sier: «For at jeg ikke skal synde mot deg, gjemmer jeg ditt ord i mitt hjerte» (Sal 119,11).

Ta vare på Guds ord på denne måten, for «salige er de som tar vare på det» (jf. Luk 11,28). La det så å si trenge inn i din sjels innvoller; la det gjennomsyre dine følelser og din adferd. Spis det som godt er, og din sjel skal fryde seg over fete retter (jf. Jes 55,2). Glem ikke å spise ditt brød (Sal 102,5), slik at ditt hjerte ikke tørker inn, og din sjel skal mettes som av utsøkte retter (jf. Sal 63,6).

Hvis du slik tar vare på Guds ord, vil det uten tvil ta vare på deg. Da kommer Sønnen til deg, sammen med Faderen; da kommer den store profet (jf. Luk 7,16), han som skal gjenreise Jerusalem og gjøre alle ting nye (jf. Åp 21,5). Alt dette virker det mellomste komme, slik at «likesom vi har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde» (1 Kor 15,49). Likesom den gamle Adam bredte seg gjennom hele mennesket og tok alt i besittelse, slik skal nå Kristus eie hele mennesket, han som skapte hele mennesket, forløste hele mennesket, han som også skal herliggjøre det hele menneske.

—-

Fra en adventspreken av den hellige Bernhard, abbed av Clairvaux, 1090‑1153.

“Den vidunderlige byttehandel” – av den hellige Gregor fra Nazianz

På tirsdag første uke i advent har Matutin følgende lesning fra kirkefedrene:

Den vidunderlige byttehandel

Den sterke hjelp som kom, det var Guds eget Ord, han som er fra evighet, usynlig, grenseløs, ulegemlig, opphav av opphavet, lys av lys, livets og udødelighetens kilde, tro kopi av urbildet, det urokkelige segl, det uforanderlige bilde, Faderens mål og mening. Han kommer til det som er hans eget bilde, ifører seg kjød for kjøds skyld, forenes med fornuft og sjel for min sjels skyld og renser derved likt med likt. I alle ting blir han menneske, dog ikke i synd.

Han ble unnfanget av jomfruen som Ånden på forhånd hadde renset på kropp og sjel, for det å føde må holdes i ære, men enda mer det å være jomfruelig. Han stod frem som Gud iført kjød, og forente to motsetninger, kjød og Ånd. Ånden var den som guddommeliggjorde, kjødet ble guddommeliggjort.

For en ny og uhørt krysning! Å underlige sammenblanding! Han som er, blir til; den uskapte blir skapt; han som ikke begrenses av noe, begrenses av fornuft og sjel som går imellom guddommeligheten og det dorske kjød.

Han som gjør rik, griper til tiggerstaven; han tigger til seg mitt kjød, slik at jeg kan bli rik på hans guddom. Han som er guddommens fylde, gjør seg til intet; han tilintetgjør for en stund sin egen herlighet, slik at jeg kan få del i hans guddoms fylde.

Hvilken rikdom på godhet! Hvilket mysterium for min skyld! Jeg fikk del i Guds bilde, men tok ikke vare på det. Han tar del i mitt kjød, både for å redde bildet og å gjøre kjødet udødelig. For annen gang stifter han samfunn med oss, og denne annen gang er meget vidunderligere enn den første.

Det var nødvendig at mennesket skulle bli gjort hellig ved at Gud ble menneske.

“Ite missa est” – og nye alternativer

Jeg ble gjort toppmerksom på en nyhet på katolsk.no om liturgien (som jeg hadde lest tidligere på engelsk, bl.a. HER) Nyheten sier at det diskuteres etter bispesynoden i 2005 om fredshilsenen muligens skal flyttes til starten av offertoriet, eller om den skal beholdes der den er i dag. Og så står det om messens avsluttende hilsen:

Bispesynoden i 2005 foreslo at utsendelsesordene «Ite missa est» kunne få noen flere alternativer som bedre kunne vise misjonsdimensjonen ved eukaristifeiringen. Noen forstår feilaktig «Messen er til ende, gå i fred» som en oppfordring til «å gå ut og slappe av», men dette er ikke meningen – det dreier seg om å overføre messen til hverdagen. Paven gjorde synodefedrenes bønn til sin egen og ba Liturgikongregasjonen om å studere spørsmålet.

Kardinal Arinze forteller til Vatikanradioen at ekspertene foreslo 72 ulike formuleringer, og av disse ble ni utvalgt og forelagt paven. Han approberte til slutt tre formuleringer, som ikke blir obligatoriske. Diakonen eller presten kan velge mellom dem, eller han kan fortsatt si Ite missa est.

De tre nye formuleringene er (norske oversettelser er uoffisielle):

Ite in pace (Gå i fred) (denne formuleringen brukes i den ambrosianske liturgi i Milano)
Ite ad Evangelium Domini nuntiandum (Gå og forkynn Herrens evangelium)
Ite in pace, glorificando vita vestra Dominum (Gå i fred og lovpris Herren gjennom deres liv)

Det er fortsatt uklart for meg når man kan begynne å bruke disse alternative formuleringene ved messens slutt – og om dette er en god nyhet.

Om adventstiden – av den hellige Karl Borromeus

Slik lyder dagens lesning fra kirkefedrene til Matutin:

Om adventstiden

Høytelskede! Se, nå er den tid som feires med så stor høytidelighet, og som den Hellige Ånd kaller den rette tid (jf. 2 Kor 6,2), frelsens, fredens og forsoningens dag. Dette er den tid som profeter og patriarker i gammel tid så brennende lengtet etter og håpet på. På samme måte som den rettferdige Simeon ble fylt av glede da han endelig så den komme, og slik som Kirken alltid høytidelig har feiret den siden, slik må også vi tilbringe denne tiden ved med fromt sinn alltid å lovprise og takke den evige Fader for den barmhjertighet han har vist oss i dette mysterium.

For det var jo ved sin enbårne Sønns komme at han av uendelig kjærlighet til oss syndere sendte ham som skulle fri oss ut fra djevelens tyranni og velde, innby oss til himmelen, føre oss inn i dens innerste saler, vise oss sannheten selv, befeste oss i et rett levnet, så i oss dydenes såkorn, gjøre oss rike ved sin nådes skatt, og til sist gjøre oss til sine barn og arvinger til det evige liv.

Når Kirken hvert år minnes dette mysterium, beveges vi til alltid å komme i hu den store kjærlighet som er blitt vist oss. Likeledes lærer vi at Kristi komme ikke bare gagnet dem som levde på Frelserens egen tid, men at hans kraft fremdeles gis til oss alle dersom vi er villige til, ved den hellige tro og sakramentenes hjelp, å ta imot den nåde han gjorde oss fortjent til, og rette vårt levnet etter den, i lydighet mot ham.

Kirken ber oss stadig begripe at på samme måte som han en gang kom til verden i kjødet, slik er han rede til å komme til oss igjen, hva tid og stund det skulle være, dersom vi ikke legger hindringer i veien, og bo i vår sjel på åndelig vis med hele fylden av sine nådegaver. Derfor er det at Kirken som en omsorgsfull mor, ivrig etter vår frelse, benytter denne tid til å belære oss ved hymner og sanger og andre av den Hellige Ånds ytringer og riter på hvilken måte vi i takknemlighet skal ta imot så stor en velgjerning, og hvordan vi kan berikes av dens frukter. Slik blir vår sjel gjort like rede til å ta imot Herren Kristi komme som om han atter skulle komme til verden. På samme måte lærer fedrene oss i det Gamle Testamente, ved ord og eksempel, hvordan vi skal etterligne dem.

—–

Fra et hyrdebrev av den hellige Karl Borromeus, erkebiskop av Milano. 1538‑1584, utnevnt til erkebiskop av Milano av Pius den 4.1 1559. Acta eccleslæ mediolanensis, t. 2, 916‑917, Lyon, 1683

Scroll to Top