Noen kristne hisser seg for mye opp mht den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven, etter mitt syn. Loven er en katastrofe, det er jeg enig i, men har loven egentlig noen betydning for mitt eller andre heterofile ekteskap? Jeg kan ikke se at den har det, for en kristen forståelse av ekteskapet bygger jo (selvsagt) ikke på statens forståelse eller definisjon av ekteskapet.
Det er lett å si slikt for oss katolikker, kanskje, for en katolikk er jo ikke gyldig gifte før han/hun er gift i Kirken. Vi krever at samfunnet også må ha registrert ekteskapet (enten dette skjer samtidig med den kirkelige vigselen eller før), men det er jo den katolske forståelsen av ekteskapet som gjelder i Den katolske Kirke. Kirken har også obligatorisk foreberedelse av alle som skal gifte seg, flere ekstra spørsmål ved ekteskapsinngåelsen, samtidig so presten lyser Herrens velsignelse over ekteparet.
Dette er vanskeligere for protestantiske kirker, som har en mye mindre utvikla ekteskapsteologi, ingen obligatosiske ekteskapskurs, en mindre tydelig liturgi – og etter at prestene mista retten til å prøve ekteskap for 4-5 år siden, forstår jeg at Den norske kirke ikke lenger fører egne vigselsbøker.
At man opplever den nye ekteskapsloven som problematisk forstår jeg altså, men å gå så langt som å påstå at kristne heller bør inngå samboerkontrakter enn å inngå ekteskap etter den (nye) loven, syns jeg er ganske så sært. (At alle kirker kanskje må innføre esktra kirkelig vigsel, syns jeg derimot høres fornuftig ut.) Slik leste jeg i DagenMagazinet i går:
Samboerkontrakt kan bli løsningen for kristne
Et offentlig registrert samboerskap med kirkelig vigsel kan bli løsningen for kristne som finner det uakseptabelt å være registrert under den nye ekteskapsloven.
Roald Flemestad, i Den nordisk-katolske kirke i Norge, gjør det klart at en slik løsning må debatteres seriøst blant kirkesamfunn utenfor statskirken. I debatten lørdag ble det da også vist til et forslag som skisserer som mulighet at det gjennomføres en full kirkelig vielse, men uten at presten vier på vegne av staten. Prestekontoret sender derfor ingen papirer til offentlige myndigheter, og paret går heller ikke til byfogden for å bli registrert eller borgerlig viet. Isteden skriver paret under en samboerkontrakt som gir tilnærmet samme rettigheter og plikter som ekteskap, og der det slås uttrykkelig fast at paret anser seg som gift, med de rettigheter og plikter det medfører.
Flemestad har selv sans for en slik mulighet. Ekteskapet vil da kunne bygges på en juridisk kontrakt samtidig som offentlighetskravet sikres gjennom en kirkelig vigsel. Løsningen vil da komme som en erstatning for den kirkelige vigselsrett slik den er gitt av departementet på grunnlag av den nye ekteskapsloven.
Jeg vil ikke kommentere DagenMagazinets gjengivelse av Flemestads forslag, som jeg forsåvidt heller ikke kjenner i detalj. Jeg tror imidlertid jeg forstår anleggendet, og oppfatter derfor ikke tanken som underlig.
Men jeg vil betrakte dette fra en annen synsvinkel … …
[Denne kommentaren var så lang og så interessant, at jeg har gjort den om til en egen post, se her: http://aomoi.net/blog/arkiv/1734 ]