Som mange kjenner til, ble konstituasjonen om liturgien vedtatt av Andre Vatikankonsil i desember 1963, og nokså snart etter den tid kom det noen forandringer i messen, bl.a. mer bruk av morsmålet. I går fikk jeg for første gang se et heftet med denne forandrede messen, utgitt i Oslo i 1966. Heftet kan leses i sin helhet her (A-5 format). Sammenlign den gjerne med den tradisjonelle latinske messen (fra 1962, før forandringene) – se en latinsk-norsk utgave her.
Ved gjennomlesning av heftet ser jeg at Trinnbønnen er forkortet litt, ved at Salme 42 er tatt bort, og at det avsluttende evangeliet (Johannes 1) er borte. Men Trinnbønnen er nesten den samme som før (bare på norsk), og man har beholdt den dobbelte syndsbekjennelsen med presten først, og deretter ministranten/folket. Prestens to stille bønner når han går opp til og kysser alteret, er de samme. Inngangsverset kommer deretter som før (og delvis nå) og Kyrie sies på gresk og Gloria på norsk – Sanctus og Credo står også bare på norsk.
De gamle tekstene brukes, med Epistel, Graduale og Evangelium (men de leses direkte på norsk), og presten sier de tradisjonelle bønnene stille på latin før og etter evangeliet. Offertoriet er det gamle (og skiller seg svært mye fra den nye messen) og sies av presten stille på latin. Jeg regner med at når heftet har både norsk og latinsk tekst, så er det den latinske som brukes, og den norske oversettelsen er til hjelp for folket. Jeg regner med at dette også gjelder Kanon – at den sies stille på latin av presten – og her ser vi at alle korstegn fortsatt er på plass.
Fadervår sies så på norsk av alle, og prestens fortsettelse (Libera nos ..) er også gjengitt bare på norsk – og sies derfor sannsynligvis med lydelig stemme av presten. Men det ‘protestantiske’ tillegget til Fadervår (For riket er ditt …) er ikke med. Agnus Dei sies så på norsk av alle, mens presten sier de tre følgende tradisjonelle bønnene stille på latin, og Domine, non sum dignus .. (men bare én gang?) før sin egen kommunion. Så løfter han en (liten) hostie opp til folket og sier «Se Guds lam, se Ham som …» på norsk før folket tre ganger sier «Herre, jeg er ikke verdig ..», og så mottar kommunion.
Etter kommunion sies kommunionsvers, avslutningsbønn og «Messen er til ende, gå med fred». Men presten sier så bønna «Placeat tibi ..» og kysser alteret (regner jeg med) før han helt til slutt lyser velsignelsen – i dag kommer velsignelsen før «Messen er til ende, gå med fred».
De som kjenner den gamle messen, vi se en del forandringer i denne messen fra 1966. De som bare kjenner den nye messen, vil også se mye kontinuitet, men også mye som er ukjent – som altså ble tatt bort i 1969/70.
Teksten av «Fader vår» er ikke akkurat det samme i disse to utgavene som dagens teksten jeg fant på katolsk.no (himlene / himmelen, som og vi forlater / som vi og forlater, led oss ikke inn i fristelse / led oss ikke i fristelse, frels oss/ fri oss). Ble «Fader Vår» offisielt endret etter Andre Vatikankonsil, som på fransk, eller er det bare resultatet av en utvikling av det norske språket de siste 50 år?
Loup.
«Fader vår» står i Mattheus og Lukas Evangeliet. I Matt. 6, 10 står det i gresk tekst , «Urano» dvs. i Himmelen. I Vulgata sin latinske tekstst står det «in Caelis» dvs. i Himlene. Jeg vil tro at den greske teksten er nærmere den «originale» tekst enn Vulgata sin oversettelse til latin. Oldtiden og middelalderen hadde en forestilling om at det var flere lag himler, opptil 7 tror jeg, og det er muligens den oppfatning som gjenspeiles i Vulgata. Setningen «som og vi forlater/som vi og forlater betyr det samme på norsk, men i Matt. 6: står det: «som også vi forlater, har forlatt skyldnerne våre. Og ikke før oss i fristelse, men fri oss fra det onde.»
Den Norske Kirke bruker oversettelsen: «frels oss fra det onde». Men Matt. bruker «fri oss» (gresk hrysai hemas.)
Etter det jeg har funnet dekker «fri oss» bedre grunnteksten enn «frels oss» Men pastor Oddvar kan gresk og bedre nyansene her og kan kanskje utdype dette nærmere.
På side 12 finner man en oversettelse av dialogen «Orate Fratres» som er interessant. Det er kanskje på dette punkt at den norske oversettelsen av Paul VIs messe avviker mest fra latinen.
OVERGANGSMESSEN FRA 1966
Brødre, be at mitt og deres offer
må bli funnet verdig av Gud,
den allmektige Fader
Herren motta dette offer fra dine hender,
Til lov og ære for sitt navn,
og til gavn for oss
og hele hans hellige Kirke.
PAUL VIs MESSE AV 1969
Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium
acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem.
Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis
ad laudem et glóriam nóminis sui,
ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ.
DEN NORSKE MESSEBOKEN, OVERSETTELSEN AV PAUL VIs MESSE AV 1969
La oss be til Gud, den allmektige,
at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.
Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.
Forskjellene i språkform – enkelte detaljer i Fadervår, eller om man bruker radikalt eller konservativt språk – syns jeg ikke er så viktige i denne sammenheng. (Kanskje jeg en annen gang kan skrive om hva slags norsk Den katolske kirke brukte på 50-tallet, 60-tallet og 80-tallet, det er ganske store forskjeller.)
Det som Claes skriver her, har jeg nevnt flere ganger selv (men fått lite respons på – fra legfolk), for her dreier det seg om en tolkning av teksten, ikke en oversettelse. Det samme gjelder når ‘mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa’ blir redusert til ett ‘min skyld’ i dagens norske messe.
Men mitt stykke handler egentlig ikke om oversettelsen i det hele tatt; men om hvor mye norsk man brukte, og mest om hvor store forandringer det hadde blitt i messen i 1966.
Det er det samme på fransk. Oversettelse av dialogen «Orate Fratres» tilsvarer ikke den latinske teksten.
Svaret er enda kortere enn på norsk: «Pour la gloire de Dieu et le salut du monde» –> «Til Guds ære og verdens frelse».
Enten på fransk eller på norsk, har vi bare én gang ordet «offer» i dialogen, mens på latin finnes det to timer «sacrificium». Dette ordet likte ikke man så godt da Messen ble endret …
Fader Vår er alltid gjenstand for diskusjon. Jeg, og mange med meg, er alltid usikre på setningen; Led oss ikke inn i fristelse. Jeg kan ikke gresk. Hva heter det på gresk ? Den norske oversettelsen; Led oss ikke inn i fristelse, reagerer jeg alltid på. Vi ber jo til Gud, og det er gitt at Gud ikke vil lede noen inn i fristelse ? Har noen her inne meninger om dette ?
Jeg er forøvrig enig med p. Oddvar når det gjelder ‘mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa’ blir redusert til ett ‘min skyld’ i dagens norske messe.
Jeg har lært et sted og tolke «Led oss ikke inn i fristelse» som «ikke tillat at noennoe (djevelen) leder oss inn i fristelse. En bønn om beskyttelse.