«Aldri tidligere har pave Benedikt (som pave) uttrykt seg så personlig og kraftfullt om en offentlig sak.» Dette skriver vatikanets presseleder Fr. Lobardi på Vatican Information Service (muligens må man vente litt på dokumentet – jeg fikk det pr e-post.). Les selv:
In an explanatory note accompanying the Holy Father’s Letter to bishops of the Catholic Church concerning the remission of the excommunication of the four bishops consecrated by Archbishop Lefebvre, Holy See Press Office Director Fr. Federico Lombardi S.J. explains that «it is an unusual document worthy of great attention. Never before in his pontificate has Benedict XVI expressed himself so personally and intensely on a matter of public debate».
«The Pope experienced the … remission of the excommunication and the consequent reactions with evident concern and suffering», and felt the obligation «to intervene in order to contribute to peace in the Church».
«With his habitual lucidity and humility he recognises the limitations and errors that had a negative influence on the affair, and with great nobility he does not seek to attribute the responsibility for them to others, but expresses solidarity with his collaborators. He speaks of inadequate information in the Williamson case and of insufficient clarity in explaining the procedure and significance of remitting excommunication».
The Williamson case, «fortunately now surpassed», gives the Pope «an opportunity to recall with satisfaction» that moves towards reconciliation with Jews, «beginning with Vatican Council II, is something his own ‘work as a theologian had sought from the beginning to take part in and support'».
Above all, however, the Holy Father wishes «to clarify the nature, significance and aims of the remission of excommunication. He explains that since the excommunication was a punishment for individuals who had performed an act that put the unity of the Church at risk by failing to recognise the authority of the Pope, now – after the individuals concerned have expressed their recognition of the Pope’s authority – the remission of the excommunication is a warm invitation for them to return to unity».
«Benedict XVI is profoundly aware of his responsibility as pastor of the universal Church and feels the need to give his brothers in the episcopate unambiguous clarification … of the priorities and spirit with which he is undertaking his service». These are: «leading men and women to God, the God Who speaks in the Bible and in Christ; unity among Christians; dialogue among believers in God in the service of peace; witness of charity in the social dimension of Christian life.
«The Pope continues his considerations», Fr. Lombardi adds in his note, «by inviting his interlocutors to serious reflection, at both the personal and the ecclesial level. The paradoxical fact that a gesture that aimed to be merciful and conciliatory actually created a situation of acute tension, means we must ask questions to discern what spiritual attitudes where … at work in this case», he says.
Moved by his «deep concern for unity», Benedict XVI does not lose his «critical realism» as he recalls «the grave defects of many of the traditionalists’ statements»; yet he reserves the same critical realism «for the members of the Church and society who meet all efforts of reconciliation, or even of the recognition of positive elements in others, with rigid intransigence».
The Pope’s Letter concludes, says Fr. Lombardi, «by reiterating an impassioned appeal for love as the absolute priority for Christians, and by expressing a hope for peace in the community of the Church».
B16 – pave Benedikt XIV, har igjen vist seg som en sann Peters etterfølger og rette mann på rett sted. Også i det at han innrømmer feilvurderinger/ svakheter, hos ham selv og organisasjonen rundt ham. Intet er sterkere enn det svakeste leddet, og det er jo nærmest rørende å lese at å surfe litt rundt på internet var menneskene i Vaticanet fremmed. Følger man Aristoteles her, og det slår meg at paven gjør det, har vi havnet i en situasjon hvor en handling slår om til sin egen motsetning. Samtidig kan en slik handling ifølge Aristoteles, være forutsetningen for en katarsis, en nødvendig renselse. For, som paven sier, mange andre ting har kommet til overflaten i kjølvannet her. Mange gamle sår har blitt avdekket. Med det peker han ikke på tradisjonalistenes sår, men at det finnes andre grupperinger som også bærer på såre opplevelser, og det har kommet frem nå, utilsiktet, men likevel kommet opp. Jeg synes også det er befriende at han så klart slår fast at Kirken ikke kan fryses fast til 1962, likeså lite som røttene til vår lange historie og tradisjon ikke kan hugges over.
Og ved det er jeg ved mitt poeng: hadde det vært mulig at denne bloggen tok en pause fra både denne saken og antall lys på alteret og hvordan fingrene skal holdes nå? Jeg er selv et svært liturgisk bevisst menneske, men min identifikasjon som katolikk stopper liksom ikke der, og jeg er heller ikke avhengig av fasongen på liturgien for å identifisere meg som katolikk.
Er det ingen andre saker å diskutere, nå i fasten? Generelt? Vi lever i en verden, som vår kjære pave påpeker, hvor Guds flamme slukkes helt i visse områder. Kunne det være noe å snakke om? F.eks. hvordan vi rent praktisk kan fungere som jordens salt? Er det temaer vi som katolikker i Norge burde skolere oss på for å bedre kunne være troens forsvarere i våre omgivelser? Vi har for tiden mange etnisk norske prestestudenter – Kirken begynner å senke røttene dypt. Er det noe diskusjonsstoff der? Kunne man tenke seg å blogge om andre slike gode nyheter? Min mangeårige kjepphest er nasjonale grupper. Ikke fordi jeg har noe imot innflyttere, men fordi jeg ikke er for multikulturalisme. Osv.
The New Liturgical Movement, den profesjonelle liturginettsiden, oppdaterer daglig på TLM, musikk, liturgiske klær, og alt hva hjertet måtte begjære. Diskusjoner, bok og cd-salg har de også. Ideelt sett burde en slik side være lenket til katolsk.no. Å dille for mye rundt dette på en privat blogg smaker for mye av gruppe og partivesen for meg. Og det, ifølge Paulus, er ikke ønskelig.
Jeg er helt enig med deg Anna. Det er så riktig å advare mot en overdreven «formalisme». Det er innholdet som teller, det hellige Messeoffer som er det viktigste. Ja, jeg er gjerne med på en diskusjon om for eksempel fastetiden og hvilket innhold den skal ha. For min del styrer jeg unna øl..
Sverre D.
Anna skriver: «hadde det vært mulig at denne bloggen tok en pause fra både denne saken og antall lys på alteret og hvordan fingrene skal holdes nå?»
Muligens, men det kan jeg ikke love. Dette er en privat blog (ikke min jobb), og jeg skriver om det som opptar meg – ellers hadde jeg lagt ned hele bloggen. De tingene du nevner er også helt ulike: SSPX-saken er jo en stor nyhetssak i alle aviser, mens liturgiske finesser ikke i det hele tatt er det.
Ellers kjenner jeg meg ikke igjen i karakteristikken «antall lys på alteret og hvordan fingrene skal holdes». Antall lys på alteret har jeg aldri nevnt (men jeg har nevnt krustifikset på alteret, som er svært viktig også for paven) og hvordan fingrene skal holdes bare i forbifarten. Jeg opplever selv at jeg er opptatt av hvordan messen feires for at dens sanne innhold tydeligst skal komme fram; en nokså naturlig interesse for en prest, om jeg skal si det selv.
Jeg må si jeg støtter Oddvar fullstendig!
Leser man denne blogg, (også tilbake i tid), – så er den både variert og innholdsrik. Jeg er faktisk imponert over det arbeide og den systematikk som er lagt ned i den! Og det at det er en katolsk prest, som tar seg tid og våkent legger opp interesante ting fra Kirkens mange områder og hendelser, er både inngivende og opplysende. MÅ det forbli slik «i evighet»!
Og et Ps; Det krustifikset som var avbildet noen poster tilbake var nydelig!
Tja, blar man igjennom bloggen finner man nok den om antall lys på alteret også (det var et klipp fra en pavemesse).
Ellers er det Sverre D som har tatt poenget her.
For fasten: Å be for en spesiell gruppe. Å gjøre unna arbeid som er tungt eller vanskelig for meg å gjøre, utfra logikken om at kunne Kristus gå til Golgata må jo jeg kunne orke det ene eller det andre som jeg synes er ubehagelig å ta fatt på. Ett år unnlot jeg å se på tv. Poenget er å frigjøre seg fra seg selv så og si disse ukene.
Selvsagt må Oddvar bestemme innholdet i sin egen blogg!
Av og til er det interessant å følge med, andre tider blir det noe sært.
(I parentes: Anna har rett i at antall lys/lysestaker på alternet tema av bloggeier for en tid siden).
Jeg ser at jeg TO ganer ar nevnt lystestakene på alteret, sammen med krusifkset begge ganger, i juli og augist i fjor: http://aomoi.net/blog/arkiv/1345 og http://aomoi.net/blog/arkiv/1492. Men det er faktisk ikke særlig ofte, og ikke i det siste.
Poenget er ikke lysestakene, eller om de er omtalt to eller ørten ganger. Lysestakene er et tilfeldig valgt eksempel og et retorisk eksempel, og det tror jeg egentlig alle forstår.
Selvsagt skriver Oddvar om det han vil på sin egen blogg. For all del. Men norske katolikker har da behov for å diskutere noe mer og noe annet enn følgetongen om SSPX? Og antall ys på alteret?
Anna burde skape sin egen spennende blogg – hvorfor ikke? Jeg lover jeg skal bli en av leserne :-). For min del er jeg fornøyd med temaene Oddvar skriver om. Iallfall, hadde jeg selv skapt en katolsk blogg, hadde jeg ikke ha gjort det bedre, syns jeg.
Det hadde vært heldigere om du hadde valgt alterkrusifikset som et tilfeldig eksempel, Anna, for det er i alle fall noe jeg har vært opptatt av. Men den grunnleggende uenigheten mellom oss er vel om de ytre tingene har en viss betydning for hvordan messen feires og oppleves. Hele poenget med alterkrusifikset er jo at det kan hjelpe presten og menigheten til å fokusere tydeligere på Kristus under messen.
Oddvar – nei, det er ingen grunnleggende uenighet mellom oss ang. de ytre tingene og hvordan de hjelper prest og menighet under messen, der tror jeg faktisk tvertimot at vi er ganske så enige. Jeg synes bare ikke det er hverken interessant eller nødvendig å snakke/lese om det hele tiden. Eller SSPX for den saks skyld – som uansett er en affære som blir tatt hånd om der det hører hjemme. (Ikke det at folk ikke kan diskutere det, men det har jo overhodet ingen innvirkning på Trosgongregasjonens arbeid hvordan en håndfull nordmenn synes og mener SSPX skal forstås.)
Men ang. de ytre tingene – en katolikk må aldri være avhengig av dem for å opprettholde sitt trosforhold, for å opprettholde sin kirkeplikt og sin selvdefinisjon som katolikk. Det sterkeste LITTERÆRE bidraget jeg vet om i så måte som berører problemstillingen er Graham Greens «Makten og æren». Effekten av å være veldig opptatt av det ytre kan bli selvrettferdig misnøye med lokale forhold, sogneprester og menigheter, at man liksom blir snytt for noe «ekte katolsk» dersom man ikke har TLM, alterkrusifiks, flotte messeklær, etc .
Så er det det at vi har så få katolske blogger i Norge at det hadde vært fint å understreke, hva skal jeg kalle det, norske seire? – som f.eks. St. Eystein Presteseminar, alle de etnisk norske prestestudentene, at vi ligger på verdenstoppen med prestekall prosentvis pr. katolske innbyggere, våre mange levende klostre, det karitative engasjementet i menighetene, osv. osv. Katolisismen i Norge har i løpet av få år blitt en samfunnsaktør igjen. Så katolisismen er noe som foregår her og nå, med eller uten fullt utstyr (som for mange små menigheter ofte er et økonomisk spørsmål – vi er ikke tilkoblet det sosialdemokratiske kretsløp og får ingen penger overført fra mystiske, uutømmelige kilder).
Det er også det, som også har blitt diskutert en del på fader Z´s blogg, at alt fokuset på TLM og utstyr har ført til at noen dyr plutselig er blitt mer lik andre dyr, og et snobberi uten like. Fader Z´blogg er selv en av dem som har bidratt mye til dette nye snobberiet.
He he – hei Loup, ser du har har postet noe mens jeg skrev på innlegget mitt. Vel, Loup, det er bare en forklaring på hvorfor jeg ikke har startet min egen blogg: jeg har overhodet ikke tid. Ikke nå ihvertfall. Jeg stjeler tid fra meg selv til å delta her litt av og til.
Jeg kjenner meg ikke igjen i Annas kommentarer. Jeg opplever denne bloggen som en meget interessant, og variert blog. Det er nok sant at temaene ofte er innenfor den tradisjonelle siden at katolsk liv, men dette er jo en privat blog, og der må nesten bloggeren få lov til å poste om det han finner interessant. Jeg har frem til nå, og tviler på at jeg vil i tiden fremover, blitt skuffet over temaene vår godeste pastor tar opp.
Takk til Anna. 100 % enig !
Jeg tror at det både er riktig og viktig det hun skriver den 14. mars. Bloggen blir (alt for) ofte noe sær – noe for de få – men det blir det opp til Oddvar å gjøre noe med !
Jeg synes denne bloggen er meget variert og interessant.
Jeg har nettopp lest en bok som heter How Christ said the first Mass. Dette er en av de mest interessante bøker jeg har lest. Messen er først og fremst en arv fra jødedommen. Hele første Messens del er direkte fra Synagogen. Introibo ad altare Deo. Jesus oppfyller alle profetier og skikker, blir bokstavelig Guds lam, påskelammet. Messen forener den delen av jødedommen, når påskelammet ble slaktet i Passover festen, og Påskefesten fortsatte med festen for de usyrede brød. Et «type» av den nåværende Messen. Altså, 1. dag i Påskefesten (Passover) var slakting av lammet, og de resterende sju dager i oktaven, ble festen for de usyrede brød, symbol på det ublodige offer i den Katolske kirke.
Den nøyaktighet som jødene feiret dette på, etter selveste Guds beordning, gjennom Moses, er slående. I den Babylonske Talmud kan man lese at prestene ofte ble gitt de fineste klær av sine mødre, hvis de var velstående. Det er snakket om veldig dyre presteklær. Lys, inventar og alle gjenstander for en hellig feiring, var meget kostbare og fine. Da kan man spørre seg, hvis dette ble gjort i den tid som man bare ofret dyr, skal man da forenkle statusen når man har fått det helligste ofret av alle. Jesus Kristus.
Så da er etter min mening, ikke spandert for mye plass til Liturgi og Kirkelige handlinger. Det sies også, at når øverste presten gikk inn i det allerhelligste, en gang i året, da hadde han et rep bundet om seg, i tilfelle han døde der inne. Det hadde forekommet at en prest ble drept av Gud selv fordi Gud var misfornøyd med ham. Og ingen annen en øverste prest kunne gå inn i det allerhelligste. Jeg vet at dette er nå blitt forandret, men helligheten skal ikke minskes.