I dagens preken, med en tekst som tar utgangspunkt i møtet med Jesus i Emmaus (les tekstene her), vil jeg knytte noen tanker til hvordan vi gjenkjenner Jesus når brødet brytes i messen. Presten står foran alteret i Kristi sted, brød og vib forvandles til Kristi legeme og blod, og vi gjenkjenner ham og møter ham nesten som disiplene gjorde det i Emmaus.
Jeg vil også ta med noen tanker jeg fant om dagens tekster hos http://www.sacerdos.org, om vanskelighetene vi har for å innrømme synd (og syndens konsekvenser), problemene vi har med å forstå lidelse i våre liv, og konsekvensene av at Jesus Kristus er virkelig (ikke et spøkelse), og virkelig er til stede i vårt daglige liv. Les bl.a. følgende:
There are certain things we have difficulty accepting in the scriptures. Three of the principal ones stand out in today´s liturgy: The first two are the ineluctable reality of sin, and of suffering, in the pages of the New Testament and in the everyday experience of Christians. The third is the non-ghost status of the risen Christ: he too is absolutely real, and absolutely present to our everyday experience. In all of this we are not that different from the disciples. They also had plenty of difficulty, at least with the latter two.
It is quite understandable that we would all prefer to be without sin and suffering. In fact, it is central to God´s plan that we should reach that very desirable goal. …. The word of God is very clear that it really does exist, and in everyone´s life; and that in fact that is why Jesus died, and rose from the dead (God´s solution to the problem – the one that works). «He is an offering for our sins, and… those of the whole world». The whole of Scripture, and in particular the death of Christ, makes no sense if there is no such thing as sin.
Our problem with suffering is a little different. We don´t deny it exists. What we deny is that there is any redeeming value to it. Suffering for us is simply an evil, something to be got rid of, and fast. But, turning again to Christ´s bible class for his followers, we find him insisting to the disciples who were scandalized by the suffering of the Messiah, that this was from all eternity an essential part of God´s plan (First Reading and Gospel). This was a major change of mentality the first Christians had to undergo (they expected an out-an-out triumphant Messiah), and it remains the same for us. We all have to reach the conviction that «by way of the cross we reach the light» (Per crucem ad lucem).
It is a healthy Christian practice to acknowledge before the Lord one´s everyday sins (petty resentments, impatiences, taking no time for prayer, sharp words, gossip, neglect of our duties…), perhaps at the end of the day. Whoever does this and ends with an act of contrition (with the proviso that mortal sin requires sacramental confession), is completely purified of sin, while to the one who airily dismisses any involvement with sin Jesus says: «your sin remains» (John 9:41). It is the Christian who isn´t afraid to say, «Lord, have mercy on me, a sinner» (Luke 18:13) who really experiences, every day, that he or she has buried sin and risen with Christ to new life.
The Christian vision of suffering can transform what threatens to ruin your day, what up to now has made you angry, miserable, or disappointed, into maybe your greatest achievement of the day. Suffering in one form or another is a fact of every human life. You can curse it, get mad about it, bear it stoically, complain or just be miserable. However, surely it is far better, from every point of view –even a selfish one!- to unite them to the sufferings of Christ, as St Paul did: «Now I rejoice in my sufferings for your sake, and in my flesh I complete what is lacking in Christ´s afflictions for the sake of his body, that is, the church» (Colossians 1:24). Instead of frustration, you helped save the world. It may sound simplistic, but it´s true.
As for the real, abiding presence of Jesus with us after the resurrection – well, you would think we would be only too happy to accept that. We´re actually happy enough with a «risen Jesus somewhere off there in heaven, as long as he stays there. But of course, a real Jesus, who lives today among us, his followers, poses all kinds of problems a ghost wouldn´t bother us with. For starters, if he somehow, with inexplicable bad taste, is present in that neighbor or coworker or in-law I just can´t stand, I can´t really treat them like lepers any more, can I?
Nok en gang et blikk på det tilbakevendende tema på din blogg…
Denne teksten er så fantastisk og fascinerende! Først holder Jesus en bibeltime for de to intetanende og desillusjonerte disiplene (eia var vi der!) og forteller om lidelsen og offeret. Deretter ber de ham inn til måltid og nattesøvn. Først da, når han, som en æret gjest får bryte brødet og gi dem, gjenkjenner de ham. I diskusjonen rundt ad orientem og versus populum er vel dette et poeng? «Brødbrytelsen» (klásis) er jo fra første tid en betegnelse på messen, akkurat som «takksigelsen» (eukharistia). Det siste var også først forbundet med det rituelle måltidet. Samtidig blir «frembærelsen» (prosforá) snart en vanlig betegnelse, noe som peker på offeraspektet. Alteret er både et offersted og et bord. I diskusjonen om hvilken side av alteret presten bør stå under kosekrasjonen (som jeg egentlig ikke har noen bastant mening om) bør man ihvertfall respektere at evangeliet bifaller begge.
Forøvrig burde man ta en titt på tidlig kirkearkitektur, hvor biskopen og hans prester oftest satt i en halvsirkel «bak» alteret. «Bak» er dog misvisende siden alle var vendt mot alteret. Hvis man ser dette trer den doble forståelsen frem, noe som blir mer utydelig når vi har «alter mot veggen.» Men når sant skal sies vet vi faktisk ikke mye om hvordan de fysisk beveget seg under messen i de første tusen år (en konsekvens av disciplina arcana, at man ikke skal tale om det hellige — noe som ikke gjelder i dagens bloggverden…)
I Liturgiens Ånd la Joseph Kardinal Ratzinger (før han vary pave Benedikt XVI) ut om dette, og forklarte korleis versus orientem/deum sannsynlegvis var den mest bibelske. Han la også til at mange meiner at versus populum var tilfelle i Peterskyrkja, då altaret der er vendt mot vest. Men han seier då at under eukaristifeiringa vende presten og heile kyrkjelyden seg mot aust. Difor kan vi, for å bruka herskespråket til dei som meiner at versus populum er det beste, seie at kyrkjelyden «vende ryggen til presten.» (Eg reknar ikkje deg inn blant desse, KJ.)
Hovudgrunnen til at eg meiner at versus orientem/deum er best (dvs. den vekslinga mellom versus orientem/deum og versus populum som ein framleis har i Dnk), er fordi det betre får fram offeraspektet, i og med at presten ber fram offeret til Faderen (=til heile Treeininga). Og at presten, in persona Christi, ber dette fram på vegner av kyrkjelyden. Ergo meiner eg at presten og kyrkjelyden bør venda seg same veg. Fr. Uwe Michael Lang seier det best: «What is at issue here is not the celebration “toward the people” or “away from the people,” but rather the common direction of liturgical prayer.» Og vidare: «By facing the same direction as the faithful when he stands at the altar, the priest leads the people of God on their journey of faith.» Og vidare:
Altså; liturgien skal spegla den himmelske liturgien, slik vi ser den i Openberringsboka. Der står Lammet framfor trona, og ber fram offeret (seg sjølv) på vegner av oss. Og dette skal speglast i gudstenesta, i prestens rolle, der han gjer som Kristus. Slik som Hl. Kyprian sa det (Epistolae 62:14):
Eg trur ikkje at dette kjem godt nok fram ved versus populum. Dei fleste eg har snakka med av «vanlege folk» ser dette som at presten pratar til dei, og ikkje at han vende seg til Gud i bøn og tilbeding. Og det er eit problem.
Jeg må innrømme at jeg ikke i det hele tatt hadde tenkt på alterets plassering, da jeg skrev dette innlegget. Jeg tenkte utelukkende på innholdet i de to prekenene jeg skulle holde denne søndagen.
Og når det gjelder måltidet mellom de tre i Emmaus, tror jeg vel ikke det kan si oss noe om alteret og dets plassering og retning. Det kan nok heller den første nattverden skjærtorsdags kveld – og der kan det være viktig å huske at man på den tid ikke satt/lå på begge sider av bordet.
Neida, Oddvar, jeg var i tvil om det var riktig å bringe opp dette igjen her. Det er bare det at dette er en av de mange tekstene jeg har tenkt litt over i denne sammenhengen. Det var ikke ved gjennomgangen av Skriften Kleopas og den andre disippelen forsto hvem de hadde med seg, men ved brødbrytelsen. Jeg tror Lukas ville si noe med dette. En referanse nettopp til skjærtorsdags kveld (som disse ikke var tilstede ved – de var ikke blant de tolv – og nettopp det er ganske interessant). At man dengang lå langs veggene i et triclinium, eller som i dag sitter rundt et bord har vel forøvrig ingenting å si.
Forøvrig kunne jeg ikke vært mer enig i Kjetils argumenter, bortsett fra at du ser bort fra mitt poeng, at alteret også er et bord. Og at alteret viser «the common direction of liturgical prayer». Jeg ser absolutt at dette meget lett blir misforstått i NO. Jeg ser også at det er en sterk symboleffekt vet at alle, inkl. prest, vender øst. Men samtidig blir evangelienes beretninger mindre tydelige ved «alter mot veggen» (jeg vet at det er en karikert måte å si det på). Se f.eks. Johannesevangeliets eukaristisymbolikk. Kan man avskrive måltidet der?
Jeg har studert oldkirken i ganske mange år, men vet igrunnen ingenting om hvordan de feiret messen rent fysisk. Men ut ifra arkitektur og liturgiske fragmenter fantaserer jeg om at presten/biskopen faktisk stillet seg på forsiden av alteret under enkelte deler av messen, og «baksiden» under andre. Vet Oddvar noe om det finnes noe belegg for dette i senere utvikling?
Kjetil,
Takk for at du nevnte det med den himmelske liturgi. Akkurat det argumentet var faktisk ukjent for meg og inspirerte til videre lesning og undersøkelse.