For litt over en måned siden skrev jeg om et innlegg Ola Tjørhom fikk trykket i Morgenbladet. Innlegget kristiserte enkelte sider ved behandlinga rundt opphevelen av ekskommunikasjonene av fire SSPX-biskoper, der også pave benedikt har sagt at noe burde ha vært gjort annerledes.
Med Tjørhom går videre og kristiserer Kirken for å være for lite moderne; noe som har ført til en debatt i flere runder i Morgenbladet og også på min blog. St Olav tidsskrift er ikke på internett, men interessert kan lese Tjørhoms artikkel i Morgenbladet.
Tjørhom skriver bl.a. i sin opprinnelige artikkel:
… … ettergivenheten overfor «høyreavvikere» står i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. Det finnes en rekke saker hvor radikale katolske teologer har fått læreforbud eller endog er blitt ekskommunisert. Her har Joseph Ratzinger stått sentralt, spesielt i hans periode som leder for Troskongregasjonen. På dette feltet er det behov for bedre balanse innenfor kirken.
Både Benedikt og hans forgjenger, Johannes Paul II, har skapt stort rom for førmoderne og til dels antimoderne strømninger innenfor kirken. Begge disse pavene bejubles på nykonservativt hold og av hærskarer med ukritiske katolske ungdommer. Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset. Utbredt nostalgi bidrar dessuten til at Den katolske kirke tildeles rollen som raritetskabinett i samfunnet. Dermed skiller de to nevnte pavene seg klart fra både Johannes XXIII, som innkalte Det annet Vatikankonsil, og Paul VI, den første og så langt eneste «moderne pave». …
Den konservative dreiningen innenfor kirken har resultert i et økende antall allianser med konservative evangelikale. Disse grupperingene har ofte en massivt antikatolsk fortid. Teologisk befinner de seg milevis fra den katolske tradisjonen, for eksempel i synet på sakramentene. I denne sammenhengen dreier det seg altså primært om politiske koalisjoner eller en form for politisk økumenikk. Til grunn for det hele ligger en såkalt one issue-tilnærming, altså en slags sosialetisk enøydhet hvor holdningen til abort og andre pro life-saker får overskygge alle andre utfordringer.
Også på våre breddegrader merkes den katolske nykonservatismen, særlig innenfor enkelte konvertittmiljøer. …
(Artikkelen avsluttes slik:) Tre ting bør stå sentralt i våre forsøk på å motvirke den konservative og førmoderne dreiningen innenfor kirken: For det første må vi tviholde på idealene fra Det annet Vatikankonsil. Dernest må det delvis paranoide fiendebildet av det moderne samfunn endres i lys av det teologiske faktum at Gud skaperen åpenbarer seg i verden. Til sist må den katolske tradisjonens sunne jordnærhet gjenoppdages. Alt i alt: Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor i vårt møte med fremtiden.
En lengre artikkel om temaet av samme forfatter stod på trykk i Kirke og kultur for litt siden (siste nummer i 2008?).
Har Tjørom forklart kva han meiner med det konstruerte omgrepet «betongkatolisisme»?
Jeg har også bitt meg merke i nyordet «betongkatolisisme» med en viss interesse. Jeg antar det er dannet med «betongkommunisme» som mal, og i mine ører gir denne typen uttrykk utelukkende negative assosiasjoner og konnotasjoner.
Hvis det faktisk er Tjørhom som er opphavsmannen til dette ordet, har han formodentlig sine grunner. Kankje legger han noe positivt i det, selv om han må forstå at det vil vekke negative assosiasjoner? Det ville være veldig interessant å få dette utdypt, aller helst av ham selv, og alternativt av kapasiteter innen faget hans, og av folk som mer regelmessig leser publikasjonene hans enn det jeg gjør.
Betongkatolisisme? Det må nok være St. Hallvard i Oslo, det – min egen menighetskirke. En kirke som arkitekter valfarter til, og som nå blir fredet av Byantikvaren.
Det kan iallfall ikke være snakk om Sacré-Cœur de Montmartre, som antagelig ligger nærmere ungpikekatolisismen.
«Betongkatolisisme» ?
Kan det være betegnelse på en katolisisme som kapsler seg inn i seg selv og søker å holde verden «exstra muros» ?
Vi kan vel ikke nekte for at det Tjørhom skriver har noe for seg og bør mane til ettertanke.
Den som har øyne, han se og den som har ører, han høre.
Nå er det kommet meg for øre at Tjørhom brukte ord som «betonglutheranisme» og «bedehuskitch» dengang han ennå var lutheraner…
Dette med betongen hadde visst noe med (manglende) økumenisk iver å gjøre, så om det er tale om en «betongbunker» gjelder det kanskje ikke «verden» men «kristenheten»? Det er vel da også økumenikk som er Tjørhoms hovedinteresse, så – ok. Da skjønner jeg bedre hva han mener. Han er utålmodig, og ønsker «Visible Church-Visible Unity» (som er tittelen på en av hans bøker – forord og innholdsfortegnelse finnes her: http://tinyurl.com/cfffbf)
På den annen side skriver Tjørhom at «Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset.» Og det åpner jo for Hans’ tolkning.
Ting hadde vært lettere å oppklare om Ola Tjørhom også hadde en blogg! Eller kanskje kommenterte her iblant. Så man slipper å måtte henfalle til Tjørhomologi…:-)
«Sacré-Cœur de Montmartre, som antagelig ligger nærmere ungpikekatolisismen». ?? Første gang jeg hører fra det. Trodde likevel at jeg kjente godt denne kirken og folk som pleier å komme dit (jeg har bodd flere år i nærheten av Paris og har studert ved Universitet i Paris). Jeg har aldri fått dette inntrykket i det hele tatt.
Fra mine franske venner har jeg alltid fått høre at Sacré-Cœur de Montmartre var den mest utkjelte kirke arkitekturmessig i det 19. århundre, og langt inn i det neste århundre også. St. Hallvard kirke på Enerhaugen er bare blåbær i forhold til Sacré-Cœur de Montmartre når det gjelder å bli hånet og utkjelt.
Til Loup: «Betongkatolisisme» og «Ungpikekatolisisme» var negative karakteristikker som Ola Tjørhom brukte i sin kritikk-kronikk i Morgenbladet.
Jeg har selv intet mot Sacré-Cœur – hverken arkitekturen (av enkelte – kanskje mer betongkjære – franske venner noe uærbødig kalt verdens største blomkål), hengivenhet til Jesu Hjerte eller den sakramentstilbedelse som kontinuerlig pågår i denne basilika. Nettopp slike ting jeg oppfatter at Tjørhom mener med «ungpikekatolisisme». Gitt Tjørhoms økumeniske fokus, er det forsåvidt forståelig om han er negativ til katolske devosjoner og andaktsformer som kan falle protestantiske dialogpartnere særlig tungt for brystet.
Nå skjønner bedre hva du mente.
Hva angår Sacré-Cœur får man like eller mislike arkitekturen. Men denne bygningen har betydd så mye for Frankrike, noe som en oppstandelse i sin tid. Dette forstår ikke alle idag blant katolikker i Frankrike. For min del pleide jeg å delta i sakramentstilbedelsen, spesiellt om natta. Der (foran Det hellige Sakrament) fikk jeg hver gang glemme alt hva gjelder arkitekturen osv.
Forresten er jeg helt sikker at den slags «ungpikekatolisisme» har gjort mye for «å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring». Det er skjult i Jesu Hjerte.