Tidligere i dag ble det lagt fram en rapport i Irand (etter ni års arbeid) som viser at de 35.000 barna som hadde bodd i katolske barnehjem fra fra ca 1930 til midt på 90-tallet hadde blitt svært dårlig behandla – seksuelt misbruk hadde vært mest utbredt på gutteskolene. Disse barneinstitusjonene er av samme type som i de fleste andre land, og den generelle strengheten i disiplinen er vel også nokså typisk for denne tidsperioden, men spesielt i Irland er det at myndighetene og Kirken samraneida så tett om opplegget. Vårt Land skriver om dette HER og HER, og sier bl.a.:
«Raporten viser at kirkeledere visste at seksuelle overgrep var vanlig ved slike institusjoner, skriver BBC. Den viser også at fysisk og psykisk misbruk var sterkt utbredt. «Dette skjedde systematisk, og var ikke resultatet av at enkeltpersoner brøt rettslige og aksepterte grenser», hevder rapporten. Skolene ble drevet på en så streng måte at disiplinen var både urimelig og nedsettende for barna, men også for de ansatte.
I ni år har en nedsatt kommisjon etterforsket påstander om seksuelle overgrep ved de katolske institusjonene, og sett på en 60 år lang periode. Rundt 35,000 barn ble i løpet av disse årene plassert på forbedringsanstalter og skoler. Flere enn 2,000 av dem svarte at de har blitt utsatt for psykisk og seksuelt misbruk mens de var der.»
Hos BBC kan vi lese: The leader of the Catholic Church in Ireland, Cardinal Sean Brady, said he was «profoundly sorry and deeply ashamed that children suffered in such awful ways in these institutions».
«This report makes it clear that great wrong and hurt were caused to some of the most vulnerable children in our society,» he said. «It documents a shameful catalogue of cruelty: neglect, physical, sexual and emotional abuse, perpetrated against children.» … …
The leader of the Roman Catholic Church in England and Wales, the Most Reverend Vincent Nichols, said those who perpetrated violence and abuse should be held to account, «no matter how long ago it happened».
«Every time there is a single incident of abuse in the Catholic Church, it is a scandal. I would be very worried if it wasn’t a scandal… I hope these things don’t happen again, but I hope they’re never a matter of indifference,» he said.
Tragisk, dypt tragisk. Det minst tragiske er hva dette gjør med Kirkens omdømme… Jeg kan rett og slett ikke fatte hvordan en i den irske delen av Kirken har kunnet akseptere dette… er det mulig? Ja, jeg vet at det var vanlig med ulike former for fysisk/psykisk avstraffelse på 1930-tallet og fremover. Men seksuelt misbruk? Hvordan i all verden kunne Kirken se på dette uten å gripe inn. Det forstår jeg rett og slett ikke. Det må ha vært noe alvorlig galt med den irske delen av Kirken; iallfall der disse misbrukene har funnet sted. Noe må gjøres for at dette aldri, ALDRI, kan skje igjen. Uansett hvor i verden.
Det positive er at de avskyelige tingene kommer frem i lyset. Et mysterium at ingen grep inn.
Sverre. D.
Noe av det merkeligste med disse sakene, ikke minst fra Boston, USA i 2002/2003, er hvordan homolobbyen elegant klarer å slippe unna disse forbrytelsene; homofili er blitt naturlig, mens pedofili er en unaturlig legning. Dette rimer jo overhode ikke…..
Uansett hvor unaturlig en kan finne det, innebærer homofil praksis frivillighet. Det gjør ikke pedofili, som er overgrep mot vergeløse barn. Å sette homofili og pedofili i samme kategori på denne måten, fremstår for meg som en usmakelighet og en fornærmelse både overfor homofile og de som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn.
Det burde nå være allment kjent at nettopp overgrepsofrene er uvillige til å skille mellom pedofili og homofili. Er det kriminelt og unaturlig, når offeret er 14 år gammelt, mens det er frivillig og naturlig når «offeret» er 15 år gammel ? Homolobbyen holder sammen, og gjør slike distinksjoner farlige, noe de mange pedofilisakene i fra USA er tydelige vitnesbyrd om (ihertfall de sakene som har havnet i retten).
Det er vel katolsk holdning at «seksuell legning» ikke er noen synd i seg selv? En katolsk prest fortalte meg en gang at Luther (og dermed lutheranerne) derimot mente at å føle syndig trang var syndig i seg selv, om man ga etter for den eller ikke. Jeg vet ikke nok om Luther til å si om dette er korrekt, men det kan forklare utviklingen innenfor Den norske kirke de siste 40 årene. Katolikker mener å kunne erklære homoseksuelle handlinger som syndige, uten å fordømme de homofile (eller pedofile, for den del) som mennesker; lutheranere kan ikke fordømme homoseksuelle handlinger uten samtidig å erklære de homofile som fortapte.
Det katolske skillet mellom «legning» og «handling» er vanskelig for mange å forstå, siden psykologstanden vil ha oss til å tro at vi alltid må gjøre det vi «føler for» for å være «hele» mennesker. Det er jo bare tull. Om man for eksempel drikker en halvliter øl hver kveld fordi man «har lyst», legger man etterhvert på seg såpass mye at man skjønner at en viss selvfornektelse er nødvendig – og at man ikke blir mer «hel» av å drikke øl til daglig. Derom strides ei de lærde. Men når det gjelder seksualdriften (som dog er mye sterkere blant de fleste enn lysten på øl, skjønt der er individuelle forskjeller her;-) skal selvfornektelse (kyskhet, eventuelt sølibat) liksom være skadelig (slik at Kirkens sølibatære – prester, munker og nonner – nærmest må avskrives som gærninger). En slik holdning er naturligvis uheldig når man står overfor pedofile, som nettopp avkreves slik selvfornektelse.
Kirken erklærer som kjent at sex har sin plass innenfor et ekteskap mellom én mann og én kvinne, og ikke utenfor – det være seg polygami, homofile forhold, utroskap og alle former for overgrep (voldtekt, utnyttelse av mindreårige osv.) Er brudd på det sjette bud, er det en timelig synd eller en dødssynd? Det bør vel andre enn meg uttale seg om, og det kommer kanskje an på. Men uansett er det vel (enda) verre å lokke andre til synd, enn «bare» å synde selv? Jepp, her tenker jeg på homoaktivistene…
Betyr det å advare andre mot synder som man kanskje selv har gjort (og kanskje gjør iblant) å «leve en løgn»? Etter min mening nei. Det handler om å ikke senke de moralske fordringer og idealer til noe vi selv klarer med noenlunde letthet – vårt mål er som kjent intet mindre enn hellighet, fullkommenhet. Sviket ligger ikke i å mislykkes, men i å fornekte at det overhodet var noe man burde lykkes bedre i.
Dette er en sjokkerende og tragisk historie. Den første tanken min er, hvor er det kristne sinnelaget i en sammenheng der de minste og svakeste blir behandlet slik? Men ved nærmere ettertanke innser jeg at dette ikke er noe nytt i historisk sammenheng. Jesu ord om fienden som sår ugress, og om at han lar det vokse sammen med det gode kornet til høstningstid, har vært aktuelle i hele kirkehistorien. Sett i den sammenhengen oppleves det også sjokkerende at vi kristne har så lite kontakt med våre egne synder at vi ikke kjenner «lusa på gangen»…
Jan Fredrik gir uttrykk for en forestilling om at Martin Luther og kristne med luthersk konfesjon mener at følelsene er syndige i seg selv og ikke anvender skillet mellom legning og praksis:
* Viss han leser Den norske kirkes lærenemnds uttalelse om «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken», spesielt kap. 2 Historisk del og vedleggene, vil han se at skillet mellom legning og praksis har vært en gjenganger. Uttalelsen finnes her: http://www.kirken.no/larenemnd/laeren06/index.html
* Det går en historie om Martin Luther der han viser til forskjellen mellom å la en fugl bygge rede i håret / på hodet og at den flyr over, og eventuelt «slepper» noe ved overflyvningen. Det bør si noe om hans syn på saken.
* At Jesus elsker synderen og fordømmer synden er ellers en kjent evangelisk maksime.
* Men spørsmålet er kanskje ikke så helt enkelt som skillet mellom følelse og handling kan gi inntrykk av: I Matteus 5,28-30 sier Jesus enm del av interesse for saken, blant annet at «Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» Som kjent er eksteskapsbrudd synd. Dette er trolig nært knyttet til at Gud ser til hjertet og ikke bare det ytre. Noe som er en gjenganger også i GT. Tanker og følelser påvirker personlighet, prioriteringer og handlinger. Et liv med Gud er et liv der vi øver oss i å tenke Guds tanker, og det har konsekvenser for det hele menneske.
I denne sammenhengen bør spørsmålet om det katolske prestesølibatet være av interesse. Er det grunn til å tro at Peters etterfølgere har mindre behov for å ha en hustru enn Kefas, jfr. 1. Kor. 9,5? «Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann.» (1. Kor. 7,2) Kanskje løsningen er så enkel, også for prester…?
Overgrep ved barnehjem, forbedringsanstalter og skoler har tydeligvis vært sørgelig utbredt i mange land – også i det protestantiske og sosialdemokratiske Norge (hvorfra vi har fått høre mange groteske historier de siste årene). Det er virkelig tragisk, og det er særdeles tragisk dersom katolske geistlige – som mer enn noen skulle ha vært sitt ansvar bevisst – har latt være å stanse denslags.
I denne sammenhengen synes spørsmålet om det katolske prestesølibatet (som jo slett ikke er så absolutt som mange tror, idet jeg viser til denne bloggens redaktør:-) ærlig talt å være irrelevant. Om en person har pedofile tendenser, hjelper det ikke om vedkommende er gift og selv har familie – jfr. «Lommemannen» (som ved pågripelsen var skilt og hadde to voksne barn).
Hva har sølibat med dette å gjøre? Hvorfor skulle menn som gir avkall på å gifte seg, plutselig bli fristet av små barn- oftest gutter?
…en kan i denne saken ikke bare skylde på innføring av NO og Vaticanum II. Misbruket har funnet sted lenge før VII og NO.
I kommentaren 24. mai stilte jeg spørsmålet om det kan være en sammenheng mellom prestesølibatet og seksuelle overgrep. Med det omfanget av seksuelle overgrep i USA og Europa, utført av mennesker i sølibat og som har blitt avdekket de senere år, bør det ikke være en helt fjern tanke. Det betyr selvsagt ikke at mennesker som har vært i eller er i ekteskap ikke kan utføre seksuelle overgrep.
Seksualiteten er et mangfoldig fenomen. Uten normer kan den ta mange retninger. Den er en sterk drift. Erkjenner vi at vi er skapt mannlig og kvinnelig (På hebraisk står det «den som stikker» og «den som bli gjennomboret» i 1. Mos. 1,27.) bør det være ganske tydelig at det å leve i ekteskap og i tillegg ha et kristent normsett er et sterkt vern mot alle former for hor, jfr. sitatet fra 1. Kor. 7,2.
I tillegg vil selvfølgelig allmenne fenomen knyttet til manglende sunne relasjoner og nære vennskap og manglende evne til å gå i dialog på andre måter enn ved fysisk berøring virke inn, kanskje også en viss personlig disposisjon. Min intensjon er ikke å totalforklare fenomenet. Jeg peker på det generelle at den som ikke lever i et ekteskap, har et større problem med å kanalisere seksualiteten sin i en sunn retning enn den som har en livslang forpliktelse overfor en av det motsatte kjønn. Vår tids seksualiserte kulturuttrykk gjør det ikke lettere. Og Paulus ord om at «for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann» er kanskje like relevant for oss som folk i det seksualiserte Korint. (Byens Afrodite-tempel skal ha hatt 1000 prostituerte.)
Prestesølibatet har flere uheldige sider, – i tillegg til at den kan ha noen positive for de som har styrke til det. Uten å gå nærmere inn på det vil jeg nemne at
* prester i sølibat ikke deltar i deler av kulturoppdraget: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» (1 Mos 1,27-28a) En kan selvsagt likevel gjøre mye godt for Guds skapte jord ved å forvalte Guds fisker «i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden», og ikke minst ved å formidle nåden og tilgivelsen til medmenneska.
* prestemangelen er stedvis prekær. I en kirke der presten er sentral i gudstjenestelivet og sjelesorgen må det være et stort problem. Og et kan ikke være tvil om at forpliktelsen til sølibat faktisk hindrer folk i å bli prester i den katolske kirke. (Det siste var et tilnærmet sitat fra Brian McNeils artikkel i magasinet Strek, nr. 5 / 2008.)
Dette spørsmålet ble allerede stilt da problemene kom fram i USA i 2002/2003, nemlig om prestesølibatet. Pave Johannes Paulus II, og Pave Benedikt XVI har også uttalt seg om det. Prestesølibatet er noe den latinske Kirke ikke kan la forsvinne. Asgeir, du har sitert den hellige Paulus: “Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann.” (1. Kor. 7,2). Det er riktig, derfor er ikke sølibatet for alle, men kun for dem som Gud kaller (og for dem som akspepterer det). Den hellige Paulus kan siteres også videre: «Dette er ment som en tillatelse, ikke som et påbud. Jeg skulle ønske at alle var som jeg.» (1. Kor. 7,6-7) Og selvfølgelig Matt. 19,11-12 : «Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. Note evnukker: gresk betegnelse på kastrerte menn. Moseloven forbød kastrering av mennesker. For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gitt avkall på kjønnsliv for himmelrikets skyld. La den som kan, ta dette til seg.»