Slik leser vi i dag på katolsk.no: «Pastor Anton Taxt døde i dag onsdag 1. juli. Han sovnet inn på Telemark sentralsykehus ca. kl. 10.30. etter noe tids sykeleie.
Pastor Taxt ble født i Arendal 30. mai 1922 i en katolsk familie. Han tok sine prestestudier ved det pavelige universitetet Urbaniana i Roma, og ble diakonviet i Romas domkirke, Lateranbasilikaen, 8. april 1950. På olsok samme år ble han presteviet i St. Olav domkirke i Oslo av biskop Jacob Mangers S.M.
Pastor Taxt virket først i St. Paul menighet i Bergen før han ble rektor for St. Franciskus Xaveriussøstrenes novisiat og St. Hallvards kapell i Sylling. Pastor Taxt har senere virket i menighetene i Halden, Moss, Kristiansand og Porsgrunn. De siste årene av sitt liv bodde han i Porsgrunn og hjalp til som vikar der.
Vi lyser fred over hans minne, han hvile i fred.»
Jeg møtte selv pastor Anton Taxt bare én gang, i Bergen ca år 2002, men i mine mange år i Arendal hørte jeg en hel del om ham. Jeg besøkte nemlig ofte venner på Tyholmen, som bodde i huset Taxt-familien tidligere hadde bodd i. Og de sa flere ganger til med da jeg var på besøk; «I dette rommet ble det født en katolsk prest.»
Flere av bloggens lesere husker også med glede at pastor Anton Taxt er det presten i Norge som mer enn noen andre regelmessig feiret den tradisjonelle latinske messen – i alle år, uten noe opphold (og med tillatelse fra biskopen), så langt jeg har forstått.
Det gleder meg at han fikk feire den «gamle» (men evig aktuelle) messen. Helt ‘forbudt’ eller motarbeidet kan den altså ikke ha vært? R.I.P.
R.I.P
Den gammle messen ble ‘de facto’ forbudt. En kunne søke Rom om dispenasjon til å feire den gammle messen. Man må vel anta at intensjonen når den nye messen ble innført ikke var at man skulle ha to Romerske riter men at den nye skulle erstatte den gammle som skulle dø ut.
TLM-messen har ikke vært forbudt, men man måtte ha biskopelig tillatelse for å lese messen. Pastor Anton Taxt R. I. P., leste f.eks. den gamle messen i St. Josephs kapell i Akersveien. Det kan ha kostet ham sympati og støtte.
I St. Josephs kapell? Kan det være forklaringen på at høyalteret i den kirken ble spart for sleggen? Finnes det flere katolske kirker i Norge som har fått beholde sine høyaltere?
Hallvard,
Jeg vil bare kommentere innlegget ditt en smule.
Den var aldri forbudt de jure, men i praksis var den det.
Når (eksemplevis) 4 biskoper gav en begrenset mengde tillatelser, mens 2000 biskoper aldri gav slike tillatelser, så må en slik tillatelse kunne kalles et unntak fra en «regel».
Dvs at den i praksis var «forbudt».
MPSP erklærte at de tradisjonelle riter aldri var legalt forbudt og at ingen biskop (inkl paver også) har hatt eller har noen som helst rett til å begrense feiringen av den, dvs operere med «tillatelser» av noe slag. Dette vil faktisk si at man har operert tildels illegalt siden 1969, idét man i svært stor grad har begrenset adgangen til de tradisjonelle riter.
(Ingen ansvars- eller skyldfordeling i dette, kun etablering av faktum.)
Sara,
Vet ikke om det finnes andre katolske kirker med altre i Norge.
Det er vel bare bord over alt, tror jeg.
I St Franciskus kirke i Arendal er det gamle alteret bevart (det var der jeg ble opptatt i Kirken i 1994), selv om det ikke lenger brukes. Om bordalteret tas bort, vil alt bli som «i gamle dager» – prekestolen er fortsatt der, men jeg er litt usikker på kommunionsbenken.
I Vår Frues kirke i Bergen (søstrenes kirke på Marias Minde) er det gamle alteret (ikke så veldig gammelt, siden kirken ble bygget på 50-tallet) bare flyttet 4-5 meter, tabernakelet er flyttet til siden, og merkene etter kommunionsbenken er ganske tydelige. Dvs. at alt kan tilbakeføres ganske enkelt.
I St Paul kirke i Bergen var tanken å sette det gamle alteret tilbake på plass ved oppussinga i 2003 – til å sette tabernakelet på, ikke for å brukes som (hoved)alter. Men det gamle marmoralteret (som ligger i kjelleren) viste seg å være for knust til å settes opp igjen. Men muligens kan man få det opp igjen om man bruker mer penger.
Fortsett gjerne samtalen om gamle altere her: http://aomoi.net/blog/arkiv/1934
Nå skal man vel ta med i diskusjonen at det uansett er den lokale biskopen som har det fulle mandatet til å fatte bestemmelser om liturgisk praksis i sitt bispedømme innenfor rammen av kanonisk rett og katolsk tro.
Trond, jeg tror nok du tar feil. I de kirkene jeg kjenner til, finner vi alter (ikke bord). Ei er det noen innslag av vegg-buffet…
Men alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt. Slik at en skal kunne ta del i messeoffer og nattverd «til bords» med Vår Herre (jf. Matt 8,11; Lik 22, 11. 30; 1 Kor 10, 21 osv.). Jeg synes St. Paul kirke i dag virker som en underliv mix av moderne og reaksjonære holdninger. En burde kanskje legge til rette for at både TLM og NO kan feiers i de fleste kirker som tillater det. Hvordan dette skal gjøres, vet jeg ikke. Det får vel den lokale menighet avgjøre.
KJ,
Absolutt. Innenfor rammen av kanonisk lov.
Pastor,
Det var interessante opplysninger.
Maria: bruk av betegnelser som «moderne og reaksjonære holdninger» er klassisk kommunistisk retorikk, noe som plasserer TLM-skeptikere i et heller dårlig selskap. Det er vel ikke meningen?:-)
Dersom interiøret i St. Paul (som jeg aldri har sett selv, siden jeg knapt har satt min fot i Bergen) er en «underlig miks» av mange forskjellige ting, høres det snarere mer postmoderne ut… Bortsett fra at postmoderne arkitektur vel er en _bevisst_ miks av forskjellige ting, mens gamle kirker som ble «modernisert» rundt 1970 snarere faller inn under slikt som dagens antikvariske myndigheter ville klassifisere som delvis raserte kulturminner.
Forøvrig er slike frittstående altere som du beskriver, nettopp det som menes med «alterbord» eller «bordalter». Det har aldri, meg bekjent, vært slik at «alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt» – det var en innovasjon fra 1970-tallet. En såpass ny kirke som St. Hallvard i Oslo (fra 1960-tallet) har det ikke, mens St. Thomas i Lund (som jeg tror er fra 1970-tallet) vel har det slik som du beskriver.
Jeg har dessverre ikke salig pater Per Bjørn Halvorsen O.P. sin bok «Jesu nattverd» tilgjengelig (tror jeg lånte den bort til noen for lenge siden), men jeg vil anbefale denne for mer informasjon om emnet – jeg mener iallfall å huske at han skrev noe om altere der også.
En bok om moderne kirkearkitektur som jeg anbefaler på det varmeste er «No place for God. The denial of the transcendent in modern church architecture» av Moyra Doorly. Det er en profesjonell og interessant analyse av ideologien bak postkonsiliær kirkearkitektur (og ellers mange bilder av postmoderne kirker og altere som ble endret etter konsilet):
«The image of the «People of God gathered around the altar», which the Modernists have advanced as the inspiration for the new church building, could only be possible in a Relativist universe in which no absolute or objective truth can be said to exist out there and in which all reality is subjectively determined.»
«That the twentieth-century revolution in church architecture cannot be considered separately from the revolution in the Church’s liturgy is admitted by the promoters of the revolution themselves, who insist that a new church building is required for a new liturgy.»
Jan Fredrik, jeg noterer meg at du ikke har vært i St. Paul kirke (i Bergen). Hadde du vært der på 1980-tallet, ville du sett en enhetlig og minimalistisk utsmykket kirke innvendig (mens den er veldig tradisjonell utvendig). I sentrum av kirken sto alteret og et flott kors (som en slags altertavle) malt av kunstneren J. Weidemann. Jeg vil kalle denne utsmykkingen «modernistisk» — uten noen negative konnotasjoner, og absolutt uten referanse til det du kaller «kommunistisk retorikk».
I dag har en forsøkt å reversere den «modernisering» av S. Paul kirke som ble foretatt på 1970-årene. Det hele ser veldig lite gjennomtenkt ut. Det er dette jeg kaller «reaksjonært», dvs. forsøket på å reversere en utvikling. Det fremstår som anstrengt konservativt. Hadde nå dette forsøket enda resultert i en total restaurering av kirken til slik bygningen var ca. 1900, så hadde det vært greit nok. Men resultatet i dag forekommer meg å være alt annet enn stilrent. Hvor er det blitt av det minimalistiske, stilrene og svært majestetiske kirkerommet med den sterkt kristosentriske utsmykningen? Jeg tror Weidemanns vakre «altertavle» ble forvis til foyeren på St. Paul skole. Tragisk!
Og til slutt: Jeg har aldri ment at en bokstavelig talt skulle plassere både presteskap og menighet rundt bordet. Det er ikke noe «mensa rotunda» vi snakker om her. Poenget med å feire messen med alteret mellom menighet og presteskap er at en skal få frem at vi alle er kalt til Herrens bord. Dette «bordet» er både alter og nattverdsbord. For en grei innføring i Den hl. messe vil jeg anbefale Johannes van der Burgs bok Læren om Alterets sakrament. Boken inneholder også en kort forklaring av messen. Boken ble utgitt i 1972, og selv om den er skrevet etter at NO var innført i Norge, så burde den være like aktuell for dem som foretrekker TLM eller enda eldre (katolske) riter. For den sakramentale handlingen har jo hele tiden vært den samme.
Vennligst fortsett denne samtalen her: http://aomoi.net/blog/arkiv/1937