En begravelse feiret i hvite messeklær, der man gleder seg over den avdødes liv svært så grundig, men knapt ber for hans sjels frelse, er det en god, katolsk begravelse? I tillegg kommer spørsmålet om han burde få en (svært så offentlig) katolsk requiemesse, når han så tydelig som han gjorde gikk mot Kirkens syn på provosert abort.
Etter nesten to ukers intens debatt (og jeg har lest en hel del av det som er skrevet – bl.a. denne artikkelen i First Things), ser man ut til å være enig om at man ikke kunne nekte senatoren en katolsk begravelse, se bl.a. HER – og Bostons kardinal Sean O’Malley forsvarer også sterkt at han deltok i begravelsen, se HER. Men man ser også ut til å være enig om at det var en svært dårlig katolsk begravelse, og at man kanskje må gjeninnføre svarte messeklær (i Norge bruker vi i det minste fiolett) til begravelse, og igjen begynne å synge Dies Iræ – for å få gjeninnført bønnen for den avdødes sjel som det viktigste elementet i en katolsk begravelse.
Dies irae er en meget vakker og kraftfull sekvens for Allesjelersdag 2. november. Men i likhet med andre sekvenser og antifoner har den ikke blitt brukt på lenge. Flaks at den og flere står i Lov Herren.
Katolske begravelser i dag kan være alt mulig – jeg har vært med på alt fra en tradisjonell requiemmesse (dog aldri med sorte messeklær – så flott det må se ut!) til messer som minner om minnestunder, der man konsentrerer seg mer om de tilstedeværende og den avdødes liv på jorden enn om at den avdødes sjel står for Guds åsyn og trenger vår hjelp. Men er dette rart? Helvete, skjærsild og avlat er sannheter som den økumeniske, postkonsiliære Kirken har sluttet å formidle til de troende på samme måte som før. Før hadde dette en helt annen plass i katekesen, i de liturgiske bønner og i menighetens fromhetsliv, og ble stadig oppfordret til i katekismer, prekener og bønnebøker. Så økumenisk er Kirkens profil at selv Den hellige messe, hoveduttrykket for katolsk tro, har blitt erstattet av en liturgi UTEN de mest katolske elementer fordi disse ikke var økumeniske nok, ifølge Bugnini selv. Lex orandi, lex credendi.
Når man reduserer betydningen av forbønn for avdøde slik man har gjort og gjør, så kan man ikke forvente at katolske prester og lekfolk praktiserer det mer enn det vi ser. Kennedys begravelse er et bevis på dette. Men heldigvis har vi all grunn til å være optimistiske med vår nåværende Hellige Far.
De som tok vekk Dies irae måtte ha misforstått. De sa det var for skummelt. ??? Jeg har aldri hørt noe som bringer større trøst enn nettopp Dies irae. «Recordare, Jesu pie, quod sum causa tuae viae, ne me perdas illa die.» Og nå legger jeg ikke vekt på «ne me perdas», men på «quod sum causa tuae viae». Kan det finnes noe vakrere? Denne korte settningen er full av lidenskapelig kjærlighet, det er utrolig gripende. Og så personlig det er! All frykt forsvinner og hjertet fylles med en dyp takknemlighet og kjærlighet til Jesus.