For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle «moderne tilbedelses- og lovsanger». Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?
Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. «Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.»
Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).
Så hyggelig at du skriver om kirkemusikk, pastor! Og takk for komplimentet. Når det gjelder gregorianikk er jeg dessverre ikke så kyndig som jeg skulle ønske. Og når jeg foretrekker Milano-innspillingen, så er det med forbehold om at jeg har hørt mye på det koret før og dermed lett kan komme i fare for å favorisere det. Heldigvis fremgår det av NLM at man i stor grad kan følge egen smak og behag i gregoriansk sang. I St. Joseph og St. Hallvard etterstreber vi nok mest Milano-korets stil – ikke for sakte, med tydelige fraser som i stor grad styres av teksten.
Når det gjelder «moderne tilbedelses- og lovsanger», er sjangerutvalget det som umiddelbart slår meg som symptomatisk, dessverre også i katolsk sammenheng. Alle kirkelige dokumenter om kirkemusikk skiller mellom verdslige og sakrale musikksjangrer (i messen er verdslig musikk forbudt). Det å bruke popmusikk til sanger med religiøs tekst kan f.eks sammenlignes med om paven plutselig hadde begynt å gå med jeans og hettegenser. Det hellige fortjener å bli ikledt noe annet enn det vi møter i vårt sekulariserte dagligliv – og ikke bare noe annet, men DET BESTE vi har. Selv våre beste musikkverk er utilstrekkelige uttrykk for helligdommen de er viet til, men hvor uverdig blir det ikke da å erstatte dem med musikk som selv i menneskets ører er lite ambisiøs? Dagens popmusikk har gjerne et musikalsk lavt kvalitetsnivå, fattig harmonisk innhold og krever lite av tilhøreren. Det hjelper ikke om teksten er religiøs; musikk som sådan påvirker vårt sinn mye mer og formidler sitt budskap på en helt annen måte enn en tekst er i stand til, derfor fungerer musikken som en drakt for teksten og ikke omvendt.
En annen grunn til at musikk og instrumenter som assosieres med popmusikk er upassende i religiøs sammenheng, er at popmusikken er en frukt av dagens egosentriske kultur der hovedfokuset til enhver tid ligger på mennesket (utøveren) og dets følelser, noe som gjør den mer sekulær enn noensinne. Desto større forskjell er det nødvendigvis mellom verdslig og sakral musikk, fordi den sakrale musikk har som mål å lede tilhørerens oppmerksomhet mot en overnaturlig virkelighet utenfor seg selv. Slik blir såkalt «kristenpop» eller «rockemesser» selvmotsigelser per definisjon; slike fenomener hører ofte hjemme i karismatiske sammenhenger. Jeg var en gang i Filadelfia i «Bønn for Oslo»-uken, og både musikken og menneskenes oppførsel beviste hvordan tilbedelsen av Gud (hvis den i det hele tatt var med i planen) kom i bakgrunnen for opphøyelsen av mennesket og dets subjektive og private følelser.
Man kunne skrevet mye om hvordan man skiller verdslig musikk (og annen kunst) fra sakral, og det har også blitt gjort; selv er jeg i gang med en masteroppgave om bl.a. sjangre i katolsk kirkemusikk, og håper å lære mye av det.