Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):
I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.
Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags «parallell-messe» mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om «å be for full enhet mellom alle kristne».
Enig med deg, selvfølgelig.
Jeg tror at ordet «økumenikk» er skremmende for enkelte.
Jeg vet om et benediktinsk kloster der munkene feirer den tridentinske messe. Fra 18. til 25. januar legger de til hverdagsmesse-bønnene fra den gamle messe «ad tollendum schisma». Den tittelen (ad tollendum schisma) er skremmende for enkelte også … men ikke de samme!
Hvis man vet hva står bak ordene burde det ikke være noe problem. Man må også ha tillit til Paven … og Den hellige Ånd.
Naturligvis, vi skal be for enhet mellom kristne. Ha tillit til Paven og Den Hellige Ånd. Likevel sier Moderkirken (har sagt..) at utenfor denne Kirken finnes det ingen frelse. Egentlig. Men for eksempel lutherske kirker har ikke gjort noe for å sette i verk konkrete tilnærmelser til Romerkirken. Som kjent er det enighet om «Rettferdiggjørelse ved tro». Utover det har det ikke skjedd noe. Hvordan kan lutherske kristne godta læren om Eukaristien og pavens stilling.. Isåfall må de konvertere. I førkonsiliær tid ba en for nettopp konversjon – synes det var mer riktig. Synes Romerkirken har strukket seg mer enn langt. For eksempel «Novus Ordo». Full enhet til slutt, synes å bli Den Hellige Ånds verk. Greit nok å samarbeide med andre troende, vi trenger hverandre. I førkonsiliær tid ba Kirken om at de «atskilte» måtte komme tilbake. Hvorfor gjør en ikke det i dag?
Sverre D.
Jeg forstår ikke riktig din reaksjon, Sverre.
På bakgrunn av felles dåp, og svært stor samsvar i syn på trosbekjennelsen og Bibelen, har vi mye felles med protestantiske kristne (og enda mer med de ortodokse, som også deltar i den økumeniske bønneuka). Det vi gjør når det passer slik, og spesielt denne uka i januar, er at vi er sammen med disse våre kristne brødre og søstre, i felles bønn, bibellesning og forkynnelse. Jeg kan ikke riktig se problemet her; vi sier jo ikke at vi er enige i alt protestantene står for.
At vi også syns at andre kristne bør bli katolikker, er jo ganske naturlig, men man kan jo ikke tvinge eller presse mennesker til å ta en slik avgjørelse.
Godt at pastor setter kommentarer av den type på plass. At det ikke finnes frelse utenfor Den katolske Kirke er både hovmodig og støtende. [Men dette har jeg ikke sagt, Gunnar; les min kommentar én gang til. Red.] Så hvor for komme slikt gammelt tankegods i vår tid? Kirken står overfor store nok utfordringer – om ikke en skal begynne å kjempe mot våre medkristne.
Pastor;
Du skriver bl.a.; ” Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til).”
Alle konsiler innen Den katolske kirke sin historie, har jo hatt betegnelsen ”økumeniske konsiler”. Et økumenisk konsil (fra gresk; oikumene = hele verden), er det nok ingen som kan være ”helt i mot”, da det med dette uttrykk rett og slett menes ”konsil, som gjelder hele den bebodde verden».
Så kan man jo stille seg spørsmål om Den romersk katolske kirkens bestrebelser på Enhet i (og ved) Kristus, skal gjelde for alle de utallige trosretninger, som har brutt med Kirken siden reformasjon og andre avskallinger fra den igjen. – Da Den katolske kirke er Moderkirken, med den direkte apostolisk suksesjon fra St. Peter, sier det seg selv, at Paven i kraft av sitt embete også må være overhode (Biskop av Rom og fremst blant likemenn), for en framtidig samlet kristenhet. Når Kirken vil be for – og arbeide for ”Kristen enhet”, er nok dette en del av det overordnede mål. En religion og dets trosgrunnlag, som er gitt oss fra ”Den åndelige verden” ved sin Guddommelighet, kan ikke forandres av det verdslige menneske gjennom skiftende tider av maktfullkommenhet, oppløsning eller modernitet (forandring). OM så gjøres, ja – så er det ikke lenger DEN religionen – og da heller ikke lenger DEN troen!
Tilnærmingen og forsonings-prosedyren mellom Prestebrødreskapet Pius X (FSSPX) og deler av Den anglikanske kirken, er et godt eksempel på økumenisk positivitet. Katolsk økumenikk er derimot uforenlig med relativismen i all sitt vesen – i denne sekulariserte verden, og da selvsagt spesielt i tro-, moral- og lærespørsmål. Dette siste, medfører dermed automatisk forvanskning av enhetsbestrebelsene med visse protestantiske kirkesamfunn av i dag.
Tor
«Ikke frelse utenfor Moderkirken».. Det er Kirkens eget utsagn (Tridentinerkonsilet ?) GG. Vet ikke om Kirken har trukket det tilbake nå. I dag er det mange som avviser dette som hovmodig og støtende. Men det er det altså ikke. Det er å skyte langt over målet «at vi skal kjempe mot våre medkristne». Misforstått fullstendig.
Men jeg innrømmer at «Økumenikk» er vanskelig. Vanskelig fordi det tales med to stemmer. Vi skal be og arbeide med andre kristne, det er veldig bra. Men den andre biten, viktigheten av å bli katolikk blir ofte borte. Hva er vitsen med å være katolikk, når «alt» er så greit. Identiteten er borte. Selvsagt kan en ikke tvinge noen til noe som helst.
Sverre D.
Til GG: Hvor gammelt skal et tankegods være for at du ikke oppfatter det som gammelt? Hvis det holder med det Herrens år 2007, da serverte Troskongregasjonen dette:…clare affirmatur solam Ecclesiam catholicam esse veram Ecclesiam Christi. («Klart bekreftes at bare den katolske Kirke er den ekte Kristi kirke.»)
…unam solam esse veram Ecclesiam Christi; hanc esse Catholicam Apostolicam Romanam; omnes debere inquirere, ut eam cognoscant ut ingrediantur ad salutem obtinendam… («Det finnes bare én ekte Kristi kirke og det er den katolske apostoliske romerske; alle skulle anstrenge seg for å bli kjent med denne og trå inn i denne for å bli frelst.»)
En katolikk plikter å tro på Kirkens dogmer, adlyde Magisteriet og ut fra nestekjærlighet opplyse andre om det som sant er. Angående økumenikk, viser Benedikt XVI., pave av den kristne enhet, en klar retning. En slik pave følger man ikke bare ut fra lydighet, men ut av den mest hengivne kjærlighet. Selv om jeg har alltid bedt og fastet for den kristne enhet, aldri har jeg gjort det med større glede enn nå – man ser nemlig resultater!
Å be om full enhet er helt selvsagt. Full enhet der alle finner hjem til den Katolske Kirke, som er den eneste sanne Kirke bygd på St.Petri rygg.
Den eneste sanne enhet er, som Paven selv sa for noen dager siden(og hvor han hadde en fantastisk klarhet ikke servert siden Pius XII), en doktrinær enhet, en troens enhet. Den finnes kun innen Kirken, som allerede er en troens enhet. (Eller..ahem, i alle fall skal være det i teorien.)
Ser at noen oppfatter den tradisjonelle ecclesiologi til å være feeneyittisk. Dette kan jeg berolige med at ikke stemmer. Ingen sier at kirkens synlige grenser også alltid er dens faktiske grenser.
Vi har martyriet(blodsdåpen) og lengselsdåpen også. De som mottar disse er like fullt medlemmer av Kirken, selv om de ikke er registrerte eller synlige medlemmer. Himmelens manntall er ikke avhengig av menneskelige registre. Det vi dog vet, er at det er absolutt nødvendig for frelsen å på en eller annen måte tilhøre Kirken. Extra Ecclesiam Nulla Salus. Det er jo for at flest mulig skal få muligheten til å bli frelst at vi misjonerer. Det er derfor Kristus gav misjonsbefalingen. Dessverre har saltets kraft nesten forsvunnet i all ekumenismen, men Paven har delvis «reist kjerringa» og sagt hva som er sann og hva som er falsk ekumenisme.
Hvis vi katolikker ikke sier til annerledes troende at det er nødvendig å annamme Kirkens tro og konvertere, så bedrar vi ikke bare dem men også oss selv. Sier vi det ikke til dem, men bare later som alt er så greit og at det ikke er nødvendig å tilhøre den Katolske Kirke, så bekrefter vi dem i deres irrlærer og er mer opptatt av menneskelig behagelighet enn å forkynne sannheten. Det er grovt bedrag og en fryktelig synd.
Unam Sanctam Catholicam et Apostolicam Ecclesiam ber vi i trosbekjennelsen. Den er ikke verdt 5 sure sild dersom vi ikke også faktisk tror det vi selv sier.
Om jeg får komme med en kommentar: Som ikke-kristen er ikke økumenikken noe som er relevant for meg. Den får kristne ha for seg selv.
Men den videre versjonen av økumenikken, religions- og livssynsdialogen, har jeg engasjert meg en smule i. Det er ikke nødvendig at man kommer til enighet, eller kommer noen vei i det hele tatt. Men bare det å sette seg ned sammen med mennesker av en annen livsoppfatning, og gjøre et åpenhjertig forsøk på å forstå hva de tror på og hvorfor de gjør det, er siviliserende.
Problemet er ikke å be/samarbeide med ikke katolikker. Problemet er den falske Økumenikk som bagatelliserer og utvisker forskjellene konfesjonene seg i mellom. Pga dette har ordet «Økumenikk» fått en dårlig klang hos mange, også ikke -katolikker.
Sverre D.
Flere har etterlyst en definisjon av Tjørholms uttrykk «betongkatolisisme».
Fr. Arnfinn Haram ( http://arnfinnharam.wordpress.com/ )har en meget interessant blogg der han skriver om ulike emner. Nylig har han lagt ut en preken han holdt i Trefoldighet i forbindelse med ”Bønn for Oslo”, der sier han bla.(sitat):
”Kanskje må vi gjennom ei krise, både personleg og kulturelt og samfunnsmessig, for å forstå det, for å våge å innrømme det. …………. Bror og syster: Den frelsande krisa er der når du ser at du endeleg må snakke sant, at ”det du nå har”, er ein bløff, for Gud og menneske. Då krakkar betongen du har støypt livet ditt inne i – slik at den mjuke hjarterota kan kome fram, slik at det levande vatnet kan nå inn.
Muligens en glimrende definisjon også Tjørholms uttrykk for betongkatolisisme ! Uansett: Ord til ettertanke for oss alle!