Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.
Jeg leser nå Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?», og der kom jeg over en samtale (store deler av boka er lagt opp som en samtale mellom to personer) om det var for å blidgjøre protestantene at katolikker etter konsilet ønsket å tone ned offeraspektet i messen. Jeg har selv alltid ment at det ikke kan ha vært en slik direkte forbindelse; at det må ha vært andre ting som har gjort at forandringene kom, forandringer som likevel i praksis har svekket katolikkers forståelse av at messen er et offer båret fram for Gud. Teksten under er fra s 58-61 i Kociks bok:
R.: It is unlikely that anyone preoccupied with transubstantiation would want to devise a rite acceptable to Protestants. Yet you allege that the new Mass was created precisely for that purpose.
T: You are missing the point. The Real Presence of the Lords Body and Blood under the species of bread and with the Eucharist as sacrament is but one dimension of the Eucharistic mystery. The Eucharist is first and foremost the sacrifice of the Cross, re-presented sacramentally on the altar. When this is forgotten or obscured, the Mass is viewed simply as a ceremony for producing the Blessed Sacrament, and not as the means that Christ gave us in order to unite ourselves with him in the very act by which he redeemed the world. I fear that this truth is simply unknown to marry, if not most, Catholics today:
Even among the older generations the indications are that any concept of the Mass as being offered is limited to the sense in which any act of worship or piety – for example a decade of the Rosary – can be offered for a certain intention. The fact that Christ our Mediator has given to His Church a perpetual means by which we can make our own effective offering of His sacrificial death through the ministry of the ordained priesthood is fast fading from consciousness.
In their ecumenical zeal, the architects of the new Mass muted the theology of sacrifice by decimating the Tridentine Offertory. …
Forandret katolikkene liturgien som en økumenisk gest overfor protestantene?Les mer »
Father Z har bedt folk skrive inn til ham (og gjerne legge litt arbeid i det de skriver, og si hvor gamle de er) og fortelle om hvordan de vurderer den tradisjonelle latinske messen i forhold til den moderne. Disse brevene kan leses HER, HER og HER – til sammen ca 75 stk, mest fra nokså unge mennesker.
Det virker som Father Z her har klart å få en hel del ferske inntrykk publisert, for dette er ikke typiske blogkommentarer. Dessuten virker det som brevene i hovedsak støtter den nye messen feiret på en verdig måte; absolutt versus Deum og gjerne med mye latin. Men i USA feires få messer særlig verdig (det er en alvorlig påstand, men det er faktisk mitt inntrykk), så ofte vil den tradisjonelle messen være folks førstevalg. Under tar jeg meg noen få utdrag, som jeg selv syns er representative:
I have attended a number of “old Masses” since then (from Low to Solemn High) and have always enjoyed the experience, especially when the music is well done and the parts of the Mass are in Gregorian Chant. As for which Mass I prefer, I suppose, if I had to make a choice, I would prefer the Novus Ordo ad orientem in Latin (with the readings and Prayers of the Faithful in the vernacular) over Mass in the Extraordinary Form, probably because it is the form I am more familiar with. …. ….
I have come to find that I prefer the Ordinary Form of Mass, when done reverently and carefully, to an equally well done Extraordinary Form Mass. That said, I am glad to have the EF Mass around and available. …. ….
At first, it t took about a month or two to get used to it because it seemed so strange and different to me. But little by little I came to love it very much. I like that the priest is leading us, facing God, at the head of the congregation and not looking at us. …
Folk forteller om hvordan de vurderer den nye og den gamle formen av messenLes mer »
I går hadde jeg min andre barnedåp etter det tradisjonelle latinske ritualet. Det skiller seg (bortsett fra språket) fra det nye ritualet mest ved den lange forberedelsen – svært mange bønner og flere eksorsismer – før dåpen. Etter dåpen er det så tre ting som skjer (som i dag – salving med hellig krisma, det hvite dåpskledet/-kjolen og dåpslyset), og så avsluttes seremonien ganske raskt, i det presten sier: N. Vade in pace, et Dóminus sit tecum.
Under har jeg tatt med trosbekjennelsen, selve dåpen, og salvingen med hellig krisma – hele ritualet kan leses på latin og norsk HER.
N. Credis in Deum Patrem omnipoténtem, Creatórem cæli et terræ?
R. Credo.
Credis in Jesum Christum, Fílium ejus únicum, Dóminum nostrum, natum, et passum?
R. Credo.
Credis et in Spíritum Sanctum, sanctam Ecclésiam cathólicam, Sanctórum communiónem, remissiónem
peccatórum, carnis resurrectiónem, et vitam ætérnam?
R. Credo.
N. Vis baptizári?
Respondet patrinus: Volo.
N. Ego te baptízo in nómine Pa + tris, (fundit primo) et Fí + lii, (fundit secundo) et Spíritus + Sancti (fundit tertio).
Deus omnípotens, Pater Dómini nostri Jesu Christi, qui te regenerávit ex aqua et Spíritu Sancto, quique dedit tibi remissiónem ómnium peccatórum (hic inungit), ipse te líniat + Chrísmate salútis in eódem Christo Jesu Dómino nostro in vitam ætérnam. R. Amen.
I morgen skal pave Benedikt besøke Romas synagoge, men Vårt Land skriver at besøket ikke vil bli helt uten problemer:
Søndag blir det storfint besøk i Romas største synagoge. Ikke alle setter pris på det. Giuseppe Lara, leder for det italienske rabbinerrådet, har ingen planer om å kaste glans over arrangementet. Han holder seg hjemme i protest mot Den romersk-katolske kirkes pågående prosess med å gjøre Pius XII, pave under 2. verdenskrig, til helgen. ….
Synagogebesøket splitter det jødiske samfunnet i Roma. Romas ledende rabbi Riccardo de Segni mener Lara reduserer besøkets viktighet ved kun å snakke om hva som skiller de to gruppene, samt Pius XII og hans handlinger under 2. verdenskrig.
De Segni sier at kanoniseringen av Pius kommer til å bli et sentralt tema når paven kommer på besøk søndag. Det må være mulig å ha en dialog selv om vi har ulike overbevisninger, sier han.
Kanskje er problematiseringen av besøket litt unødvendig, slik ser i alle fall pavens program ut, ifølge Zenit.org:
During his visit to the Jewish community of Rome this Sunday, Benedict XVI will honor the more than 1,000 victims of the Nazi deportation of 1943.
His first stop will be at the plaque that recalls the Oct. 16, 1943, raid ordered by SS commander Herbert Kappler of occupied Rome, at the request of Berlin. More than 1,000 Roman Jews were arrested and deported to Auschwitz. Only 16 people, among them one woman, were able to return. The Holy Father will place flowers before the plaque honoring those victims.
The next stop on the Pontiff’s program is to honor another victim of violence: a child who was killed in the 1982 terrorist attack on the synagogue. Stefano Tache, age 2, lost his life in that attack; 37 others were wounded.
Benedict XVI will be received at the foot of the stairs of the synagogue by Grand Rabbi Riccardo Di Segni. As they enter the synagogue, the choir will sing Psalm 126 and the Holy Father will greet civil authorities. After discourses from the presidents of Rome’s and Italy’s Jewish communities and the grand rabbi, the choir will intone Psalm 133. Then the Pope will give his address. Before he returns to the Vatican, the Pontiff will meet privately with the grand rabbi and will also visit the Jewish Museum.
(Les også om mitt besøk i synagogen for noen få år siden – HER.)
Jeg har skrevet noen ganger tidligere om boka til John F. Baldovin, SJ: “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” – ei bok som altså ikke er enig i kritikken av dagens katolske liturgi. Før jeg gjorde meg helt ferdig med hans bok, tar jeg med noe av hans vurdering av neste bok “jeg kaster meg over”: Thomas Kocik, The Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return? – Ignatius Press 2003.
Certainty one of the phrases most frequently employed by the critics has been the idea of a «reform of the reform.» It has been championed by Klaus Gamber, Joseph Ratzinger, Joseph Fessio, Aidan Nichols, Laszlo Dobszay, Thomas Kocik, the Adoremus Movement in general, and others. Each of these critics proposes a program for reforming the reform, and all of the programs share a family resemblance. In this final section of this part I would like to take a look at one of these proposals. ‘
Much of Thomas Kocik’s book, The Reform of the Reform? consists of a debate between a proponent of the «reform of the reform» party and traditionalist who insists on returning to the pre-Vatican II Missal tout court. … … Kocik provides a number of appendices. Among them is a proposal for a reform of the reform by Brian Harrison. It is based on the arguments of Klaus Gamber – here is what he proposes:»
1. The retention of Latin for everything in the Mass except for the readings, prayer of the faithful, and proper prayers and chants (Collects, Introits, etc.)
2. Retention of only the Roman Canon-somewhat adjusted to include an epiclesis and with a sung doxology and elevation at the end. Also some of the signs of the cross removed
3. Retrieval of all the offertory prayers of the 1962 Missal
4. Return to the proper prayers of the 1962 Missal
5. Offertory prayers and Roman Canon recited in a low voice
6. Communion to be received kneeling and on the tongue
7. Elimination of extraordinary ministers of the Eucharist, a practise he calls the «clericalization» of the laity
8. Eastward orientation of the priest
As I have already stated, these eight proposals are fairly representative of what most of the critics think would be a better eucharistic liturgy. Let us address them one by one:
1. We have already seen that, within a few years of the council, the vast majority of the world’s bishops were requesting that the entire liturgy be translated into the vernacular. … …
At the same time, for the sake of tradition, and in multilingual and multinational assemblies, it would be helpful for everyone to learn some of the basic Latin chants as well as some traditional hymns like the Salve Regina and Pange Lingua. It can be very stirring to sing Credo III or the Lord’s Prayer in an international setting.
2. It is true that SC did not envisage multiple eucharistic prayers in the reformed rite. …
For noen dager siden ble (den spanske) kardinal Antonio Cañizares Llovera, leder av vatikanets Liturgi-departement (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) intervjua i den italienske avisa Il Foglio, og sa mange interessante ting om hvordan han (og Vatikanets liturgiske ledelse vil man derfor tro) tenker om liturgiske spørsmål. Jeg tar med et lite utdrag av intervjuet (med mine egne uthevninger):
I think the Motu Proprio has a great value in and of itself, for the Church and for the liturgy. Although some regret this — judging from the reactions that have arrived and which continue to arrive — it is right and necessary to say that the Motu Proprio is not a step back nor a return to the past. It is to recognize and accept, with simplicity, in all its breadth and history, the great treasures of the tradition, which has in the liturgy its most genuine and profound expression. The Church cannot afford to disregard nor give up the treasures and rich legacy of this tradition contained within the Roman Rite. It would be a betrayal and denial of herself. We cannot abandon the historical legacy of the Church’s liturgy, nor desire to establish everything from anew – as some would claim – without amputating the body of the Church.
Some understood the conciliar liturgical reform as a rupture, and not as an organic development of the tradition. In those years after the Council, «change» was an almost magical word; it was necessary to change that which had been, to the point of forgetting it; everything new; it was necessary to introduce newness after a human work and creation. We cannot forget that the post-conciliar liturgical reform coincided with a cultural climate intensely marked and dominated by a conception of man as ‘creator’ which hardly goes well with a liturgy which, above all, is the action of God and His priority, a «right» of God, the worship of God and also the tradition which we receive and we are given once and forever. The liturgy is not of our doing, it is not of our making, but this conception of man as ‘creator’ leads to a secularized vision of everything, where often, God does not have a place; this passion for change and the loss of tradition has not yet been surpassed.
And this, in my opinion, among the other things, has meant that some saw the Motu Proprio with much distrust or that they dislike welcoming it and implementing it, re-visiting the great wealth of the Roman liturgical tradition which we cannot squander, or seeking and accepting the mutual enrichment between the two forms of the one Roman rite, “ordinary” and “extraordinary”. The Motu Proprio, Summorum Pontificum, is of great value which we should all appreciate has not only to do with the liturgy, but with the whole of the Church’s being and what it means to tradition, without which the Church is converted into a changing human institution, and of course, also has an application to the reading and interpretation that is made of Vatican II. When one reads and interprets it in the light of rupture or discontinuity, one does not understand anything of the Council and distorts it. For this reason, as the Pope indicates, only a “hermeneutic of continuity” leads us to a right and correct reading of the Council, and to a knowledge of what it says and teaches as a whole, and particularly in the Constitution of the Sacred Liturgy, Sacrosanctum Concilium, which is inseparable, furthermore, from that same whole. The Motu Proprio, therefore, also has a very significant value for the communion of the Church.
Les gjerne hele intervjuet (på engelsk) HER – på italiensk HER.
Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om «betongkatolisisme» i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.
Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om «betongkatolisisme» i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)
Oddvar Moi – om den «vidunderlige tradisjonelle messen»
Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. … Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.
… I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]
I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. … … [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]
Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: … jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: … if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, … special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]
Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). …
Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …
Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]
Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]
I Roma ble det sist uke arragert en prestekonferanse/ -retrett, der bl.a. tre store messer og to høytidelige vespere ble feiret – av de tre messene var to Novus ordo og én en tradisjonell latinsk pontifikal høymesse, og av vesperne var én gammel og én ny form. (Jeg syns at det i seg selv gir et viktig signal; at messens gamle form stadig blir mer normal.)
Under denne konferansen holdt så pave Benedikts seremonimester, msgr. Guido Marini, et foredrag om liturgiens ånd 6. januar. Det var et interessant foredrag, men det er sannsynligvis hans posisjon i Kirken, som har gjort at foredraget er blitt lagt så mye merke til (bl. i Vårt land, SE HER). Foredraget kan i sin helhet leses her, men under kan man se et lite utdrag:
I propose to focus on some topics connected to the spirit of the liturgy and reflect on them with you; indeed, I intend to broach a subject which would require me to say much. Not only because it is a demanding and complex task to talk about the spirit of the liturgy, but also because many important works treating this subject have already been written by authors of unquestionably high caliber in theology and the liturgy. I’m thinking of two people in particular among the many: Romano Guardini and Joseph Cardinal Ratzinger.
One the other hand, it is now all the more necessary to speak about the spirit of the liturgy, especially for us members of the sacred priesthood. Moreover, there is an urgent need to reaffirm the “authentic” spirit of the liturgy, such as it is present in the uninterrupted tradition of the Church, … Can one truly speak of a Church of the past and a Church of the future as if some historical break in the body of the Church had occurred? Could anyone say that the Bride of Christ had lived without the assistance of the Holy Spirit in a particular period of the past, so that its memory should be erased, purposefully forgotten?
Nevertheless at times it seems that some individuals are truly partisan to a way of thinking that is justly and properly defined as an ideology, or rather a preconceived notion applied to the history of the Church which has nothing to do with the true faith.
An example of the fruit produced by that misleading ideology is the recurrent distinction between the preconciliar and the post conciliar Church. Such a manner of speaking can be legitimate, but only on condition that two Churches are not understood by it: one, the pre Conciliar Church, that has nothing more to say or to give because it has been surpassed, and a second, the post conciliar church, a new reality born from the Council and, by its presumed spirit, not in continuity with its past. This manner of speaking and more so of thinking must not be our own. Apart from being incorrect, it is already superseded and outdated, perhaps understandable from a historical point of view, but nonetheless connected to a season in the church’s life by now concluded.
Does what we have discussed so far with respect to “continuity” have anything to do with the topic we have been asked to treat in this lecture? Yes, absolutely. The authentic spirit of the liturgy does not abide when it is not approached with serenity, leaving aside all polemics with respect to the recent or remote past. The liturgy cannot and must not be an opportunity for conflict between those who find good only in that which came before us, and those who, on the contrary, almost always find wrong in what came before. … …
I will not pretend to plumb the depths of the proposed subject matter, nor to treat all the different aspects necessary for a panoramic and comprehensive understanding of the question. I will limit myself by discussing only a few elements essential to the liturgy, specifically with reference to the celebration of the Eucharist, such as the Church proposes them, and in the manner I have learned to deepen my knowledge of them these past two years in service to our Holy Father, Benedict XVI. He is an authentic master of the spirit of the liturgy, whether by his teaching, or by the example he gives in the celebration of the sacred rites.
If, during the course of these reflections on the essence of the liturgy, I will find myself taking note of some behaviours that I do not consider in complete harmony with the authentic spirit of the liturgy, I will do so only as a small contribution to making this spirit stand out all the more in all its beauty and truth.
1. The Sacred Liturgy, God’s great gift to the Church.
….. ….
2. The orientation of liturgical prayer.
….. ….
3. Adoration and union with God.
….. ….
4. Active Participation.
….. ….
5. Sacred or liturgical music.
….. ….
At this point I would like to conclude the discussion. For some years now, several voices have been heard within Church circles talking about the necessity of a new liturgical renewal. Of a movement, in some ways analogous to the one which formed the basis for the reform promoted by the second Vatican Council, capable of operating a reform of the reform, or rather, one more step ahead in understanding the authentic spirit of the liturgy and of its celebration; its goal would be to carry on that providential reform of the liturgy that the conciliar Fathers had launched but has not always, in its practical implementation, found a timely and happy fulfillment.
There is no doubt that in this new liturgical renewal it is we priests who are to recover a decisive role. With the help of our Lord and the Blessed Virgin Mary, mother of all priests, may this further development of the reform also be the fruit of our sincere love for the liturgy, in fidelity to the Church and the Holy Father.
Msgr. Guido Marini
Pontifical Master of Liturgical Ceremonies
Vårt Land skriver i dag om hvordan Den katolsk Kirke nå holder på å snu mht hvordan liturgien skal feires. Det er en grei artikkel der det meste av fakta er korrekt, men først undret jeg meg litt over hvorfor de skriver om dette akkurat nå. Så ser jeg at de refererer til hva pave Bendikts seremonimester, msgr. Guido Marini, sa på en presteretrett i Roma sist uke. Han sa egentlig ikke noe nytt der, men jeg skal lese det han sa på nytt og legge ut noe om det på bloggen. (De refererer forresten også til den tradisjonelle messen i København sist søndag – se HER.)
Her er innledninga til VL’s artikkel (som ikke er lagt ut på nett):
«Sakte, men sikkert har det skjedd et kulturskifte i det katolske Vesten. Latin og «mystikk» får sin renessanse. Fra øverste hold artikuleres en stadig mer samtidskritisk linje.
Er det fordi kirkens ledere har fatt tenkt seg om, og funnet ut at reformene som fulgte 2. Vatikankonsil var for voldsomme? Er det fordi folk flest er blitt mer konservative og glade i «gammeldagse» kulturuttrykk? Eller handler det rett og slett om at sekstiåtteme er blitt pensjonister, og at barna til de mest kulturåpne ikke gidder å engasjere seg i kirken?
Ny gudstjenesteordning ble tatt i bruk fra 1. søndag i advent 1969. Den betød slutt på at prestene snakket latin og forrettet nattverden mens de mumlet noe med ryggen mot menigheten. En undersøkelse fra tankesmia Cara viser riktignok at andelen av kirkemedlemmene som har noen synspunkter på om de foretrekker den gamle messen, er blitt langt mindre enn for 25 år siden.
Til gjengjeld er de som har synspunkter blitt stadig mer høylytte. Og miljøene får gjennomslag. Flere enn de mest erkekonservative insisterer på å vende tilbake til tiden før liturgireformen. Ryktene om at en reform av liturgireformen er på gang, skjøt fart igjen forrige uke. Da oppfordret Vatikanets seremonimester Guido Marini til en ny reform, og beklaget samtidig hva han mente var omfattende misbruk av liturgiske regler i presteskapet:
– Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna liturgiens ekte ånd noen atferdsmåter er, sa Marini. Han presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning». … … »
Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:
… der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.
– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. … …
– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.
Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.
– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.
Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):
– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … … …
Sist søndag feiret Københavns biskop Kozon pontifikal høymesse etter messens gamle form i sin egen domkirke – og jeg vet ikke om at noen andre slike messer er blitt feiret i Norden siden liturgireformen i 1969. Det ligger svært mye arbeid bak en slik feiring – spesielt siden nesten ingen av de medvirkende hadde gjort det før, og måtte lære seg ritualene, få tak i utstyr osv. Vi må være takknemlige overfor biskop Kozon som tok på seg dette, og som slik går foran med et godt eksempel. Så langt har jeg bare lest om messen på NLM-bloggen – se her. Bildene under er også hentet derfra.
Overskrifta over er kommunionsvers på denne dages fest for Jesu dåp, og under kan man lese resten av messens bønner og antifoner. (Les også denne dagens tekster – år C.)
INNGANGSVERS
Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Jfr. Matt 3,16-17
KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..
BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.
PREFASJON
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Med underfulle tegn beseglet du den nye dåp i Jordan.
Ved din røst fra himmelen skulle vi tro
at ditt Ord har tatt bolig blant menneskene,
og ved Ånden som steg ned i en dues skikkelse,
skulle vi erkjenne at Kristus, din tjener,
ble salvet med gledens olje,
og er sendt til å forkynne det glade budskap for de fattige.
Derfor priser vi deg uten oppør på jorden,
og sammen med himmelens krefter roper vi alle dager til din majestet:
KOMMUNIONSVERS
Se, om ham var det Johannes vitnet: «Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.» Joh 1, 32.34
SLUTNINGSBØNN
Herre, vi er blitt mettet med dine hellige gaver. Ydmykt ber vi deg: La oss som trofast lytter til din enbårne Sønn, både få kalles og være dine barn. Ved ham Kristus, vår Herre.
I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:
Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …
Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …
Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …
(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)
Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..
Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.
Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.
I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.
Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.
Jeg syns det har vært et interessant at dagen etter at jeg har begynt å lese John F. Baldovins bok “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” (se her), ser jeg at han også skriver på den nye liturgibloggen jeg fant i dag (se her). I dette innlegget (som allerede har fått flere kommentarer) skriver Baldvin om bloggen til the New Liturgical Movement (NLM), som jeg ofte siterer. Og han skriver bl.a.:
… … Readers and supporters of NLM no doubt are on the same train as Pope Benedict XVI – and the train doesn’t seem to be stopping anytime soon. That’s why they think it’s the “new” liturgical movement. They are convinced that the future is going to look a lot more like 1960 than 1975.
Anyone who’s read my recent work on the critics of the liturgical reform knows that I am sympathetic with many of the criticisms launched against the sometimes careless and ideologically irresponsible application of the post-Vatican II liturgy reforms. The criticisms are often accurate enough, but the problem with NLM and groups like it is not their criticism so much as their prescription. The movement to have the priest and the faithful face in the same direction is a good example. There are many excellent examples of Eucharistic celebrations versus populum in which it is quite clear that Christ (the whole Christ – head and members) is at the center of the celebration. The fact that there are celebrations where this is not the case should not discount the former. As I’ve said elsewhere, each “side” of the liturgical debate has the tendency to caricature the worst of their opponents in favor of the best of their own practice. It doesn’t take much sophistication to realize that those kinds of arguments are less than useful. … …
Stor var min glede da jeg i dag tidlig kom over (via NLM) en helt ny blog som tar opp liturgiske spørsmål: Pray Tell – et samarbeidsprosjekt mellom Liturgical Press og Saint John’s School of Theology-Seminary, begge i Collegeville, Minnesota. Bloggen er kommet i stand som et (mer liberalt) alternativ til de mange tradisjonalistiske bloggene som tar opp liturgiske spørsmål, men flere signaler gjør at jeg likevel tror det vil være nyttig å følge med her. Slik presenterer de seg selv:
Some people speak today of “liturgy wars.” (Maybe we should be grateful for such evidence of high interest in liturgy!?) Some talk of a “Reform of the Reform,” which apparently wants to undo the “damage” of the past 45 years. Some zealots on the Right have an unmistakable focus on the musical and archeological and ceremonial externals: east not west, propers not hymns, kneeling not standing, and so forth. [Full disclosure: I personally rather like Latin propers, and kneeling, and the eastward orientation of the Eastern churches.] This blog arose from our sense that the conversation needs to broadened, deepened, redirected. Moderate and progressive voices need to be in dialogue with zealous traditional voices. The “spiritual import” which is the “real nature of the liturgy” needs to be reemphasized. The fundamental pastoral intent of the Second Vatican Council, and of the larger ecumenical liturgical movement of that era, needs to be restated, refined, defended.
Some will ask, Is this to be a liberal blog? Well, what else would you expect from Collegeville?! But more needs to be said than that. If liberal means open-minded, self-questioning, ecumenical, attentive to contemporary culture, and avoidant of romantic nostalgia, then we surely hope to be liberal. But if liberal means yesterday’s progressivism, yesterday’s ideals as if the culture and the churches haven’t changed dramatically since the 1970s or 1980s, then we hope to be not at all liberal. Those in the “old guard,” if there be such, can expect to be challenged and engaged.
I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:
Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass …. To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. … …
For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» …
Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringeneLes mer »
Jeg mottok nylig flere bøker jeg hadde bestilt fra amazon.co.uk om liturgiske spørsmål – sikkert svært ovverraskende for leserne av bloggen, at jeg er interessert i slikt. Flere av bøkene er kritiske til flere av forandringene av liturgien, men boka jeg begynte med er kalt «Reforming the Liturgy. A Response to Critics.» av John F. Baldovin, SJ. Han tar for seg flere av de kjente kritikerne av liturgireformen, bl.a. Klaus Gamber og Alcuin Reid. Han oppsummerer her Reids synspunkter i boka The Organic Development of the Liturgy på denne måten:
.. (the book) ends with the beginning of Vatican II and so does not deal directly with Sacrosanctum Concilium or with the postconciliar application of its principles. The author’s attitude toward the conciliar constitution and subsequent reform of the liturgy can fairly easily be culled from his work. His objections can be summarized as follows:
1. A major reform of the liturgy has never been successfully undertaken by centralized authority in the church. For the papacy to mount a wholesale reform lies outside the ambit of papal authority, since the pope may not alter tradition. This reform was much too quick and too radical.
2. Although it may make sense to translate the readings of the liturgy into the vernacular, there was no good reason to vernacularize the entire liturgy.
3. The replacement of the traditional Sunday readings by a three year cycle did «unprecedented violence to the objective traditional Liturgy.»
4. The same can be said for the addition of new eucharistic prayers to the Missal.
5. The reforms are founded on the erroneous assumption that Catholic worship needs to be accommodated to historical times and cultures. This is a mistaken understanding of the meaning of «Pastoral Liturgy.»
6. The historical-critical findings of scholars must be assessed very carefully since there is a tendency among many liturgical historians to advocate for a forgotten «Golden Age» of the liturgy to the detriment of the organic, living tradition of the Roman Rite and thus to submit the objective tradition to ideological currents.
7. Catholie liturgy is «essentially incarnational»; i.e. its extenral forms cannot be changed without changing the meaning of the liturgy.
