januar 2010

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsning

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini.

Bønner og tekster for andre søndag etter jul

Andre søndag etter jul blir igjen feiret i vårt bispedømme, siden at Epifani-festen nå skal feires 6. januar hvert år. Men siden bønnene og tekstene for denne søndagen ikke står i de norske liturgske bøkene, har vi prester fått tilsendt disse – og jeg presenterer dem her:

Inngangsvers
Da alt var taust og natten var kommet midtveis i sitt løp, kom ditt allmektige Ord, Herre, fra sin kongelige trone i himmelen.

Kollektbønn
Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lys’ klarhet. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, helliggjør ved din fødsel de gaver vi har ofret til deg. Din fødsel viser oss sannhetens vei og lover oss himmelrikets liv. Ved Kristus …

Kommunionsvers
Alle som tok imot ham gav han evne til å bli Guds barn.

Bønn etter kommunion
Vi bønnfaller deg, Herre, vår Gud, at vi, ved å feire dette mysterium, blir renset for våre synder, at og våre rette ønsker blir oppfylt. Ved Kristus …

Og her er tekstene på denne søndagen for år C:

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere,

Versus populum og ordets liturgi – fra St Olav

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning.

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St Olav

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet.

Liturgiske kalendere for 2010 – for messens nye og gamle form

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten «bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.»

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

Skroll til toppen