I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:
Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.
Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, for hvem kollegialitet og liturgisk «stedegengjøring» – for å låne et uttrykk fra forslaget til liturgireform for Den norske kirke – vanligvis er viktigere anliggender enn hegning om Det første Vatikankonsils romerske sentralisme. Ikke desto mindre har flere av dem tatt til orde for en omfattende utøvelse av det kirkelige embede i liturgireformens navn. Det medlem av kurien som var aller mest sentral i arbeidet med liturgireformen i tiåret efter konsilet, erkebiskop Annibale Bugnini – blant annet sekretær for liturgikongregasjonen 1969-1975 – skriver således om den hurtige og vidtrekkende tillatelse som i 1965 ble gitt til feiringen av hele messen på folkesproget: «Det kan ikke benektes at konsilets prinsipp om bruk av folkesproget ble tolket vidt … men denne tolkningen ble godkjent av den legitime autoritet.» Til stadighet i sine memoarer bruker han lydighet mot pavelig autoritet som et argument mot ymse kritikere av liturgireformen, som fra hele verden bragte sin bekymring til Roma. Ennvidere synes hans respekt for liturgiens egen autoritet, som formulert av Sacrosanctum Concilium, å være, fraværende når han taler om at den nye liturgi i hovedsak skal «omstruktureres exntovo» – hvor er det blitt av Sacrosanctum Concilium: «Det må sørges for at eventuelle nye på bekostning av kollegialitet, ja som en ordninger vokser organisk ut av de eksisterende ordninger»?»
En annen progressiv liturgiker, Piero Marini, som i mange år samarbeidet tett med Bugnini i liturgikongregasjonen – og som var pavelig seremonimester fra 1987-2007 – skriver i sin bok A Challenging Reform.- Realizing the Visjon of the Liturgical Renewal, som utkom i 2007, om pave Paul VI som en varm tilhenger av «bruddets hermeneutikk» i den liturgiske reform. Jeg har selv (i min doktoravhandling [mitt tillegg: OM]) forsøkt å vise at Paul VIs holdning var langt mer sammensatt, men Marini appellerer til pavelig autoritet for å understøtte sitt radikale program for liturgisk reform. Det er altså klart at i vårt uoversiktlige samtidige liturgiske landskap støter vi på progressive liturgikere som omfavner romersk sentralisme så lenge Paven heter Paul VI. I tillegg har vi å gjøre med tradisjonalister som av legning er ultramontane, men som tvinges til å konstruere anti-ultramontane argumenter far å beskytte seg mot Paul VI, men som for å klare dette også må distansere seg fra Pius Xs liturgiske reformer. Ovenikjøpet er vi i den senere tid blitt minnet om at det utenfor Kirkens fulle fellesskap finnes tradisjonalister som slett ikke deler denne uvilje mot Pius X!