Jeg gjengir her disposisjonen til (de tre) prekenene jeg holdt i dag:
Vi tar utgangspunkt i evangeliet i dagens messe – om Jesu egen faste i ørkenen, og hvordan denne fasten har gitt oss vår egen fasteforberedelse før påsken. Jeg vil også påpeke at prefasjonen i messen poengterer enkelte viktige aspekter av fasten, nå den sier:
– Ved sin førti dagers faste vigslet han denne botens tid,
– og ved å motstå djevelens angrep lærte han oss å beseire det onde i våre hjerter,
– så vi med renset sinn kan feire påskemysteriet
– og engang nå frem til den evige påske.
I messens bønner og kommunionsvers kan man også se at kanskje det mest sentrale temaet er; at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.
Jeg vil også ta med noeen få elementer (nokså fritt gjengitt) fra pave Benedikts brev til alle katolikker før årets faste. Han knytter sine fastetanker til Den hellige Paulus’ ord: «Guds rettferdighet har blitt åpenbart gjennom troen på Jesus Kristus» (jf. Rom 3, 21-22). Og paven tar også opp følgende ord fra Jesus, fra datidens strid om hva som er rent og urent: «Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent. […] For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde tankene» (Mark 7, 14-15, 20-21).
Her kan vi ane i fariseernes reaksjon en vedvarende fristelse for mennesket: å søke etter roten til det onde utenfor seg selv. Det er helt tydelig at mange moderne ideologier har dette som sin forutsetning: Ettersom urett kommer «utenfra», er det tilstrekkelig for å virkeliggjøre rettferdighet, at en forandrer ytre omstendigheter som står i veien for den. En slik tankegang, advarer Jesus, er naiv og kortsiktig. Urettferdighet, som stammer fra det onde, har ikke bare en ekstern opprinnelse. Den begynner i menneskets hjerte, hvor kimen til en hemmelighetsfull overenskomst med det onde finnes. Bittert innser også salmisten i Salme 51: «Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv» (v 7). Ja, mennesket er svekket av en kraftig innflytelse som sårer dets evne til å gå inn i kommunion med dets motpart.
Av natur er mennesket åpent for å dele fritt, men det finner i sitt vesen en underlig og mektig kraft som krummer det inn mot seg selv og som setter det opp i mot og over andre. Dette er egoismen, en konsekvens av den opprinnelige synd. … … «Hvordan kan et menneske frigjøre seg fra denne egoistiske tvang og åpne seg for kjærligheten?» – spør paven, og han svarer selv: «… … det nødvendig å forlate selvtilstrekkelighetens illusjon, den dype tilstanden av innesluttethet som er selve kilden til urett. … Men finnes det da noe håp om rettferdighet for mennesket?»
Det kristne budskap svarer positivt på denne menneskets lengsel etter rettferdighet, (ved å be om hjelp utenfra) som apostelen Paulus understreker i sitt brev til romerne: «Men nå har Guds rettferd åpenbart seg, uavhengig av loven […] det er den Guds rettferd som vinnes gjennom troen på Jesus Kristus, og som uten forskjell blir alle som tror til del. For alle har syndet og er uten del i Guds herlighet. Men som en gave av Guds godhet er de nå gjort rettferdige, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri. Det er han Gud har gjort til redskap for forsoningen, i hans blod er den beseglet, og vi mottar den gjennom troen.» (Rom 3, 21-25).
Hva består så Kristi rettferdighet i? Den er fremfor alt rettferdighet av nåde, der mennesket ikke gjenreiser eller helbreder seg selv og andre. Det faktum at «forsoningen» er i Jesu «blod» betyr at det ikke er menneskets offer som befrir det fra tyngden av dets skyld, men Guds kjærlighetshandling; han åpner seg til det ytterste, tar på seg «forbannelsen» som tilkommer mennesket og forvandler den til «en velsignelse» – fra Gud (Jf. Gal 3,13-14). … …
(Askeonsdag hørte vi da vi mottok askekorset), at vi skal vende om til Kristus og tro på evangeliet, og det betyr til syvende og sist dette: å frigjøre seg fra illusjonen om selvtilstrekkelighet og innrømme sin egen nød – behovet for andre og behovet for Gud, hans tilgivelse og hans vennskap.
Slik forstår en at troen på ingen måte er noe naturlig, hyggelig eller selvinnlysende: Det behøves ydmykhet for å akseptere at jeg trenger en annen til å befri meg fra «mitt», for så å skjenke meg «sitt» i gave. Dette skjer særlig i botens og eukaristiens sakramenter. Takket være Kristi forløsende handling, blir en mye større rettferdighet oss til del: en rettferdighet som springer ut av kjærligheten (jf. Rom 13, 8-10). …
Hele pave Benedikts fastebudskap kan leses her.
Etter en av mine messer i dag fikk jeg reaksjoner fra noen, om at de ikke likte et så ‘mørkt’ fokus i prekenen, og så mye fokus på synd, og jeg hadde ikke fått fram ‘det positive katolske menneskesynet’ slik de hadde lært det. Jeg ble litt overraska over denne reaksjonen, men jeg burde kanskje ha venta den. (At jeg hadde tatt mitt utgangspunkt i pave Benedikts tanker her, gjorde ikke særlig inntrykk.)
Det ironiske her er jo at utan at ein tek med dei ‘mørke sidene’ vil det vere umogeleg å ha eit positivt menneskesyn. For positiv betyr ikkje berre ‘godt,’ men snarare ‘reelt’ eller ‘realistisk.’
Merkelig reaksjon, pastor. Og kanskje akkurat et tegn på at vi trenger mer fokus på synden og behovet for Guds nåde. Aldri kunne vel noen bevege seg fremover mot hellighet av ikke å innse sin egen synd og henfallenhet til synd, og vårt absolutte og dype behov for Guds nåde og nødvendigheten av vår eget samarbeid med denne for å kjempe mot synden i oss. Det synest meg at mangel på klar og god lære kan gjøre mye for å hindre oss i å samarbeide med den nåden Gud gir oss til nettopp å innse dette. Selv har jeg vært heldig å komme over mange prester som er klar over dette i mange av sine prekener, men jeg har en mistanke om at mange av dem også har måttet tåle motstand mot dette helt fundamentale i Katolsk lære. Bønner for dere som har så mye ansvar og må tåle så mye motgang når dere prøver å hjelpe oss i kampen.
Hold frem som du stevner, pastor Oddvar! Kritikken er misforstått.
Sverre D.