Det er interessant (syns jeg, og svært forbløffende hvis man tenker bare noen få år tilbake) at en av pavens rådgivere, P. Mauro Gagliardi, i det som på engelsk kalles «the Office for the Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff», ser både på den nye og den gamle messen når han i en artikkel hos Zenit.org skal gi råd om hvordan ordets del av messen skal foregå. Han har ikke plass, skriver han, til å se på den gamle messens høytidelige form (litt dumt syns jeg, fordi her står subdiakon og diakon ikke ved alteret når de synger tekstene), men han skriver slik om den gamle messens enkleste form:
In the “Low Mass” (a simple celebration for daily use) of the extraordinary form, the priest reads all the readings, that is, the Epistle, the Gradual and the Gospel. In general, he does this while assuming the same position that he does when he will later offer the holy sacrifice. Using a misleading but common expression, we might say that the priest proclaims the Liturgy of the Word “with his back to the people.” The language of the proclamation is the same as the whole rite, that is, Latin, or sometimes the vernacular, as section 6 of the Motu Proprio “Summorum Pontificum” recalls.
After the Epistle is read there follows the Gradual, which receives its name from the steps (in Latin “gradus”) that the deacon ascends to read the Gospel from the ambo in a solemn Mass. After the Gradual, the Alleluia is read with its verse. … …
Om messens nye form skriver han bl.a. dette:
The Liturgy of the Word in the Missal of Paul VI kept different elements of the Missal Pius V, even if others have been suppressed and some added. The language of the proclamation has not been changed since Latin has remained the proper language of the Roman liturgy even in the post-conciliar reform, the reason for which the new lectionaries (now printed in books separate from the Missal) were published in Latin in 1969 and 1981.
On the other hand, the “editio typica” has been translated into the various national languages and these translations are what are generally used. …
A first difference between the two forms of the Roman Rite we see in the fact that, even in the daily Mass, celebrated in a non-solemn form, the possibility of other readers proclaiming the biblical passages — except for the Gospel — is foreseen, even if it remains possible for the priest to read all the texts of the Liturgy of the Word. …
Mot slutten skriver han:
From what has been said, one sees the substantial continuity between the way of celebrating the Liturgy of the Word in the two Missals, unity and changes, some enriching, others more problematic. The continuity has different aspects. The first and principal is that the Liturgy of the Word of the Mass gathers into itself only biblical texts (Old and New Testament). …
There are also various aspects that are evidence of change. In the Rite of Paul VI the selection of biblical passages is much richer than in the older Missal. This fact is undoubtedly something positive and responds to the indications of “Sacrosanctum Concilium.” Nevertheless it would be appropriate to shorten many passages that are too long. …
Finally, an element of change that represents an impoverishment is the lack of precise indications about the bodily dispositions that the priest should assume in the act of reading (especially the Gospel). Nevertheless, this represents a fundamental decision on the new Missal, which is much less precise than the older one about these aspects, leaving the field open to different celebrative attitudes.
One can remedy such a deficiency by applying the usages of the old rite to the new one, there where it is possible, though those indications that are not explicitly excluded by the current rubrics, such as folding one’s hands at chest-level during the proclamation of the Gospel. That contributes to the dignity of the celebration of the Liturgy of the Word and can represent an example of the reciprocal influence between the two Missals hoped for by Benedict XVI, when he wrote that “the two forms of usage of the Roman Rite can mutually enrich each other.”
Et par kommentarer: Når det skrives at: «fordi her står subdiakon og diakon vendt mot folket når de synger tekstene» er det ikke korrekt. Subdiakonen, som i høytidelig messe synger epistelen står vendt mot alteret og ikke vendt mot folket. Diakonen, som synger evangeliet, står vendt mot nord. Tanken er at lædningerne i messen ikke læses for at menigheten skal høre dem, men de læses til Guds ære og som en del av lovprisningen. Evangeliet læses mot nord som en forkynnelse av Kristi ord mot mørkets makter.
Slik jeg skjønner det, så er «Ordets liturgi» ikke en selvstændig del av messen, men også denne delen er rettet mot fejringen av alterets sakrament. Vi læser ikke av bibelen ved messen for at menigheten skal høre og undervises, men for at tydeliggøre Kristi mysterium. Læsningerne er en kort bibeltime før vi fejrer mysteriet. Det er ikke for at præsten skal kunne birliere med sin talegaver i prædikenen. Kirken har en skikkelig læsegudstjeneste, men det er matutinen.
René:
Så interessant – særlig det at evangeliet synges mot nord (for hedningenes omvendelse, stemmer det?).
«…leaving the field open to different celebrative attitudes»: Skriftlesningenes rolle i messen kan bli så ulikt betont av de forskjellige prester at man kan bli litt forvirret når man går i de forskjellige messene. Noen gjør det slik som du beskriver, andre feirer messen slik at «Ordets liturgi» har en undervisende funksjon og veier like tungt som «Eukaristiens liturgi» (kanskje den mest vanlige oppfatningen?), mens andre igjen snur proporsjonene slik at skriftlesningene og prekenen blir messens høydepunkt. Selv har jeg alltid trodd at tekstene er først og fremst for menighetens undervisning, men din forklaring gir mer mening, for hadde «Ordets liturgi» bare vært for folkets undervisning, ville det jo ikke gitt mening å ha skriftlesninger i messer uten menighet.
René
Når har jeg forandra teksten i innlegget litt, slik at det mer presis uttrykker det jeg ønsket å si: «her står subdiakon og diakon ikke ved alteret» – når de leser tekstene.
Men om de ikke forkynner tekstene til menigheten (i det hele tatt) i messen fra 1962, tviler jeg noe på. Det er kanskje heller slik at lesningen av bibeltekstene har flere elementer, bl.a. forkynnelsen mot mørkets makter, og/eller at dette har forandra seg i Kirkens vektlegging over tid.